Noen med gode besteforeldretips?

[Miss Snow]

Min samboers foreldre er virkelig trivelige mennesker, som jeg har et veldig godt forhold til. Men nå som det bare er ni-ti uker til jenta vår er her, har jeg fått en del tanker og følelser som jeg syns er litt vanskelig å dele med samboeren min uten at det blir tatt feil opp.

 

Det var ikke så lenge etter at vi offentliggjorde graviditeten at det ble sagt at "de måtte jo få låne henne innimellom", og at de måtte kjøpe bilsete, så de kunne ta henne med seg ut. Det er ikke alle forunt å ha besteforeldre som tar initiativ til sånt, og det er jeg selvfølgelig glad for at vi har. Men samtidig får jeg fullstendig panikk av å tenke på hva slags forventninger særlig samboers mor har til å få passe fra veldig tidlig av. Jeg veit med meg selv at det kommer til å ta tid før jeg er klar for "babyfri". Og allerede nå tenker jeg ut hva jeg kan gjøre fast hver uke på svigermors fridag, så jeg slipper å få spørsmål om pass de dagene.

 

De har nylig fått første barnebarn, og der har de passa nærmest siden dag én, og jeg føler på en måte at det er forventa av oss også. Men jeg bare veit at det ikke vil gå. Og jeg er redd for å være den "onde svigerdatteren" som ikke lar de passe. Men det er jo ikke for å være ekkel, men fordi jeg får magevondt bare av å tenke på det NÅ. Min familie bor langt unna, så det blir ikke sånn at de får passe og ikke svigerforeldrene mine. Og sånn hadde det vært om familien min hadde bodd i nærheten også.

 

Samboers familie er liksom så "tett". Alle er sammen hele tiden, ingen hemmeligheter eller spesielt med privatliv og det blir veldig MYE familie, om det er forståelig. Jeg er absolutt ikke vant til det, og syns det er litt kvelende. Jeg har lyst til at vi skal ha det så rolig som overhodet mulig en stund etter fødselen, og ikke så mye ståk.

 

Jeg gruer meg så forferdelig til spørsmål om "låning" kommer opp. Og er så redd for å føle at jeg må si ja til det, også sitte her hjemme og grine hele tiden mens hun er borte..

[cadence]

Mine svigerforeldre bor 150 mil unna, mens min mor og stefar bor i nabohuset, så kan jo ikke akkurat si at jeg har samme problem:S

 

Min mor gleder seg ihvertfall helt vanvittig til å få ha den lille hos seg av og til, og jeg er ikke redd for at det skal bli "for mye" av det gode selv om det bare er 20 meter mellom husene. Den første tiden er jo forbeholdt den lille familien, etter mitt syn. Men ser klart "problemet" med en tett knyttet familie- min er slik. Min samboer syntes det var veldig rart i begynnelsen, men har blitt vant til det. Det har sine fordeler og ulemper, det gjelder bare å gjøre det beste ut av det. Hans søster syns imidlertid at det er heeelt grusomt å endelig få en tanteunge, og bo såååå langt unna. Mens hans mor er mer "laid back", hun kommer vi vel knapt nok til å merke... bortsett fra en liten gave og pengeoverføringer i ny og ne- for all del, skal ikke klage på det. Men hadde jo vært koslig om hun kunne tenke seg å komme på besøk ei langhelg e.l mer når vi har kommet til ro i den nye tilværelsen:)

 

Når tiden kommer, så er jeg nesten sikker på at du syns det er utrolig godt å kunne ha litt egentid mens farmor passer babyen. Det er jo uansett ikke snakk om at babyen blir borte i maaange timer, amming er et STORT pluss i så måte:)

 

Og kommer farmor og fordyper seg i sitt nye barnebarn; legg deg nedpå litt og samle litt krefter:)

 

Det skal nok gå bra:) Luft tankene dine med din samboer, han skal jo være der for deg og den lille.

[blablablu]

huff,,dette hørtes ikke noe greit ut for deg..

skjønner at du syns dette er vanskelig..

men om du har tenkt å amme så er det ikke naturlig at andre tar med barnet på tur eller for å passe det over mange timer..

da må jo du være i nærheten for å kunne gi mat når det trengs!

 

på den annen side så kan det godt være du syns det er godt en liten stund etter fødselen å få litt avlastning..mens svigers foreksempel tar en liten trilletur ut med vognen...kan bli lite søvn til å begynne med og tenker da at det kan være godt med litt hjelp til å begynne med..så du kanskje kan få deg en liten høneblund på dagen..

så ikke sikkert at det er negativt at de vil hjelpe til..

