Hvorfor velger du å amme eller ikke å amme? Si din mening!

[Anonym bruker]

Jeg "velger" å amme fordi det er lettvint og greit, samt det beste babyen min kan få. Og så synes jeg etter hvert det er veldig koselig å amme. Jeg har riktignok ikke sovet lenger enn 3 timer i strekk siden midten av juni, men det får så være.

 

Slet litt med ammingen til å begynne med da babyen var tatt med KS og var 4 uker prematur, men ble på sykehuset til dette var i orden.

 

Det har ikke vært at vanskelig valg så lenge det har gått så greit som det har. Hadde jeg slitt mye med ammeproblemer, tror jeg nok jeg hadde kutta det ut rimelig raskt. Ville ikke ødelagt barseltiden på det for å si det slik.

 

Jeg er også melkedonor.

[meg83]

Da jordmor før fødselen spurte om jeg ønsket å amme, så jeg på det som et helt selvfølgelig valg. Jeg hadde lest de obligatoriske bøkene og så for meg noen uker med såre brystvorter og knotete amming, før jeg skulle nyte resten av tiden som utlært ammemamma Lite visste jeg om at det faktisk ikke alltid er mulig å amme, om en ønsker det aldri så mye. Sønnen min klarte aldri å få sugetak. Vi prøvde koppmating, slangemating på finger og brystvorte, ammeskjold og alt annet som går an, alt i regi av erfarne jordmødre. Til tross for Ammehjelpens anbefalinger, ble det mye tvang og holding av hodet til lillegutt. Pupper og baby ble dratt i alle retninger. Mye gråt og fortvilelse hos liten og stor. Jeg spurte en av jordmødrene hvor lenge vi måtte bli på sykehuset, siden amminga var eneste grunn til at vi var der ekstra lenge. Jeg fikk til svar at vi måtte da komme oss hjem før jul... Dette var i begynnelsen av august.. Etter mye prøving, kjemping og fysisk og psykisk smerte, valgte vi å gå for flaska. Jeg kunne ha tålt mange uker med smerte, hvis det var det det handla om, men gutten min fikk rett og slett ikke til å suge. Vi valgte å begynne med morsmelkerstatning, men jeg vil vel egentlig ikke kalle det et reelt valg. Alternativet ville ha vært fortsatt tvang og ubehage for han jeg er mest glad i i hele verden, uten garanti for at det noen gang ville bedre seg. Det er flott hvis flere fagpersoner setter seg inn i vanskeligheter nybakte mødre kan oppleve rundt ammingen, for det er mye svart-hvitt-tenking ute og går.. Mer informasjon vil føre til bdre oppfølging og hjelp for dem det gjelder, så masse lykke til med prosjektet!!

[førstegang...1]

Jeg velger å amme fordi det er best for barnet, så lenge det fungerer for mor.

 

Slet i starten fordi barnet mitt ikke ville ta pupp. Klarte ikke å suge. Dette førte til mye stress og styr. Håndmelking, pumping, frustrasjon. Men dette skulle jeg få til.....følte presset fra alle som sier at det er best for barnet. Og selvfølgelig ville jeg gi barnet mitt det beste. Mange tårer og mye streving fikk jeg vi det til tilslutt. Følte meg da veldig glad. Men nå er jeg utslitt fordi barnet mitt skal ha mat hele tiden. Har prøvd smokk og andre ting. Men uten pupp blir det hyl. Så jeg synes ammingen har vært velig slitsomt og synes ikke det burde være ett så stort press.

 

Alle burde finne ut det som funker best for dem. Er det å ikke å amme så er det like bra.

 

Synes det mangler litt info om at det trenger jo ikke være enten eller.

 

Jeg føler at jeg ammer kun fordi det er best for barnet mitt. Personlig ville jeg hatt en blanding hvor jeg også ga mme. Får nemlig ikke ut særlig ved pumping.

