Hvorfor velger du å amme eller ikke å amme? Si din mening!

[medisinjentene]

Hei!

Vi er to medisinstudenter som skal skrive oppgave om holdninger og erfaringer til det å amme: hvorfor man velger å amme, eller hvorfor man velger å la være å amme. Hensikten med oppgaven er å beskrive bakgrunnen for en mors valg om å amme eller ikke å amme. Hvis man får bedre innsikt i dette området, kan man lettere forberede kvinner på amming før barnet blir født, og gjøre ammeveiledningen og ammeinformasjonen bedre enn den er i dag. I den forbindelse ønsker vi å høre fra noen av dere som bruker forumet på dinbaby.com. Om du har lyst til å skrive noen setninger her på forumet, blir vi kjempeglade for det!

 

På forhånd tusen takk!

[Anonym bruker]

Bra initiativ, dette blir nok interessant. Hvorfor jeg velger å amme:

 

- Det er naturlig, bra å få brukt brystene til det de hovedsaklig er ment for.

- Morsmelk er skreddersydd næring for barnet, kommer i riktig mengde og er alltid klar.

- Morsmelk styrker barnets immunforsvar den tiden det ammes- og kanskje en stund etterpå?

- Amming mens fast føde introduseres kan muligens forebygge matallergier.

- Amming beskytter noe mot brystkreft.

- Amming er praktisk, forutsatt at det går noenlunde greit.

- Amming gir god kroppskontakt, virker trygt for barnet.

[lillenims]

Jeg ammer fordi morsmelk er best, rett og slett. Ikke fordi det gir meg spesielt nær kontakt med ungen, gir en følelse av en høyere dimensjon eller noe slikt. Det er kjedelig og bindende, men på samme måte som at jeg unngikk å spise yndlingsosten min mens jeg var gravid så klarer jeg forholde meg til at morsmelk er det beste for ungen min når jeg faktisk KAN gi henne det.

 

Men en ting jeg savnet informaqsjon om var hvor vanlig det var å ha ammeproblemer! Mantraet er liksom at "alle kan amme, amming er lett, du er veldig syk eller narkoman dersom du ikke kan amme". Jeg tror veldig mange blir sjokkert over at de ikke klarer amme den første tida, og kunne tenkt meg mer fokus på problemene (jupps, er klar over at det ikke er helt stuerent). Jeg tenker da på en konkretisering av hvor mange det er som har problemer og hvilke problemer de har, slik at andre som sliter lettere kan identifisere seg med dem, og se lys i enden av tunnelen (med litt suksesshistorier). Hvor stor andel er det faktisk som har ammeproblemer? Hvor lang tid brukte de på å løse dem?

 

Ammehjelpa har en brosjyre om amming som inneholder litt om dette. Det er det eneste stedet jeg har sett det stå at amming er slitsomt og tar tid, og at man må innstille seg på at det vil påvirke hverdagen MYE.

[lille sprelle]

Til tross for alvorlig sykdom og dys- og prematur, valgte jeg å amme. Det tok mange mnd før vi fullammet og jeg hadde brystproblemer.

Jeg tror mitt barns helse og vekst har hatt stor betydning for dette.

Ved 1 år var hun jevnstor med andre 1-åringer.

 

Måtte dessverre slutte å amme ved 1,5 år pga lengre tids innleggelse i helseinstitusjon (jeg).

[medisinjentene]

Tusen takk til dere som har svart! Det er viktig info for oss, særlig hvorfor noen velger IKKE å amme eller å avslutte tidligere enn planlagt. Som en av dere sier - det er alt for lite fokus på alt det som er vanskelig med å amme.

 

Vi vil gjerne ha flere meninger!!!

 

God torsdag til alle!

[Anonym bruker]

For meg høres noen av innleggene ut som om de kommer fra Gro Nylander.Det virker som om svarene er kopiert fra en bok!

 

Hadde det vært opp til meg så hadde jeg IKKE ammet, men jeg føler samfunnet "krever" det av meg.

Paradoks, jeg sier til andre som sliter med ammingen: "Du må velge selv, du behøver ikke amme hvis du ikke vil/orker osv". Men selv velger jeg å amme selv om jeg egentlig ikke orker eller har så veldig lyst.