 

kanskje det ikke blir like intenst som du har forestilt deg likevel..

 

og om det skulle bli det så kan du jo bare si det som du føler det..det må de nesten bare ha forståelse for.

 

lykke til!

[Teres]

Uff, har dessverre ikke en god løsning, men er på mange måter i samme båt selv... Min familie bor laaangt unna, han har en singel søster på 40 uten barn...Føler meg elendig som ikke bare kan være glad for at den kommende tanten vil være en aktiv del av lille jenta sitt liv, men kjenner at det er veldig MIN baby, redd for å bli dyttet vekk..Tåpelig... Er heller ikke interessert i at svigerfamilien skal besøke på sykehuset, renne ned dørene med en gang vi kommer hjem, og ihvertfall ikke stikke avgårde med jenta mi før JEG føler det er ok.. Vanskelige ting, dette her:)

 

Har bestemt meg for å IKKE ta opp mulige "problemer" nå, får heller ta det når de ev dukker opp....Og ting går jo som ofte mye bedre enn man tror, vi får satse på det, begge to:)

[Miessi]

Føler med litt i samme situasjon som deg, bare det at jeg ikke har hørt dette med låning. Vi skal flytte til en leilighet som er 20m fra svigermor og noen meter fra svigersøster, så i alle husene rundt bor det slekninger fra min samboer sin side. Min svigermor har nok av barnebarn, men føler at hun kommer til å passe på veldig godt. Min egen familie bor ikke så langt unna, men jeg tviler på at de kommer så mye på besøk som de gjør nu. så jeg føler at jeg blir stengt inni deres familie og tilogmed blir overvåkt.

 

Dette blir nok ikke så ille for oss som vi tenker, men man frykter jo det aller verste. Jeg trur vi må bare ta det som det kommer

[Miss Snow]

Takk for tips og råd

 

Det er absolutt ikke sikkert at jeg vil føle det sånn når jenta er her, men fortsetter jeg å ha de samme følelsene vil det nok bli litt vanskelig. Men jeg skal jo amme, om jeg får det til, så da har jeg heldigvis en "unnskyldning" der en god stund.

 

At de kommer og triller seg en tur er helt greit, for da er de liksom "her" allikevel på et vis. Men jeg vil virkelig ikke at de skal begynne å ta henne med seg på kjøretur og vise henne fram til venner og kollegaer, eller på "slektstreff", da vil jeg være der selv og være en rolig base, så hun ikke blir kasta fra fang til fang. Så det spørs om vi kanskje styrer det litt slik at de er sammen med henne her hos oss, og heller får finne på en lur unnskyldning om de vil ha henne med seg på tur eller overnatting.

 

Det går sikkert bra det her, men noen ganger får jeg bare fullstendig angst kasta over meg. Hun har ikke engang kommet til verden før det skal planlegges passing liksom. Det er jo vår første, så jeg vil gjerne ha litt ro rundt oss til vi er trygge på det hele

[Lykkemin]

jeg ville vært ærlig med de og sagt at du ikke klarer å låne henne ut helt enda og si det litt morsomt med at du er kanskje litt hønemor enda.. legg litt spøk inn i det så tar de det nok fint

vi har ingen besteforeldre i nærheten og jeg er redd for hvordan jeg og samboern skal få tid til hverandre alene så vær glad du får hjelp både du og babyen har godt av det begynn i det små med bare et par timer eller noe, men ikke stress med å sette i gang.. i begynnelsen er hun avhengig av deg i forhold til mat og det er naturlig at man ikke vil låne ut babyen sin med en gang..

[Oppnedx2]

Som jeg skulle skrevet innlegget selv!

Jeg kom fra svigermor nå nettopp, og nok engang har det vært mye prat om at vi kan overnatte hos henne (hun bor bare 20 min unna..), slik at hun kan ta jenta om morgenen ,kvelden og evt natten, gå på trille tur og låne henne ofte! jeg synes IKKE det var ok , og jeg ønsker ikke låne bort datteren min så snart jeg har fått henne! Jeg vet jo at hun mener det godt, men hun er en veldig overkjørende person som forventer at det skal bli slik, så stemningen ble litt lunken når jeg ikke svarte "ja". Sa ikke akkurat nei heller, men litt mer avfeiende "vi får se når det kommer"..

