Hva er vi redde for?

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg har lest endel på dette forumet, og har sett at vi er ganske forskjellige i forhold til hva det er ved fødselen som vi er redde for.

Selv skal jeg vel ikke påberope meg fødselsangst, i alle fall ikke nå lengre, etter å ha født to barn.

Men det som fortsatt kan forvandle meg til en liten, skjelvende klump, er tanken på å måtte føde på sykehus, omgitt av fremmede. Slik har det alltid vært, jeg har sett for meg alle slags håpløse scenarier, fra en bil som bryter sammen eller bilkø på vei til sykehuset, å få en jordmor som jeg ikke kunne kommunisere med og så videre...

Som dere kanskje skjønner, har løsningen for meg vært å føde hjemme. Der har jeg vært omgitt av egne ting, folk jeg kjenner og stoler på, og en jordmor jeg kjente fra før kom hjem til meg, kort sagt; jeg hadde kontrollen selv.

 

Nå er jeg nevnte over, klar over at vi er forskjellige, og at det er forskjellige ting som gjør oss redde. Men for at fødselen skal gå bra, er det viktig at man føler seg så trygg som mulig. Blir man redd, har fødselen lett for å stoppe opp.

 

Hvis det er noen av dere som er redd av samme grunn som meg, eller som bare trenger å lese noen vakre ord om fødsler, så anbefaler jeg å lese på følgende nettadresse:

 

https://www.blogger.com/comment.g?blogID=9043336622734956552&postID=3626591156059546152

 

Ellers ønsker jeg alle her lykke til med å bearbeide dere er redd for, ønsker dere virkelig styrke og mot på veien mot å bli mødre!

 

 

Hilsen "Geleklumpen"

[Anonym bruker]

Et godt spørsmål, tok meg flere samtaler med jordmor som hadde sepesialisert seg på fødselsangst før jeg klarte å sett ord på alt. De første samtalene måtet mannen min "oversetter", for ting kom bare i del som var helt uforstålige.

 

I min verden er det "galskap" å føde hjemme, jeg tror ikke fødselsangst er en fellesgrunn eller et fellessvar. Tror derfor det er viktig å finne ut hva som er riktig for seg. Jeg forlangte foreksempel og ikke få vite hva som skulle skje. Derfor var det avgjørende å slippe å ta avgjørelser, og slippe å vite hva som kom til å skje. Etter litt diskusjon ikke de med på at mannen min skulle ta avgjørelser. Men de syntes ikke det var lett, men det hjalp nok at han alltid var med på alle kontroller og alle samtaler.

 

Syntes dette forumet er fint for man kan få støtte, noen som forstår.

 

Takk for ditt innlegg:)

 

Mamma K