begravelsesstemning

[kosemæ]

Her kommer det blomster fra venner og jobb, og det kjennes nesten som man skulle ha begravelse, uten at man har noe å begrave...Er jo selvfølgelig ikke sammenlignbart med å miste et barn denne MA'en, men trasig er det jaggu meg likevel.

[kosemæ]

meeeen...i dag har jeg dristet meg ut av døra og vært hos frisøren. Tenkte at jeg ikke trengte se ut som et takras selv om jeg følte meg som et. Og det hjalp faktisk litt:) (selv om takrasutseendet ikke helt lot seg fjerne)

Tror dette går seg til, kan jo ikke grave meg helt ned over noe som man ikke kan endre likevel.

Hvordan går det med dere andre? Noen som har gode tips til hvordan man kommer seg ut av sørgestadiet?

God helg til alle.

[Barnsjuk]

Har nok ingen tips til det. Jeg føler samme som deg. Jeg gikk ut og kjøpte meg nye briller og klær. Følte meg også som jeg trengte å freche meg litt opp. At du fikk blomster og slik ser jeg på at du har venner/familie som bare vil vise at de bryr seg.

Det er nå to uker siden jeg hadde min utskrapning.. og blør ennå.. bare litt. Hadde et opphold på to dager så startet det påan igjen. Så jeg går bare og gleder meg til det stopper, slik at vi kan få prøve igjen. Jeg er 33 år og tenker at jeg sikkert kommer til å bli nervøs for at det kommer til å gå galt igjen. Men jeg har da to barn fra før så jeg vet jo at jeg har klart å bære fram tidligere.

Jeg hadde ikke noe særlig reaksjon på det som hendte før ca 1 1/2 uke etterpå. Da begynte jeg å bli forferdelig sippete.

Føler det litt rart å gå på jobben igjen, når alle vet hva som har skjedd, siden jeg fortalte at jeg var gravid kort tid før dette skjedde. Og veldig dumt når folk kommenterer at jeg er gravid, fordi de ikke har fått med seg at jeg har mista, så blir man påmindt det hele igjen.

Tror man bare må ta en dag av gangen, og tenke at man får flere sjanser.

[kosemæ]

Hei og takk for svar. Jeg gruer meg for å gå tilbake til jobben...egentlig gruer jeg for å treffe folk overhodet. Tror jeg bli litt einstøing når jeg er helt nede, får en slags mild sosial fobi tror jeg. Er ikke redd for å måtte avkrefte graviditetsrykter, tror de fleste vet hva som har skjedd. Kan ikke forklare hva jeg er redd for, kanskje at jeg skal begynne og gråte eller miste kontrollen på et slags vis dersom noen viser meg omtanke. Rart egentlig, å være redd for at folk skal være snille mot meg. Får frysninger av å tenke på at folk ser medlidende på meg, at de ikke skal vite hva de skal si, at de kanskje gruer for å treffe meg siden de vet jeg har tatt det tungt. Tok neste skritt ut i dag (neste etter frisørturen) og dro på tur med en venninne. Var helt utkjørt etterpå etter å ha kontrollert meg hele tiden, svart på alle spm og holdt maska hele tiden.

Godt å komme seg ut da, en plass må man jo starte. Tilbake på jobben neste uke (litt avhengig av hva ultralyden mandag viser, utskrapning eller ei og hvordan det går sin gang), må jo bare tvinge seg i det.

Vet det kommer til å gå bra, det verste er vel før jeg kommer meg ut i det vanlige livet med jobb og alt.

Jeg vet at dette ikke er verdens undergang, og at MA'en kanskje kan sees på som en hump i veien. Tar bare litt tid før hjernen godtar dette faktum. Skal bli godt når kroppen er tilbake i sin ugravide tilstand, så man kan se tilbake på dette istf å leve midt oppi det.

Huff, ble langt dette her. Blir så oppslukt av alt som foregår i kropp og sinn, og snakker ikke med omgivelsene om det på denne måten. Alle føler de må si noe som skal trøste og gjøre alt bedre; men det virker ikke etter intensjonen. Misforstå meg ikke; er kjempeglad for at jeg har et nettverk som bryr seg om meg og støtter så godt de kan, og vet at de sender blomster for å vise støtte etter beste evne. Savner ingenting fra omgivelsene, det er bare jeg som ikke er flink til å ta imot støtten jeg får.

 

Tenker det slett ikke er sikkert jeg får flere sjanser, men det kommer til å gå helt bra uansett. Har et herlig barn fra før, men skulle inderlig ønske han kunne vokse opp med søsken. Er 36, og klokken dundrer i vei.

 

Gruer for mandag, og har enda et liiiite håp om at kroppen skal ordne opp selv.

Håper det går bra for deg Barnsjuk, en dag av gangen er vel eneste måten. Jeg synes det hjelper mye for å komme videre at jeg tvinges til normalt liv gjennom jobb og lillegutt, flytter fokus fra alt som er trist med dette til andre ting i livet.

