Jeg blir så glad over å være inne på dette forumet :-) Mange barn og dere er så positive! Jeg venter nr 6 og møter endel negative holdninger.

[Baby-bea]

Jeg har 5 barn med min første mann. Det var ingenting som bet på av prevensjon, så kun en av dem er planlagt. Jeg fikk 5 på 7,5 år. Nå er de 13, 12, 9, 7 og 6år. En herlig gjeng som gir meg ubegripelig mye glede. Aldri en kjedlig eller forutsigbar dag.

Jeg og exen slet i ekteskapet allerede da vi fikk nr 3, så flere barn var egentlig ikke aktuelt. Jeg skammer meg i dag, men jeg gråt mine modige tårer over nok en positiv test da nr 5 var på vei. Jeg elsker henne like mye som de andre, så da hun ble født måtte mellomnavnet bli Desireè som betyr "den ønskede". Men da satte jeg foten ned og steriliserte meg. 6mnd senere var samlivsbruddet et faktum.

Med 5 barn i bagasjen var jeg forberedt på livet som alenemor frem til alle hadde vokst til, men for 2,5år siden dukket min kjære opp og det var kjærlighet fra første blikk :-) Han er nr 6 av en søskenflokk på 6, så han så intet minus i mange barn. I dag er han mer far for ungene mine enn deres biologiske - men det er en historie for seg selv.

Min kjære har ingen barn fra før og etter litt diskusjon og undersøkelser valgte jeg å refertilisere meg på Volvat. Vi ble gravide på første forsøk. Dessverre gikk det galt i uke 13. Deretter skjedde ingenting på et år. Da tok vi en utredning og fikk sjokkbeskjeden. Jeg har bare en åpen eggleder - MEN: han har så dårlig kvalitet at i teorien går det ikke an for han å få til dette ved egen hjelp. Jeg følte meg mistenkeliggjort, men legen sa at noen ganger skjedde under. I dette tilfellet var det nok ikke den beste sædcellen som hadde nådd frem, og derfor sa i uke 13. Vi ble satt opp på venteliste til prøverør. Men sannelig - i januar lyste testen blått mot oss og i oktober kommer prinsessa vår :-)

I hans familie er de kjempeglade. De ble ikke overrasket over resultatet av utredningen fordi to av brødrene hans har det på samme viset. Ekstra morsomt at vi klarte det selv!

I min familie er de litt mer tilbakeholden. De skjønner at vi vil ha et felles barn siden han ikke har noen, men dette MÅ jo være mitt siste..

På arbeidsplassen var d første sjefen min sa... "skal du virkelig beholde det?"

Å på bygda rister folk på hodet. Det har gått inn på meg å da er det sååå deilig å gløtte inn på dette forumet og se at jeg ikke er alene :-)

Dere er flotte jenter! :-) Tusen, tusen takk :-)

[Mrs Gloomy er fødeklar!]

Jeg har litt samme følelsen. Jeg er nå i 15.uke, og fremdeles er det bare jeg, pappaen og vår eldstemann på 8 som vet om det. Og det er rett og slett fordi jeg gruer meg sånn til å slippe nyheten. Reaksjonene var faktisk ganske så negative da jeg ventet nummer fire, spesielt fra familien, og nå ligger stakkars femtemann i magen. Jeg ser altså ikke det minste frem til å dele min glade nyhet med resten av verden. Jeg har tenkt å prøve å holde det for meg selv til jeg har vært på ultralyd. Hvis jeg klarer det. Som femtegangsgravid er nemlig ikke "strikken" i magen det den engang var, og jeg sliter litt med bukseknappene nå, for å si det slik. Jeg er ganske slank fra før, så det vises fort når magen velter frem.

Og så er det det at jeg har fire gutter, og vet meget godt at de fleste vil møte nyheten med et spørsmål om det er jenta jeg prøver på nå. Det er det IKKE. Grunnen til at det etter mye frem og tilbake ble en nummer fem, er at vi ville ha en som var noelunde nær nummer fire i alder. Han er nemlig litt etter de første tre som er tripp-trapp-tresko. Men det er vel ikke noe mysterium at jeg likevel hadde syntes det var ekstra stas om det skulle komme en jente. Det er bare det at jeg synes det er litt sårende at folk insinuerer at jeg får barn fordi jeg har en grille om kjønn, når mitt grunnleggende ønske er ønsket om en "stor" barneflokk. Det er liksom litt uforståelig for mange, tror jeg. Så det er litt derfor jeg vil vente til etter ultralyd også, så jeg vet hva det blir, og kanskje derfor klarer å svare litt bedre. Jeg vet ikke. Jeg har mange tanker om dagen, og det er jo så dumt! Jeg er jo egentlig sjeleglad for omstendighetene. Så jeg tar også en tur innom dette forumet rett som det er, for litt positiv input :-)

[maria isabell]

baby bea:) så koselig mann du har fått deg:) han likte eg:)

 

folk burde skamme seg når de sier slikt....eg er iallefall misunnelig på deg,du er ufattelig heldig:) og barna dine har fått en enorm gave, det å vokse opp i en stor søsken flokk...