 

Jeg synes det er slitsomt, særlig om natta (det at det er jeg som må stå opp hver natt), det er kjedelig og jeg føler det ikke gir meg og jenta mi noe "spesiell" kontakt.

 

Med jente nr 1 fullammet jeg til 3 mnd, likte det ikke da heller. Pga problemer med ammingen måtte jeg slutte. Det som er litt rart er at etter en stund så savnet jeg ammingen på en måte.

 

Allikevel er det sååå slitsomt nå og jeg skulle helst ha sluppet det.

Jeg har vært ekstremt sår, det krever utrolig mye av meg (psykisk og fysisk).

 

[Anonym bruker]

Jeg skrev det første innlegget, ikke kopiert fra bok, men jeg husker nok godt det jeg har lest av Gro Nylander. Uansett, dette ER mine grunner for å amme. De grunnene tror jeg er ganske like for mange.

 

Det er ikke dermed sagt at amminga opplevdes som en idyll. Jeg hadde Raynauds fenomen i seks mnd. Var sår i starten, brukte brystskjold en periode, opplevde ikke noen spesiell nærhet (men det kan det jo hende barnet gjorde?). Hadde vanskelig for å finne en god ammestilling. Måtte ikke bli kald. Det var slitsomt og jeg følte meg bundet..osv. Men jeg er innstilt på å amme, det går bra, tross alt.

 

Jeg produserte nok melk sist og syns ikke jeg kunne slutte når problemene tross alt var overkommelige. Jeg gjorde det for barnets skyld, det virket som han og andre brystbarn vi hørte om holdt seg veldig friske.

 

Vet ikke helt hva samfunnet "krever" av oss, det tror jeg er veldig ulikt alt etter hvem man treffer. I barselgruppa mi var det mange som sluttet tidlig. De hadde noen ammeproblemer og virket for å har et avslappet forhold til det å slutte. Følte meg heller rar som holdt på så lenge, 13 mnd, det er såvidt jeg tør å si det.

[Hjertelyd & Knøtteline]

Jeg ammer fordi det føles riktig. Det er jo morsmelk som er maten til babyen, å ikke amme blir litt som å la vær å drikke vann, om dere skjønner hva jeg mener (helt naturstridig). Ser ikke at det foreligger andre reelle alternativer for meg og mitt barn. Det er min holdning til det, og jeg har ingen problemer med at andre har andre holdninger til amming og morsmelk.

 

Jeg har ikke hatt et eneste problem med ammingen. Tilløp til sårhet (vannblemmer) på det ene brystet forsvant etter korrigering av ammestilling fra JM. Jeg var så heldig å få føde på Føderiket i Oslo. Der får man peronlig oppfølging av sin egen JM som har svært god kompetanse på amming. Omgivelsene på Føderiket - fred og ro og privatliv i en fødestue som ikke ser ut som et sykehus og ingen flytting frem og tilbake mellom fødestue, barsel og sykehushotell - gir optimale forhold for amming. Når det går fint fra starten av får man den selvtilliten man trenger for å fortsette hjemme. Ikke minst så kommer "din" JM på hjemmebesøk etter fødselen og hjelper deg med det du måtte trenge.

 

Venninner av meg som har født på sykehus forteller ofte om stressede JM og barnepleiere som kommer med motstridende instruksjoner, ikke tar tilstrekkelig hensyn ("drar i puppen" er et uttrykk som går igjen) og er vanskelige å forholde seg til.

 

Har hatt mine timer med prøving og feiling hjemme i sofaen og både jeg og knøttet har måttet lære oss å få til optimal stilling og sugetak. Har ikke vært redd for å bryte feil sugetak og så begynne på ny igjen. Tror mange er så lettet over at babyen endelig tar tak at de ikke vil bryte feil tak. Det har jeg forståelse for, men det er mye å vinne på å bryte taket og trekke pusten dypt, telle til ti og begynne på ny. Tålmodighet er en dyd! (og ikke minst www.ammehjelpen.no)

 

Jeg har full respekt for de som av ulike medisinske årsaker må gi barnet MME. De er ikke dårlige mødre og deres barn har det ikke verre enn mitt barn. Jeg ønsker ikke å henge ut de på noe slags vis. Men: I frykt for å gjøre meg svært upopulær her inne, hvis man ikke orker å amme fordi man ikke vil være våken om natten eller vil drikke alkohol eller lignende, vel da bør man i min mening vurdere sin motivasjon for å få barn.