Men vi må jo nesten bare sette foten ned , det er våre barn, og vi som skal være foreldre . Satser på det ordner seg.

[Med_håp_i_magen]

Jeg skjønner veldig godt hvordan du føler det - selv er jeg faktisk glad at svigermor bor på andre siden av landet! Vår gutt blir første barnebarn på begge sider av familien, og alle har venta lenge - jeg tror jeg hørte svigermor nevne hun gledet seg til barnebarn for 10 år siden... Sånt blir det jo litt press av, men ting roa seg da vi fikk fortalt at jeg faktisk kanskje ikke kunne få barn - desto større glede når jeg ble gravid.

 

Per i dag tror jeg svigermor har handla inn mer barnetøy enn jeg har. Og hun ble veldig skuffa da jeg sa at vi hadde bestemt oss for en billig sprinkelseng fra Ikea og allerede hadde bestilt vogn i Sverige, hun hadde tydeligvis håpet å kunne kjøpe både seng, stellebord, vogn og det meste. Det er jo hyggelig med gaver, men vi har veldig forskjellig smak, og selv om hun noe prøver å gjette på hva jeg vil like, så får jeg jo nesten dårlig samvittighet når jeg selv går i butikker og drømmer - vi har jo ikke bruk for så mye klær, men sånt må jo bare nye mødre få lov å gjøre, ikke sant?

 

Fordelen vi har av at begge familiene bor langt vekk er at vi ikke får besøk hele tida. Ulempen er at når de kommer, så må de ligge over og blir flere dager - det blir fort veldig intenst. Mannen min og jeg bestemte oss veldig tidlig for at selv om alle besteforeldrene sikkert har lyst til å komme å se denne ungen så rask som mulig, så orker vi bare ikke besøk med en gang. Termin er 10. nov. og mannen min har spart opp ferie, så han får fri ut året. Dermed har vi gitt klar beskjed om at vi ikke vil ha overnattingsbesøk før jul - da skal til gjengjeld alle som vil få komme (kommer til å lage liste med fordeling av all matlaging og forberedelser på forhånd). Vil de se ungen før det, må de ordne seg med overnatting et annet sted og bare komme på dagen. Det ble overraskende godt mottatt i begge leire, tror de skjønte både behovet for å være oss og ikke få mer jobb med besøk.

 

Jeg har gjennom årene hatt mange og tøffe konfronasjoner med svigermor, men til syvende og sist tror jeg det har vært sunt å få ut alle frustrasjonene. Jeg tror jeg vil anbefale deg å snakke med samboeren, det er mulig han vil føle har blir satt i midten en stund, men forhåpenligvis forstår han hvordan du føler og kan være en støtte når dere legger det frem for svigerfamilien.

 

(Dette svaret ble veldig mye lenger ann jeg hadde tenkt - du traff en nerve...)

[Miss Snow]

Jeg tror du er min tvillingsjel, Teres..!

 

Det er AKKURAT sånn jeg tenker. At det her er MIN/VÅR baby, og at jeg er redd for at familien til samboeren min vil ta helt av. De vil jo helt sikkert ikke gjøre det, men frykten er der allikevel..

 

Heldigvis er det bare ett besteforeldrebesøk som er "lov" så lenge vi er på sykehuset, så der skal vi få være stort sett i fred tror jeg. Også har vi bestemt at vi skal sende ut melding etter fødselen med bilde, hvor vi skriver at vi nå trenger litt tid til å bli vant til den nye situasjonen, og at vi vil si ifra når vi orker besøk (det gjelder mest "storfamilien"). Ringeklokka kommer jeg til å koble ut til å begynne med. Samt henge opp mitt flotte "Mor og barn sover"-skilt på døra Samboer har lovt, og er enig i, at de som kommer på uanmeldt besøk, til tross for at vi har sagt ifra når det passer, skal avvises ved døra. Besteforeldrene lager vi nok egne avtaler med, men jeg skal absolutt ikke ha daglig besøk her.

 

Men det er nok lurt det du sier om å ta eventuelle problemer når de dukker opp. Jeg kjenner ihvertfall at jeg vil ha behov for å "skjerme" vår lille familie til å begynne med. For allerede nå har samboers bestemor og tante begynt å gå meg fullstendig på nervene med sin "skjulte" kritikk av alt fra sykehusvalg til barnevogn.

[Miss Snow]

Jeg må bare si at jeg blir så utrolig glad for at det ikke bare er jeg som tenker sånn her! Har liksom vært redd for at det jeg føler er "unormalt sært". Men det er jo ikke for å være sær. Det er bare sånn jeg føler det!