[081013]

Hvorfor jeg valgte å ikke amme:

da jeg fikk nr 1 var jeg veldig innstilt på å amme, det var jo det som var best fikk jeg høre fra alle kanter.

'''''lille jenten var ikke interessert i å suge, og jeg måtte da ty til flasken da hun hadde gått et halvt døgn uten mat, og ikke fikk jeg vakum i brystpumpen heller.

hvert eneste måltid startet med ammeforsøk, hun hylte til hun ble "blå" og gikk i bro, brystvortene ble blemmete og blodige. Jenten var ikke fornøyd.startet alltid m amming, så hyling, blandet flaske, fornøyd unge og deretter en sliten mor som måtte pumpe for å kunne gi mest mulig edle dråper til småen, som mest sannsynlig ville dø om hun bare ble oppforstret på mme.

 

vekten til lille gikk i været, alt for mye alt for fort. og hs fikk meg til å føle meg som verdens verste..hvordan kunne jeg velge mme og få en så stor jente, hadde jeg bare ammet så hadde hun vært normalvektig(det er hun forresten i dag)

 

da nummer 2 ble til, var jeg igrunn bestemt på først å ikke amme. likte ikke å amme m nr 1, har veldig følsomme bryst, som jeg nesten ikke klarer å være borte i selv, klarer til tider ikke å gå med bh, eller at klærne kommer borti. tanken på at lillegutt da skulle henge fast i de, ja det så jeg ikke frem til .

fikk jordmor til å skrive på papirene mine at jeg ikke skulle amme, kun mme og evt pumping(det klarer jeg å få til, så ville holde på i 6 uker minst, gjerne lengre også) Grunnen til at jeg ville at jordmor skulle skrive ikke amming på papiret var erfaringen fra sist, der jeg følte at de var reine ammenaziene på føden. alle hadde ulike teknikker som var den beste, ikke ville de høre på hva jeg hadde å si for jeg kunne jo ikke dette. Det var spesielt en som var veldig overerkjørende, som jeg følte ikke tok meg på alvor.

 

da nr2 ble født ble det ikke som jeg hadde planlagt. Jeg hadde i 2 mnd før han ble født fått en kraftig betennelse i munnen som ble verre da jeg hadde født. fikk ikke i meg mat, da tungen og munnen var full av sår. drakk vann med sugerør og måtte på en veldig sterk medisin som blir brukt av kreftpasienter. I og med at jeg ikke fikk i meg mat, hadde jeg heller ikke energi til å amme eller pumpe.klarte så vidt å eksistere. "heldivis" for meg så var denne medisinen så sterk at jeg ikke fikk lov til å amme, så da var plutselig alt i orden for de på føden.HEldigvis var de denne gangen mer opptatt av at det var ok å gi nan, mens forrige gang fikk ikke babyen min mat noen av de dagene vi var på sykehuset fordi nan var fy fy. fikk kun de 15 ml jeg klarte å pumpe ut to timer før vi reiste hjem

 

kommer det flere barn så vet jeg ikke om jeg vil amme eller å la være.

eneste ulempen for meg er at mme har gjort at mine to små har blitt umåtelig store, som igjen har ført til mange bekymringer det første året før vekten flatet ut.

[blomstre]

Min mening er at man bør kunne ta et kunskapsbasert valg på hva man vil gjøre ang amming eller ei. Dette er ikke mulig å gjøre i norge i dag, da det ikke finnes noen god tilsvarende informasjon om mme som det gjør om amming. Man får kun informasjon om det ene alternativet, så det er klart at bortimot alle velger dette.

 

Selv var jeg i den situasjonen at mitt barn ikke kunne ammes pga en ganespalte. Men jeg kunne da prøve å pumpe meg. Men ville egentlig det være det beste for mitt barn? Ville jeg greie å bevare anistoffene i mm ved oppbevaring og oppvarming? Jeg er i tillegg av den typen som mister myye vekt ved å være melkeprodusent, så hvor mye giftstoffer ville egentlig gå over i melken som følge av mitt vektap?? Og dersom jeg allikevel ikke ville greie å bevare antistoffene i melken så ville jo ikke barnet mitt få noen gevinst som veier opp for giftstoffene....