 

Min situasjon er svært priviligert, som sagt ingen problemer (bortsett fra absurd mye melk og dertil hørende melkespreng og behov for pumping regelmessig for å unngå tilstoppede melkeganger) og det jeg stusset på før fødselen var all fokuset på hvor vanskelig det er å amme. Hørte ikke annet jeg! Både her inne på forumet og av JM på Helsestasjonen. Leste brsjren "Hvordan amme ditt barn" og fikk en video om amming fra JM på Føderiket (Gro Nylanders ammevideo). Synes det var greit.

 

Det eneste jeg savner litt er info om hva man kan gjøre hvis man har for mye melk, i de infoen som blir gitt er det nesten utelukkende fokus på sårhet/ømhet og lite melk som problemer.

[lillenims]

Man MÅ faktisk ikke elske alt med unger for å være gode foreldre!

 

Å kutte ut amminga for å få sove eller for den del å kunne drikke alkohol synes jeg faktisk er helt i orden, DERSOM man har fått eller tilegnet seg nok kunnskap til å faktisk ta et valg basert på kunnskap og ikke på at man ikke vet bedre! (Nå burde man riktignok ABSOLUTT oppsøke annen hjelp dersom alkohol er motivasjonen, da..)

 

Jeg synes faktisk ikke spedbarn er så fantastisk, så jeg er veldig glad for å ha en jobb der jeg kunne komme gradvis tilbake fra hun var 6 uker (nå er hun 5 mnd og jeg jobber fulltid). Det betyr ikke at jeg vil tvinge andre til det samme, ei heller at andre er late eller arbeidssky fordi de velger noe annet.

Og så gleder jeg meg til å ta litt permisjon når hun nærmer seg året, det tror jeg er mye mindre frustrerende for meg. Og jeg gleder meg til hun begynner snakke, tenke selvstendige tanker, være filosofisk og nyskjerrig på livet og naturen. Spedbarnstida er faktisk bare en veldig liten del av tida med egne barn, og man trenger ikke være like motivert for hele oppveksten. Som realist vet jeg dog at det går fremover

 

Ja, hun får flaske om kvelden. Da sover hun fra 1930 til 0630, og det synes jeg ikke er kjipt i det hele tatt.

[Makkapakka]

Jeg er anonoym kl 21:51, 16.09.10:

 

Jeg velger å ta bort anonoym-knappen, for nå har jeg virkelig IKKE noe å være flau over lenger....

 

Hjertelyd & Knøtteline: "hvis man ikke orker å amme fordi man ikke vil være våken om natten eller vil drikke alkohol eller lignende, vel da bør man i min mening vurdere sin motivasjon for å få barn" ????

 

I all verden.....

Det er vel ikke så mye mer å si egentlig?

 

Når min 3-åring sier hver kveld "jeg elsker deg mamma", så må jeg jo ha gjort noe riktig, selv om jeg sluttet å amme ved 3 mnd alder?

 

Forresten, Hjertelyd og knøttet: på ammehjelpen.no er det info om for mye melk. Prøvde fremgangsmåten i dag, men det funket ikke for meg.

Ungen hylte som en stukket gris mens jeg pumpet som en gal....

[Mrs Preggie]

Vet ikke hvordan det går med barn nummer to ennå, men føler at terskelen for å slutte kommer til å bli lav dersom jeg ikke fikser det med en gang. Jeg takler rett og slett ikke brystene mine. Synes de er små og ekle, hater berøring av brystvorten, og sliter med at brystvortene ikke vil knoppe seg, jfr tidligere innlegg. Jeg blir kvalm og uvel av berøring av brystvortene! Ved forrige amming sammenlignet jeg brystvortene med tuppen på en avlang ballong. Når den ikke er helt oppblåst er det liksom en liten tupp å ta tak i, men etter en liten stund er ballongen (brystvorta) helt oppblåst, og det er umulig for den lille å suge. - Og slik er brystvortene mer eller mindre hele tida... EKLE!!! Aner ikke hvor mye jeg dro, knipset og blåste på de forrige gang. Vet ikke om jeg orker dette en gang til!

