Det verste jeg noensinne har opplevd...

[DollyD ♥ Vida & Mikkel]

Det begynte med at min lille knott, sist onsdag, hadde 39 i feber.

Han er bare 8 uker - så vi ringte legevakten på kvelden.

Legen der ba oss vente å se hvordan det utviklet seg.

Kl. 02 på natten var feberen steget til over 40.

Ringte LG igjen - og fikk komme inn.

Vi har ei jente på 2,4 år, så det var kun jeg som kunne reise.

Huff - kjente at jeg synes det var ekkelt å ha "eneansvaret" for lillemannen når han var så dårlig.

Legevakten ringte inn på barneavdelingen på SIV (tønsberg) og de ba oss komme med en gang.

Så små barn skulle ikke ha så høy feber!

 

Da vi kom oss opp på sykehuset ble det satt igang full prøvetagning - ALT skulle sjekkes.

Han ble tatt blodprøver av. (noe som er helt greit for meg)

De bestemte at han skulle settes igang på anti biotika - i tillfelle det var noe bakteriellt.

Dette skulle selvfølgelig gis intravenøst.

 

Det tok 4 leger og 3 timer med stikking i den lille babykroppen

De stakk og vrei og stakk og vrei .... osv .. osv..

De stakk ham i begge håndledd, albuene, føttene, hodet (tinningene) og lysken.

Og lille Mikkel skrek i smerter ((

Jeg sto der og forsøkte å trøste ham .. uten å føle at jeg nådde frem.

Måtte ta meg noen pauser på toalettet innimellom for å skrike ut skikkelig!

Etter nålen (eeeendelig) var satt - skulle han ta spinalprøve. Fra korsryggen.

Deretter måtte han ligge flatt i 4 timer.

 

Det endte med at vi ble innlagt på isolat i 2 (jævlige) døgn.

Og rett før vi dro hjem fredag - fant de ut (ved avføringsprøve) at det var et magevirus han hadde fått.

 

Nå 4 dager etter er han "frisk" - dvs. ikke feber, ikke diaré.

MEN - jeg kjenner nesten ikke igjen ungen min..

Han er kjempe urolig og skvetten.

Sover ikke gode økter lenger. Sover nesten ikke på natten.Vil ikke ligge i sengen sin.

Kun sove på brystet våres.

Skriker når han blir lagt på stellebordet. Eller lagt andre steder.

Smiler ikke så mye...

Ja, han er rett og slett skikkelig utrygg

 

Jeg føler at babyen min har blitt "ødelagt"..

Han som var så trygg, sov "så godt" og gråt nesten aldri.

 

Er det noen som har opplevd noe lignende - og kan gi meg noen betryggende ord?

Jeg lurer på om han noensinne blir "seg selv" igjen?

Eller vil det alltid ligge et "traume" i ham som gjør ham utrygg og urolig...? Huff.....

 

Klem fra en sliten og kjempe lei seg mamma.

 

 

 

 

 

[Sweet Amber]

Stakkar begge to:( Heldigvis har vi sluppet unna sånt, men jeg kan love deg at ingen baby blir mentalt ødelagt eller permanent traumatisert av en enkeltopplevelse. Jeg skjønner godt at han er urolig og redd nå, og trenger sikkert litt ekstra kos og nærhet en stund (bæresjal kan anbefales på det varmeste) og så blir han nok snart like blid og trygg som før.

 

Enn du da? Gjør opplevelsen deg litt stressa og utrygg? Vær obs på at du er avslappa og ubekymret foran ham, for følelser kan lett smitte over.

 

Dette går så fint:) Håper dere slipper unna mer sykdom en stund. Hørtes ordentlig fælt ut, dette..

[megoglille]

Huff, stakkars dere, fikk helt vondt i meg av å lese dette. Jeg vil si meg enig med Sweet Amber, dette er helt sikkert ikke noe traume han kommer til å måtte leve med lenge. Gi han all den kos og nærhet han trenger nå, så blir han sikkert trygg igjen. Så får du trøste deg selv med at det var helt nødvendig å ta alle de prøvene de tok på sykehuset, det kunne jo ha vært noe langt verre som feilte han, så de måtte jo utelukke det. Veldig godt at han er frisk igjen, så blir han nok snart trygg igjen også!

 

Stor klem til dere :-)

[mammatetogansketette:))]

Uffda...bra han har blitt frisk da:)

Jeg er enig med de over, vær rolig selv- og gi masse nærhet og forsøk gradvis å gjøre han trygg på stellebord osv. Prøv å pakke han godt inn i et pledd- kan være det gjør han tryggere. Ta det gradvis, ha han liggende på fanget og flytt han gradvis lengre bort.. det går nok fortere enn du tror å få tilbake gutten din skal du se:) Stimuler de stedene han fikk stikk osv. positivt- så han får en positiv opplevelse av å bli berørt der igjen. F. eks. styk han over hælene, håndledd osv. Dette går nok fint:)

[DollyD ♥ Vida & Mikkel]

Tusen takk for oppmuntrende svar!!