 

Beklager århundrets lengste tankestrøm, takk til de som orker å lese. Finner mye trøst i å ha en slags kontakt med andre her inne, og se at andre også synes det er vanskelig selv om jeg selvfølgelig ikke ønsker andre vondt.

 

[gulda]

Skjønner deg så godt! Ingen visste at jeg var gravid, men vi fortalte familien at det var gårr galt -måtte bare dele sorgen med de nærmeste. Var så rart å skulle treffe igjen familien til mannen min, som bare hadde fått det over telefon. Blir litt sånn"hvem bringer det på bane først..?" For det ligger der jo. Og så begynte jeg jo å sippe over det hele tiden. Var grusomt å si ordene "de fant et dødt foster".

 

Blir nok ikke sånn at alle kollegaene dine føler at de må si noe, men skjønner virkelig spenningen som ligger der i forhold til å komme tilbake på jobb. En vet ikke helt hva en kommer til. Pluss at det føles så feil å komme "tom" tilbake! Gjørde iallefall det for meg. Følte meg ekstremt tom.

 

Noen få venninner som fikk vite noe også. Den ene traff jeg på et oppentlig sted, da hun spurte hva som skjedde. Stod der midt i folkemassen og snufset og prøvde å ta meg sammen.

 

En har faktisk mistet et barn! Hadde vært verre å miste han jeg har fra før, selvfølgelig, men om en ikke har sett den lille så har man jo laget en hel verden av drømmer, tanker og forventninger. Gutten min var allerede storebror i mine øyne, og det var tøft å plutselig ikke se ham for seg med en søsken lenger.

 

Så du kan få lov til å sørge alt du føler for! For noen går det lett over, for andre, slik som meg, så sitter det i en stund. Men så gradvis går hverdagen seg til, og en går lenger og lenger stunder uten å kjenne på tomheten og å tenke på det triste.

 

Ønsker deg lykke til! Blie litt langt her også, men men.. Hvem kan vel nekte oss..? ;o)

[kosemæ]

takk for herlig svar, gulda. Sånn føles det faktisk! I dag har jeg vært på ny ultralyd med påfølgende utskrapning. Det har gått kjempebra, over all forventning faktisk. Hadde forventet både smerter, kvalme og store blødninger, men ingen av disse "fryktene" har slått til. Er litt tung i hodet etter narkosen, og sikkert sliten av den psykiske biten, men mest av alt er jeg letta over at det er overstått.

Riktig lykke til for deg og alt spennende som går deg i møte gulda; men nå må du flytte deg over i 1.tri og kose deg over den nye:)

 

[Hera83]

Så trist å lese at dere også har hatt en MA. Jeg fikk vite det i dag. Hadde brun utflod for ei uke siden, i dag var jeg på UL og der fant de et foster uten hjerteaktivitet.

 

For meg er det verst at alt jeg hadde sett for meg, at gutten vår skal bli storebror, blir revet bort på null komma niks. Nå er det liksom litt tomt... Men jeg har jo selvsagt den lille solstrålen min da, og det hjelper!

 

Stor klem til dere.

[gulda]

Så godt at utskrapningen gikk greit! Jeg syntes også det gikk greit. Var på en måte godt å koble av i narkosen etter alle påkjenningene.. Det blir tomt, men samtidig så kan en endelig se fremover igjen. Ønsker deg masse lykke til videre!!!

 

Du har rett, må henge på 1.tri nå. Men hatt noen småblødninger, slik det begynte sist. Målte hcg i dag, og skal tilbake til fredag. Er redd for hva det kan vise, så klerer ikke helt glede meg over svangerskapet. Innerst inne forventer jeg at det skal gå galt..

 

Ting går ikke alltid som en ønsker, eller hva? Men heldigvis så har vi hver vår lille skatt som gjør dagene lyse. Vi får nyte dem!!! )

[kosemæ]

gulda; huff, krysser alle fingre og tær for deg. Er nesten litt umenneskelig å oppleve slikt gang på gang, og håper virkelig det går bra for deg denne gangen.

Hera83; så trist at det gikk slik for deg også. Jeg syntes også det var tøft å miste den særs virkelige "drømmen" om alt som skulle bli; men du har rett i at det hjelper godt med smågullene våre:) Her har vi feira 3-årsdag i dag, og det var stort:)

Klemmer tilbake!

[gulda]

Gratulerer med 3års-dagen til skatten din!!!

 

Takk, kosemæ, håper virkelig blødningene ikke ebetyr noe denne gangen. Vet ikke om det blir det blir flere hvsi det, men skal aldri si aldri -kan jo forandre seg når det kommer litt på avstand.

 

Men skal prøve å ikke ta sorgene på forskudd. Det er deilig å ha små mennesker løpende rundt hjemme og lage liv, eller hva? )

 

Lykke til, dere! Ønsker dere alt godt! Og håper dere får lysere og lysere dager. Jeg kan tenke på tapet nå uten å føle meg så nedfor nå, men kjenner heller at den jeg mistet har fått en plass i hjertet selv om jeg aldri fikk møte ham/henne. Og jeg kan nesten tenke på den lille med kjærlighet og nesten med glede. Godt å merke at en kommer videre.

 

Klem fra meg!