 

vi var 4 søsken og i tøffe tider har venner sviktet og søsken stillt opp...når vi vokste opp var det alltid liv og røre... vi var 3 barn på 4 år og så en attpåklatt, da kunne ikke mamma få flere barn og dessuten nektet pappa, han mente det var rikelig nok:) ene broren min tellte for 10 minst, han var ekstemt aktiv og smart....skummel blanding... kunne ønske vi var flere søsken og er kjempe takknemlig for at vi er 4:)

[*Lissi*]

Gratulerer!! Selv har jeg "kun" nummer 5 i magen:-) Var forberedt på endel reaksjoner, men har kun fått positive tilbakemeldinger:-)

Alle ler og sier jeg er tøff som fortsetter å få flere. Kan jo hende noen er negative, men de holder det iallfall for seg selv.

Tror jeg hadde blitt rimelig forbannet om noen hadde sagt noe...

Kos deg med magen fremover! Jeg nyter hvert spark. Blir ikke noe 6 her tror jeg;-)

[mammaigjen!!]

"Bare" fjerdemann her som kommer i oktober. Jeg synes det er helt fantastisk med dere så får både fjerde og femtemann! Synes stor familie er en velsignelse. Jeg har kun fått positive tilbakemeldinger, og det kan jo være fordi minste hos meg er 7 år nå og folk ser at denne får vi god tid til siden de andre er skolebarn, vet ikke- bare en tanke.

 

Men travelt blir det likevel - liker travelt:)

 

Det er mange som tror de har "oppskriften" på hvordan en familie skal være og forventer at verden rundt de skal tenke likt- men HELDIGVIS gjør ikke alle det:)

 

 

Ønsker dere lykke til alle sammen!

[wingla76]

Jeg synes dere er utrolig heldige. Barn er fantastiske vesener! Jeg har nr tre i magen, men håper at jeg vil få en til før jeg må gi meg.. Alltid drømt om en stor familie!!

 

=)

[xyzaa]

Dette samme emnet (mer eller mindre) ble diskutert for en tid tilbake:

 

http://www.barnimagen.com/index.php/layout/set/print/forum/thread/141325297

 

Her ble det også sagt mye positivt om familier med 4, 5 eller flere barn. Håper det blir til oppmuntring og glede!

[Anonym bruker]

Heisann!

 

Jeg venter "bare" nr 3, men her jeg bor, er det ikke så uvanlig med mange barn. Har flere venner som er mange søsken, og har mange barn, både 5 og 6. Men må jo innrømme at de vennene mine som tilhører en søskenflokk på 12, der aldersforskjellen mellom eldste og yngstemann er 16 år, får endel skjeve kommentarer... Hehe!

 

Syns alle dere som velger å få mange barn er kjempetøffe!

[3 søte jenter♥]

Jeg venter nr 3, og får en del; "dere er bare tøffe" og " at dere årker", kommentarer. Synes ikke 3 er mye, og har egentlig bestandig sett for meg å få 4 barn. Jeg er selv oppvokst som enebarn, og ønsker stor familie. Men med de kommentarer jeg har fått nå om nr 3 må jeg si at jeg gruer meg litt til å evt slippe bomben om vi skal ha en til etterpå....

 

Kanskje det hjelper å si mens nr 3 er baby at det ikke er umulig at det blir en til. Sånn for å forberede folk, og unngå sårende kommentarer etter at avt neste graviditet er et faktum???

[maria isabell]

her sier eg iallefall at vi er ikke halveis enda og vi har 3:) da trur eg at folk ikke blir overrasket viss det kommer flere:)

[Singelmamma og banden]

Så heldige dere er da :-) Her blir det ikke nr 6, jeg sliter med bekkenet og nr 5 var ikke planlagt. Selv har jeg 3 barn fra tidligere, derav nicket mitt, siden jeg het singelmamma før. De kom på tross av prev etc, og bestemte seg for at de SKULLE bli til ;-) Spilte ingen rolle om hvordan omstendighetene var eller om det passet meg, og jeg gråt også mine modige tårar da jeg fikk positiv test med nr en, to dager etter at jeg og min daværende kjæreste hadde flyttet fra hverandre. Min bror fortalte meg da jeg slapp nyheten om onkelbarn nr 5, at han hadde lest et sted at hormonprev ikke biter på enkelte, kan visst ha litt forklaringer i stoffskifte etc? Uansett, da jeg traff min nåværende mann og han bare hadde et englebarn fra før, så fant vi fort ut at vi ville ha et barn sammen. Vi brukte et år nesten på å lage lillebror, noe som var en ny opplevelse for meg siden jeg var vant til at de bare dukka opp. Så da ble det til at vi tenkte at det blir nok bare han, men da han var 3 mnd gammel og jeg hadde gått to mnd på minipille, nei, DA var jeg visst gravid... *ler godt*... Så vi regner med å få en liten tulle til tenker jeg, magen sier nå i alle fall det.