Det er merkelig hvordan hodet fungerer...

[☆septemberbarn☆]

Har slitt med fødselsangst lenge.. Sto med en positiv test i handa, og panikken tok meg. Tida gikk. Logget inn her og var plutselig over på 2 trimester. Tiden gikk og hodet fulgte ikke med. Klarte ikke glede meg til alt som skulle skje. Mange tanker. Plutselig var det 3 trimester og kom inn hit hos alle dere koselige jenter. Har vært hos spesialjordmor for samtale og hadde en periode bare lyst til å legge meg under dyna, glemme alt og bli der. 100 dager ble til 40 og plutselig var man høygravid. Panikken slo litt inn. Prøvde å vaske litt babytøy, handle inn ting til babyen og prøvde glede meg. Men kjente ikke noe høy forventning til noe. 20 dager kom og man var plutselig fødeklar. Hva nå?

 

Men plutselig så begynte hodet og tanker å forandre seg. Kroppen er sliten og plutselig så slo tanken meg - jeg gleder meg faktisk til å føde. Jeg gleder meg til å se den lille mannen i magen som har ligget der i 9 mnd. Når alle kynnere og vondter kommer så tenker jeg at NÅ er det min tur snart.

 

I dag er det 9 dager til termin og jeg er roligere enn på lenge.

Mange prøvde gi gode råd og prøvde smitte med positive tanker gjennom hele svangerskapet. - "Det kommer til det punktet du bare føler deg klar og gleder deg, du er førstegangsfødende og hele prinsippet med at det ligger et lite menneske inne i magen din er så stort at det er vanskelig å forstå. Men den dagen du føler deg klar, da kan babyen komme." Nå ser jeg faktisk hva de mener.

 

Så til dere som sliter med de samme tankene som jeg har gjort, så blir det bedre. Kan ikke vente til fødselen starter og jeg får kjenne på smertene - for den største premien i verden venter. Og jeg gleder meg!