 

Hjertelig takk for alt dere deler!

[NiT&miniputt]

Syns det høres helt suverent ut jeg!

Besteforeldre som gleder seg og kommer til å stille opp 100% for barnet deres. Mye kjærlighet til den lille! Det tar en hel landsby, har jeg hørt blitt sagt.

 

Det er jo helt opp til deg hvor lenge du vil ha barnepass.

Tenk på tiden du får til å bli mer opplagt for barnet ditt, dere får en pause i hverdagen og får mulighet til å pleie kjærligheten dere imellom også. Bruk tiden til det. Så får barnet komme hjem til et kjærlig hjem igjen.

 

Ikke stress, ta den hjelpen du kan få. Husk at det ikke bare er ditt barn, vær takknemlig for den kjærligheten som finnes i familien for ditt barn;)

[Ella78 m/ A&M]

Oi, så godt jeg kjente meg igjen i disse tankene... :-) Jeg var nok redd for mye det samme, før førstemann ble født for to år siden. Det viste seg å være helt unødvendig. Ingen har tatt seg til rette eller forventet mer enn jeg var klar for å gi. Junior er to år nå, og ennå har vi ikke følt behov for å sende han av gårde på overnattingsbesøk alene. (Jeg har vært borte hjemmefra flere ganger med jobb etc, og mannen det samme.) Derimot har vi ofte fått hjelp når vi har hatt besøk her, eller vi har vært på besøk hos besteforeldre. Da står de gladelig opp med junior når han våkner og lar oss sove noen timer ekstra. DET er gull verdt!! Allerede da junior var noen dager gammel kom Mamma til oss og tok noen sånne morgener. Jeg var helt utslitt av søvnmangel, og ettersom junior ikke ville amme og bare fikk flaske, var det enkelt å la mormor ta han når han våknet om morgenen. (Det var jo uansett jeg som var våken med han hele natta, så det syns jeg at jeg fortjente...)

 

Hehe, dette ble langt, men min erfaring fra forrige gang var i hvert fall at ingen forventet så vanvittig mye mer enn jeg selv ønsket. Hvis de spurte om å få trille en tur med han, og jeg ikke ville, ble jeg bare med. Hehe, seperasjonsangst. Neida, dette går nok fint. Men jeg skjønner godt tankene dine. Og kanskje kunne samboeren din forstå deg også?

 

Lykke til!!

[Cat&Gullungene]

Kjære dere, jenter, dere må IKKE ha dårlig samvittighet for at dere føler som dere gjør. Det er jo helt natulig å ikke ville låne bort babyene sine så fort. Besteforeldre skal dessuten være til hjelp og hygge, ikke en belastning som nærmest krever å få det som de vil. For jeg kaller ikke den type masing hjelp, men noe særdeles egoistisk fra deres side. Det er ikke natulig å gi bort barnet sitt til kjøreturer (hjelp og trøst, det hadde jeg ALDRI tillat) og overnattingsbesøk på mange uker og mnd spør du meg. En liten trilletur på max en time er selvfølgelig ok i ny og ne, og et lite besøk, men renner de ned dørene eller ringer i et sett, synes jeg mannen din bør sette foreldrene sine litt på plass.

 

Det er dere som bestemmer, jenter, det er deres babyer og dere må føle dere trygge og komfortable 100 %. Det er overhodet ikke å være "den onde svigerdatteren". Det er noe helt spesielt å bli mor, og det må de bare forstå!!!

 

Opp med hodet! På tide å sette grenser. Selvfølgelig på en hyggelig måte ;-)

[Miss Snow]

Kanskje det er på tide å ta seg selv litt i nakken og innse at det er VI som bestemmer, ja..

 

Forhåpentligvis klarer jeg å si ifra hvis jeg syns det blir for mye, istedet for at jeg skal ende opp med å få et dårlig forhold til samboers foreldre fordi jeg ikke tør å sette grenser for oss selv. Samboeren min er heldigvis fullstendig på mitt lag, men han kommer nok til å føle seg klar for å ha barnevakt før meg, siden det er hans familie. Men vi har hatt en lang samtale om det her nå, og det gikk veldig fint. Jeg syns det er godt å ha en "strategi" klar, som vi er enige om. Så gjenstår det bare å følge opp strategien, om det blir for påtrengende og intenst..!