 

Jeg vet jo at var helt nødvendig å ta alle prøvene. Og jeg er glad for at de ikke tar noen sjanser med sånne småtasser...

Det var bare så grusomt å se ham skrike i smerte - sååå lenge!

 

Savner den lille snuppen min!

Han gråt nesten ikke før.. kun hvis han var kjempesulten eller ved magevondt.. Nå skriker han MYE..

Han har blitt litt "nyfødt" igjen - skvetter til med armene/hele kroppen når han sover - og våkner da opp igjen.

 

Til Sweet Amber:

Jeg har nok blitt litt mer "stresset" selv, ja .. siden han er så ufornøyd hele tiden - men håper at det går seg til etterhvert.

Usj..

 

Klem til dere.

 

 

 

 

 

 

 

[stearin]

Høres ut som om han er blitt ganske utrygg fra dette.. Veldig kjipt!

 

Har ikke opplevd lignende, men datteren min fikk en veldig tøff start på livet siden hun er ti uker prematur. Da var det blodprøver hver dag i begynnelsen og når hun fikk en infekson ble det også mye stikking. Og de som jobba i laben tok ikke hensyn engang, de stakk flere ganger istedetfor å ta mer blod fra det ene stikket. Det var det en sykepleier som hadde spesialisert seg i slikt, og hun sa at hun skulle kontaktes når jenta mi skulle bli stukket for å gjøre det mindre smertefult. Dessuten fikk hun sukkervann når de skulle stikke inn veneflonen og:)

Og hun har vært i kuvøse en stund uten noe særlig med kontakt med meg, brutalt synes jeg.

 

Jenta mi er nå litt over 4 mnd og ganske utrygg. Vi kom hjem fra sykehuset (og alle dets lyder, piping og forskjellige folk) når hun var 8 uker gammel. Hun er nå utrygg i badebalja og diverse andre ting. Ikke riktig så utrygg som din sønn, men merker likevel at alt ikke er slik det burde vært..

[Mamma's Magic]

Gud, så grusomt!! Stakkars, stakkars dere! Forhåpentligvis glemmer han fort, og blir seg selv igjen, men det må ha vært en fæl opplevelse.

 

Klem til dere

[Gjest]

Huff, skjønner godt at dette er ubehagelig og ekkelt for deg. Legene var nok bare redde for å overse noe alvorlig.

Men jeg synes ikke du skal uroe deg for traumer. Bare tenk for en påkjennelse en naturlig fødsel kan være. Og det går jo de fleste babyer gjennom uten men.

 

Hadde du keisersnitt? Det hadde nemlig jeg.. Vi hadde et liknende sykehusopphold med min eldste da hun var 7 uker, og jeg spurte en barnelege om nettopp det du sier, kan dette få varige men for babyen? Han svarte at det var naturlig for keisersnitt mammaer å engste seg for det, fordi de ikke har sett hva babyen går gjennom under en fødsel. Men at babyen kommer seg gjennom det hele, helt uten psykiske traumer.

[fiskelisken]

Uff....det høres ut som det var en forferdelig opplevelse for deg dette,Dolly Fikk vondt i magen av å lese hva både Mikkel og du var gikk igjennom.

Men er enig med de over. Han er nok litt skvetten og nærtagen etter dette men etter masse kos og trygghet fra dere så er jeg helt sikker på at han blir seg selv igjen

Hvis han holder på sånn lenge ville jeg ha kontaktet helsestasjon ihvertfall. Både for en prat og en sjekk.

 

Stor klem fra oss

[mamma til tre nydelige jenter]

minste jenta mi har vært endel inn og ut av sykehuset. hun har også fått enkelte reaksjoner i etterkant, f.eks hun blir hysterisk om ukjentefolk i hvite klær ? kommer for brått på slik har hun vært i fra hun var 6uker. fysioterapauten vår ikke fikk lov til ¨å nærme seg uten protester de 2 første gangene.helsepersonell i vanlige klær de er helt ok. hun er helt merkelig haha når vi er innom på kontroller på sykehuset virker det nå som hun kjenner seg igjen på en eller annen måte for hun blir veldig urolig med en gang vi kommer inn på venterommet. på jenta mi så holdt de på i over 45min bare men å få inn veneflonen. jeg holdt hun en sykepleier holdt armene en holdt beina mens en spesialsykepleier / lege husker ikke stakk. etter 13 forsøk så fikk de det til. jeg syns ikke det var så veldig ille selv. hun vrææææælte men jeg fikk jo holde henne så følte at jeg hadde litt kontroll. var værre for han som stakk for han svetta som en gal. nå er hun straks 8mnd å er ikke noe gla i domme sykehus folk som bare skal stikke meg. de får vite det ganske så kjapt.