 

I tilleg fikk jeg barn akkurat i den perioden da WHO kom ut med nye forskrifter for tillaging av mme. Norske myndigheter var overhode ikke tilstede for å følge opp den forvirringen som oppstod blandt mme foreldre i denne perioden. WHO annbefaler å tillage mme ved 70 grader smatidig som de fleste av de merkene vi kan kjøpe i norge i følge pakken skal tillages ved 40 grader.... Det er skammelig at norske myndigheter ikke greier å være på banen i en slik situasjon, og i grunnen ganske sjokkerende at det ikke finnes god og saklig informasjon om mme på lik linje med amming/morsemelk!

 

Jeg har forsåelse for at når jordmor kommer til den timen i svangerskapskontrollen at hun skal snakke om spedbarnsernæring at det er amming som er tema. I mitt tilfelle hadde jeg allerede lest alt om amming, og jeg hadde på ultralyd fått vite at jeg ventet et barn med spalte som med stor sansynelighet ikke kunne die. Hadde det ikke da vært naturlig at jordmor kunne veilede meg i flaskebruk og tilberednig/hygiene ifm mme? Hun brude i det minste hatt skriftelig informasjon å gi meg!

[xyzaa]

Jeg ammet fordi det er best for barnet, også fordi det er lettvint å ha melken på stedet, ikke så mange flasker å koke heller. (Noen flasker ble det, fordi vi hadde en melkepumpe også.)

 

Men jeg ville ikke ha ammet til enhver pris, og vi har sett en del historier ovenfor om vanskelige situasjoner med amming. Det bør være akseptabelt å si at amming ikke går.

 

Jeg leste om en situasjon - det var i et forum på en annen website - hvor en kvinne ikke kunne ta de smertestillende som hun trengte (kronisk smertepasient), pga. amming. Hun vurderte selvmord. Jeg skrev et svar-innlegg til henne, om at barnet ditt og familien din trenger deg I LIVE, om du må gå over til morsmelkerstatning er det ikke så farlig, sett i et slikt perspektiv. Det kom ikke noe svar, men jeg håper det endte bra. Huff! Jeg skal sette opp en link til det stedet, hvis jeg finner innlegget igjen.

 

En annen situasjon hvor jeg synes at "amming til enhver pris" er helt på jorda, er hvis moren trenger behandling og må gjennom en eller annen smertefull prosedyre, fordi legene er tilbakeholdende med alternativene. Legene kan nemlig være redde for å gi narkose, sterk premedisinering eller for den sakens skyld konservativ behandling med legemidler - alt dette pga. amming. Det HAR faktisk hendt noen! Å gi opp amming for å unngå en slik traumatisk opplevelse, synes jeg måtte være helt akseptabelt. Igjen, barnet ditt/ familien din trenger deg, helst frisk i kropp og sinn, enten det er med amming eller morsmelkerstatning!

[xyzaa]

Her er det aktuelle innlegget som jeg nevnte:

 

http://debatt.sol.no/content/desperat-av-smerte

 

Altså, amming er bra, men ikke til enhver pris.

[Anonym bruker]

Jeg tilhører en gruppe som blir provosert av å høre om at amming er best og tilfører moe og barn uendelig mye!!

 

Det å ikke amme i Norge i dag føles ofte som en skam, man får kritikk fra kjente og ukjente som ofte sier de skjønner hvorfor jeg ikke har ammet, men jeg tviler på at de faktisk skjønner.

 

Det finnes fint lite informasjon om hvordan man skal forholde seg når man må gi barnet MME, men vi finner ut av det siden vi som regel ikke har noe valg.

 

Jeg skulle ønske og jeg kommer til å juble den dagen holdningsmønsteret endrer seg her i Norge!