[Anonym bruker]

Jeg synes først og fremst en slik oppgave bør inneholde mye om det faktum at de færreste "velger" å ikke amme. Noen gjør det selvsagt, og det er helt greit. Men de fleste som ikke ammer har ikke VALGT å ikke amme.

 

Jeg datt av innlegget allerede der fordi jeg kjente at det provoserte meg. Jeg har ammet tre barn, det første var et slit fra ende til annen og da jeg ga opp etter nesten 6 mnd var det en ENORM lettelse. De to andre har gått bedre, og jeg har ammet i hhv 13 mnd og hittil 7,5 mnd med nr. 3.

 

Men det at andre tenker at jeg VALGTE å ikke amme lenger, eller VALGTE å gi tillegg til min tynne, undervektige gutt, er provoserende. Hva skulle jeg ellers gjort, sultet ham?

 

Så i beste fall synes jeg problemstillingen i oppgaven deres er helt feil.

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke noe valg, pga sykdom kunne jeg ikke amme. Endelig begynner gutten å bli så stor at jeg slipper alle spørsmålene. Har vært helt grumsom og blitt uglesett i måndesvis.

[Crys79: gutt09+2011 spire!!!]

Jeg valgte å amme rett og slett fordi det føltes naturlig og var riktig for meg og mitt barn. Jeg følte meg aldri presset til å amme, men hadde for en eller annen grunn ikke lyst til å gi erstatning til babyen min. Aner ikke hvorfor, det bare føltes ikke riktig for oss.. I tillegg til de andre grunnene skrevet over, så synes jeg det var praktisk. Jeg trengte aldri å tenke på hva jeg skulle ha med meg når vi var ute, eller hva som var lov å ha med gjennom sikkerheten når vi skulle reise osv.. Sikkert en vane sak, men jeg likte at maten var alltid tilgjengelig

 

Når det er sagt så hadde jeg heller ingen problemer å amme, noe jeg har gjort nå i 17 mnder. At det var slitsomt og litt skummelt til tider, helt klart! Det tok et par måneder før vi hadde ordentlig god teknikk og jeg følte meg sikker og komfortabel. Det hjalp også veldig mye at vi sov sammen, for da slapp jeg å måtte stå opp om natta og vi sammen fikk en enda bedre sove/spise-rytme.

 

Jeg er glad for at jeg leste mye om amming før babyen ble født, fordi jeg fikk veldig motstridene informasjon på sykehuset, noe som sikkert hadde ødelagt ammingen om jeg ikke visste bedre selv. Stressende JM og leger hørtes kjent ut Jeg synes også det var vanskelig å kun høre om hvor forferdelig det var, og at alle sliter og har problemer- bare forbered deg på det verste! fikk jeg ofte høre. Nå sier jeg dette selvfølgelig med mye empati for alle som har hatt problemer, og skjønner godt at man vil dele sin erfaring, støtte hverandre og forberede nye mødre.. men jeg lurte faktisk på hva jeg gjorde 'feil' siden jeg ikke hadde vondt eller andre problemer! Ikke snakk om å fortelle andre at vi ikke hadde problemer Ahhh, hvorfor skal kvinner være så harde mot oss selv og hverandre!

 

En veldig fin sitat: "Whatever your breastfeeding journey has brought you, take a moment to honor all that you have given. Set aside the “What-if’s” and “Why-didn’ts” and simply celebrate what you have been able to share with your child. We all do the best we can, one day at a time – through the early weeks and months, and over the years to come." - Sarah Juliusson

 

<3

[Anonym bruker]

Jeg hopper over alle de gode, fornuftige Gro nylander- argumentene for å amme- de er jeg selvfølgelig enig i, men er så kjedelig å ramse opp...

