2 år og snakking

[lillespire08+10]

Hei!

Jeg lurer på når vi må/burde slutte å snakke til sønnen vår i 3.tall? Altså:

"Vil Petrus har middag nå?" - "Skal Petrus få ny bleie?" Skjønner?

Han snakker jo om seg selv i 3.person også, "Petrus vil ha vann".

Noen som vet, eller har noen erfaring/ råd?

takk!

 

[lilleღpersille]

Hehe, dette lurer jeg også på

 

Nå er hun i en periode at hun gjentar alt som sies til henne. Så når jeg tiltaler henne med du, eks vil du ha vann? kan hun svare: vil du ha vann...

Vet ikke når tid de skjønner meg, deg, jeg, du, vi osv

[Anonym bruker]

Har ingen gode råd dessverre.

 

Hmm har aldri snakket til sønnen min i 3 pers. Er det vanlig??? Trener jo på navnet hans-han vet hva han heter. Men spør alltid "vil DU ha melk?"

[lille sprelle]

Vi fant ut at det var på tide å innføre du, jeg, vi osv i ca 2-årsalderen. Det tar litt tid før de får tak på det, men så går det greit. Vi passet på at vi voksne snakket slik også xx - kan du sende meg (ett eller annet ved bordet) osv - for at hun skulle ha eksempler for å tolke "koden".

[*En rosa og en blå*]

Vi sluttet med det for en stund siden (hun er 26 mnd), og sluttet også med å referere til oss selv i 3. person. (Eks: "Skal mamma hjelpe deg?")

Mye bedre å snakke korrekt så lærer de seg også å bruke pronomene riktig. Dessuten er det jo mye mer personlig å si "jeg" enn å si "mamma".

[Ranveig R]

Eg tenker at så snart barnet begynner å uttrykke seg forståeleg bør ein snakke så normalt som mulig, men naturlegvis med enklare setningar enn til voksne.

 

I ein overgangsperiode brukar eg både "du" og navnet til barnet i setninga, slik at barnet etter kvart forstår at "du" betyr det same som navnet.

 

Altså seier eg "Vil du ha middag no, Petrus?", "Petrus, no skal du få ny bleie", i staden for berre å bruke "du".

[lillespire08+10]

Takk for svar

Ranveig, du syns jeg hadde et bra tips Skal prøve ut det!

Ellers er jeg helt enig at man skal snakke så normalt som mulig med barnet nå, og ikke babyspråk etc.

[Mor Løvehjerte]

Jeg husker ikke når jeg kuttet det ut, men jeg sier "du" til vesla. Hun er 24 mnd. og skjønner nøyaktig hvem jeg mener. Jeg syns det er slitsomt å prate i 3. person (eller hva det heter).

[Anonym bruker]

Jeg har alltid pratet til barna mine som jeg prater til andre. Jeg bruker ikke masse fremmedord eller lange setninger. Hvorfor skal man prate slik til barn? Beklager dere, men jeg får helt noia når noen prater babyspråk til mine barn. Det er jo nesten ingen som gjør det lengre bare en innimellom. Man kan prate vanlig med barn fra de er nyfødte. Barn blir jo flinkere til å snakke, lese, skrive osv om de blir vandt til ett helt normalt språk framfor babyspråk.

[Anonym bruker]

Derom strides de lærde

 

For ikke så lenge siden var det noen som la frem forskningsresultater på at babyer lærte språked bedre ved at foreldre snakket babyspråk til dem når de var nyfødt/spedbarn. Når foreldrene pludret med sine små fulgte de med og hermet etterhvert til lydene. Snakket foreldrene "vanlig" til dem mistet de mye fortere interessen og hørte ikke etter.

[lille sprelle]

Ifht det med å snakke med barna - med unntak av at vi har brukt "nå skal mamma" osv, så har vi alltid snakket helt og rent og i fulle setninger til snuppa. Ved 15 mnd hadde hun allerede et lite ordforråd og ved 2 år hadde hun korrekt setningsbygning og bøyninger. Akkurat det siste der har gått litt tilbake nå som hun har begynt i barnehage (2,5 år). Jeg gjør imidlertid bare som før og gjentar det riktige om hun sier feil setningsbygning.

 

Snuppa bablet overhode ikke som barn. Gikk rett på det å snakke. R-en kom før 2 år.

[Anonym bruker]

Det som HI beskriver har jeg aldri reflektert over. Sant og si har jeg ikke satt meg noe særlig inn teoretisk i hvordan man snakker med barnet. Jeg har bare brukt min sunne fornuft og av og til ikke det engang. Jeg kan si "Petronella (fiktivt navn :-)), vil DU ha vann?" Men sier nesten bestandig "Skal mamma hjelpe deg?" Akkurat det tror jeg stopper seg selv jo større ungen blir, uten at man bevisst går inn for det.

 

Noen ganger bare tuller vi og sier mange rare ord, men ser vi feks en hund på gata og hun sier "Der er voff-voff" så sier vi bestandig at det er en hund.

 

Hun er helt gjennomsnittlig i forhold til språkutviklingen, og vi har bare bestemt oss for å ikke gjøre barneoppdragelsen mere komplisert enn den i virkeligheten er.

[lillespire08+10]

Takk for mange svar.

Skjønner at det lurest å droppe "Skal mamma hjelpe Petrus?". Men heller si "Skal jeg hjelpe deg?". Dette har bare blitt en gammel vane, som er litt vanskelig å rette opp merker jeg! Må ta meg i det daglig at jeg snakker i 3.person. Verre er det at pappan klarer IKKE slutte med denne uvanen, så jeg blir sånn rette-på-tiltale-kjerring... Jaja!

 

Sønnen min sier ikke "jeg", men navnet sitt fortsatt, er 2 år og 1mnd.

Er det unormalt/ normalt?

[lille sprelle]

ikke så unormalt, men når du begynner å bruke du og jeg, så lærer han det fort!

 

Pappaen kommer også inn i det etterhvert vil jeg tro - men det er vanskeligere å lære gamle bikkjer å gjø! hehe

Hos oss var det et fellesprosjekt og vi snakket med henne om det også.

[Bubba75]

2-åringen min har sagt du til den hun snakker med og jeg om seg selv, ihvertfall i et halvt år nå. Det er dere som foreldre som bestemmer dette med hvordan dere snakker med barnet deres.