[MilleFeu]

Vær rett frem og direkte i kommunikasjonen; og du - besteforeldre er jo som regel de barnevaktene man kjenner best og kan stole mest på!!

 

Du må ikke glemme at det kan jo tenkes at når babyen kommer og du ikke har sovet en hel natt på så lenge du kan huske - at det er fantastisk digg å få to-tre timer fri til bare å sove også - mens du vet barnet er sammen med noen som har hatt barn selv og som er tilnærmet like glad i det som det dere er...

 

Eller når du ikke har hatt en sammenhengende samtale med kjæresten din i mer enn fire minutter på to måneder fordi dere blir konstant avbrutt av barnet og barnets behov, at det er kult å stikke ut og spise middag eller ta et par øl sammen for å passe på at dere husker på at dere faktisk er kjærester og ikke bare "arbeidskamerater" som deler hus- og barnestellsoppgaver - og at dere kan gjøre det uten å lure på om barnet har det bra.

 

Men - alle er forskjellige!! Og det er viktig å sette grenser!

 

Lykke til!

[Teres]

Hei igjen, Ms Snow:)

Ville bare si tusen takk for at du tok opp dette temaet, godt å vite at det er flere med "ulovlige, utakknemlige" tanker:) Er vel kanskje ikke så rart at vi er litt vare som førstegangs mødre? Og tenker jo at det er jo VÅR baby, morsinstinkt har vi i alle fall allerede, det må jo være en god ting:) Blir spennende å høre hvordan ting blir for deg etter fødsel, håper vi begge to blir gledelig overrasket:) Har ihvertfall hjulpet meg å vite at vi er flere med samme tanker:)

 

Masse lykke til i siste innspurt, uavhengig av slektninger med overdose babytørst, snart har vi VÅRE babyer her, det skal uansett bli MAGISK:)

 

Stor "tusen takk for at du er like rar som meg" klem:)

[Tilde mai -09 + spire okt -10]

Prøv å se på det fra andre siden og tenk hvor heldig babyen din er som har besteforeldre som er villig til å stille opp for den. Nå er det jo selvfølgelig forskjell på om besteforeldrene vil overstyre deg og dine følelser helt, eller om de stiller opp på dine premisser. Det er stort å få barnebarn, mange påstår det er større enn å få sine egne barn og det er jo naturlig at også besteforeldrene gleder seg. Vi har vært så heldige at vi har to sett med besteforeldre som stiller opp hver gang vi spør, og som blir kjempeglade over å få lov til å passe jenta vår. De har aldri stilt krav om å få passe ungen vår, men viser tydelig at de er glad for å bli spurt. Vi var ute å spiste alene 2mnd etter fødselen, mens svigers var hjemme hos oss noen timer. Første gangen borte fra babyen sin er alltid verst, nå er hun 15 mnd og savner henne femdeles når hun ikke er hjemme, men vet at både hun og besteforeldre stortrives i hverandres selskap. Er vi på overnattingsbesøk hos besteforeldrene, har de altid tatt jenta vår på morgenkvisten, også etter at jeg sluttet og amme, så kan vi få sove litt lenger(Luksus) og de får litt alene tid. Før jeg sluttet og amme, ammet jeg på morgenen og gikk så inn til besteforeldrene med jenta mi og la meg til å sove igjen. Tenker som så at jeg er en bedre mamma med litt overskudd;)

Det å få en stille time for seg selv midt på dagen er heller ikke å forakte, mens bestemor tar en trilletur. Føler jeg at jeg ikke trenger å være alene, blir jeg jo bare med på trilleturen;)

Vil ikke være unødvenig borte fra jenta mi, så barnevakt blir kun brukt hvis vi har planer, ikke fordi besteforeldrene krever å få overnattingsbesøk. Det er jeg som bestemmer om hun skal på overnatting eller ikke, ikke besteforeldre!

Ikke fy fy og være klar på dette.

Men jammen setter jeg pris på å få litt "fri" inneimellom Spesielt i en periode nå da jeg er gravid på nytt har termin om 19 dager og vesla bare er 15 mnd, og jeg har slitt med kraftig bekkenløsning og en mann som er mye borte med jobben. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten besteforeldre som stiller opp.

Snakk med dem om hva du forventer av dem og hva slags forventninger de har til det å bli besteforeldre, så kommer dere nok fram til en løsning som fungerer for deg! Er jo til syvende og sist du og mannen din som bestemmer hvor mye dere vil at besteforeldrene skal være involvert!

Lykke til!

Ops ble visst veldig langt det her