Den som klarer det !!!!!

[jussisuss]

Jeg har prøvd å slutte å tenke så langt frem i tid... Prøver å ta en dag av gangen.... Men den som er så "klarsynt" at de klarer å se litt av de to siste årene mine! Den skal få medalje! For da er du jammen klarsynt!!!!

Takk.

 

 

PS. Hvis noen vil prøve, så er jeg født 14.10.83.

[stratosen_er mamma_]

Hei,

jeg har lyst å prøve...men har ikke helt overskuddet i dag...

Men jeg føler mye tubulens rundt de siste to årene...så skal sette meg en dag og titte nærmere inn i hva d er...

[jussisuss]

Oi, hadde ikke trodd noen tok den ufordringen... Får no si lykke til da

Vil ikke innrømme det, men er litt spent.

[stratosen_er mamma_]

ahh...tror jeg må prøve litt i kveld likevel....

Jeg føler at du har mistet en person som du har brydd deg veldig om, først følte jeg vet at d var en forsøger (mor/farsfigur) men når jeg tenker litt mer over det så kan det også vere en livsledsager...jeg er litt usikker på akkurat det...jeg føler mye frustrasjon, sinne , depresjon, oppgitthet, motgang, men så ser jeg også ei god jente på bunnen som egentlig ikke er vant med å gi opp og som derfor hele tiden gir livet nye sjanser...

Det føles som at du har to barn, en av hver, tror ikke de er så gamle, har et inntrykk av at d er ca to år mellom dem men jeg er litt usikker på hvor gamle de er, men jeg vil si ca rundt året og da rundt 3år...(kanskje d yngste barnet er litt yngre). Føler også en viss depresjon etter den siste fødselen og setter d litt på sv.skapsdepresjon men igrunn mest på at du er lei deg for den personen som du har mista at den ikke har fått oppleve barnet. Føler også at du har hatt d litt trasig ifht til menn men det virker som det er en mann rundt deg nå som passer på deg og som du synes er trygt og godt men du vet ikke helt om det er de helt rette følelsene....

 

oi, nå er d mulig at jeg er helt på vidda..men d var dette som kom til meg..

håper på svar

klem

[jussisuss]

Masse som stemmer.... Mistet pappa og min mann med to mnd mellomrom i fjor... Begge tragiske ulykker og helt uventet... Når mannen min døde var jeg 5 mnd på vei med nr 2. så du hadde rett i antall barn... Ikke helt rett med alder. Det er 5 år mellom de... Svangerskaps depresjon hadde jeg ikke, men selvsakt en kjempe stor sorg over at mannen min ikke var med å fikk oppleveå bli far på nytt. En som er snart 11 mnd o ei som snart er 6 år.

Ingen menn rundt meg nei...Har ikke overskudd til å tenke på menn...

 

Hmm... du var no inne på sporene... Imponerende..

 

Merker jeg er veldig skeptisk.... ( Ren gjetting??? Flaks)

 

Huff, sånnt er skumelt..

 

Synes du er tøff som tok utfordringen og imponerende at du i tilegg var inne på alle sporene, selv om enkelte detaljer var feil...

 

Tusen takk

 

PS. DU fortjener din medalje

 

[jussisuss]

Jeg dumpet tilfeldig inn på dette forumet i går og nå etter å ha sett litt nedover på innleggene, så ser jeg at nesten alle innleggene er hennvist til deg... Er det du som spår alle innpå her, eller er dere flere??

Du har tydelig gort inntrykk på mange av dem som er her inne.

 

Ønsker deg lykke til videre med det du holder på med.

 

Kommer nok sikkert til å dumpe inn på dette forumet videre for å se

[stratosen_er mamma_]

oii..nå ble jeg faktisk litt satt ut..

for jeg tenkte faktisk og på at mannen din var død...eller at du hadde mistet mannen din, men syntes d virka så utrolig at du skulle ha mista både en av dine foreldre pluss din mann...derfor jeg skrev d sånn..

jeg var litt usikker på alder...men følte at den yngste var litt under året...alltid vanskelig å si sånt...men er d en av hver???

Vel d er du som må avgjøre om du mener d er tilfeldig eller ren flaks...det er d ikke opp til meg å avgjøre...men jeg klarte ikke å slå meg til tro med å ikke prøve meg...og det kom til meg ganske sterkt at du hadde opplevd mye vondt...

Tror ikke d er så mange inne og spår her nå for tiden....er vel mest derfor innleggene er rettet til meg kanskje fordi jeg innimellom tar meg litt tid

Har du en bror eller en annen betydningsfull mann rundt deg da??

eller så er d mannen din jeg ser som en hjelper. for jeg føler d er en mannlig person rundt deg som støtter deg...mannen din er der vertfall det senser jeg...han sier du er tøff, og han er stolt av deg! ;)jeg tror du også merker han innimellom viss du kjenner etter...og tør kjenne etter

 

Ønsker deg lykke til videre...

Vet d høres rart ut men du vil få det bedre og du er en tøff person !! Jeg er enig med mannen din i d;)

klem

 

 

[jussisuss]

Hei igjen!

Joda jeg har en gutt og ei jente Så det var rett

Nei, det er dårlig med menn i livet mitt, ei heller familiære...

Jeg trodde veldig på spådom, klarsynte og hjelpere før jeg mistet de staute mennene i livet mitt..

Men etter dem ble bore, så blei trua også borte...

Jeg har sittet kveld etter kveld alene når barna sover å skreket etter et tegn på at han er her og at han ser de fantastiske barna våre, men jeg har aldri fått så mye som ett blaffer i en gardin, en liten lyd INGENTING..

 

Så trua har nok blitt borte ja..

 

Jeg håper no på ei lysere fremtid jeg også, men synes ikke det er like lett å være sosilal lenger.

 

Men tusen takk for tilbakemeld Satte kjempe pris på det!

 

 

[stratosen_er mamma_]

ja jeg vet det er vanskelig å tro at de er rundt oss...men det er de...

og kanskje ikke i de tegnene som du tror, det kan vere en fugl som sitter utenfor og ser deg eller noe helt annet.....som du kanskje ikke tenker over....når jeg er ute i skogen så hører jeg ofte at de snakker til meg....og det gir en trygg følelse, da vet man at de er der.....