 

Jeg begynte min "ammekarriere" med et åpent sinn, der jeg helst ville amme, men var klar over at det kunne bli vanskelig. Og jeg har vært borti de fleste problemene i boka etter å ha ammet to barn. Sår, sopp, feil stilling, hvite brystvorter, for lite og for mye melk, barn som har hatt trøbbel med å suge... Og på et tidspunkt har det eneste (nesten) som har motivert meg, vært tanken på alle flaskene jeg slipper å koke dersom jeg holder ut amminga. Men- jeg har erfart at det har vært verd å holde ut, men ville ikke gjort det for enhver pris!

 

Amming eller ikke amming er mer enn et spørsmål om valg, men det handler mye om forhold ved mor- og forhold ved barnet, og hva slags oppfølging en får underveis. Det siste synes jeg det er lite snakk om, og dersom barnet er vanskelig å amme, kan mor ha verdens beste innstillinger og holdninger uten å lykkes. Min første skjønte poenget med puppen fra dag en. Men nr to var mye vanskeligere å få til å ta brystet, men sugde på leppa si eller tunga si. Og hadde det ikke vært for at det var såpass rolig på barselavdelingen at en barnepleier kunne sitte hos meg helt til han hadde riktig tak, og vise meg ulike teknikker jeg kunne bruke, tviler jeg på at jeg hadde klart å amme ham på egenhånd.

 

Når jeg snakke med andre med babyer har de fleste hatt et øsnke om å amme, men ting underveis har gjort det vanskelig, og de har ikke fått nok oppfølging. Det har vært mer av typen "prøv deg fram på egenhånd".

 

Når dere spør om holdninger for/mot amming, ta høyde for at disse holdningene kommer fra et sted. Og idealet som beskrives er jo veldig høyt- amme fram til 6 mnd, ingen hjelpemidler som skjold, smokk eller tillegg, Dette gjør at amming blir veldig enten-eller, og det handler lite om hvordan en kan kombinere f.eks flaske og amming, eller at skjold går greit, det er bare litt ekstra styr, men på langt nær så mye som å ordne med flasker...Jeg savner veldig at den informasjonen en får før fødsel, og på sykehuset er mer nyansert, og at det er en litt mer avslappet holdning til at det er andre måter enn fullamming som kan fungere. Jeg har møtt mer forståelse og en mer pragmatisk holdning på helsestasjonene, kanskje fordi de ser hva som fungerer i praksis.

 

 

Jaa, vet ikke om jeg svarte helt på sprøsmålet deres. Er glad for at framtidige leger er interessert i amming og å forbedre barselomsorgen.

[Gjørsågodtjegkan]

Jeg er enig i alle punktene over, men for meg så er det vel så viktig at amming har fordeler også for mor. Bedrer nattesøvnen min rett og slett, den lille jeg får. At barnet får fordeler er selvfølgelig det viktigeste, men jeg er glad jeg så langt har sluppet å styre med flaskevarming om natten og jeg har definitivt kjent at søvnen min er av høyere verdi. Vi holder på å introdusere fast føde her og jeg ser jo at det å blande inn litt mm hjelper på barnets fordøyelse.

 

Det skal også sies at vi har hatt litt over middels utfordringer med ammingen pga KISS, men det har likevel vært en av mine største frykter at barnet skulle vegre brystet.

[lillenims]

Jeg tenkte litt på dette med å *velge* å amme da jeg dro hjem fra jobb i dag.

Før fødselen var det selvsagt å amme, selvsagt skulle jeg det, det var jo best!

Etter fødselen forsøkte jeg amme, men ungen ville ikke.

Da valgte jeg å gi flaske, og jeg valgte å pumpe.

Da hun var 12 uker og plutselig ville ha pupp, valgte jeg å amme. Det var faktisk et VALG, og det var ikke bare enkelt: hun var 12 uker, og trengte en del mat. Det tok tid. Hun spiste på langt nær nok og vekta flata veeeeldig ut (litt ned...). Jeg valgte å ikke gi tillegg siden det ville bremse produksjonen (særlig når produksjonen var bra, men sugeteknikken dårlig). Fra å gi flaske 5 ganger om dagen med 3 timer mellomrom (og flaska tok 10 minutter å gi), og ha en unge som sov fra 19 til 7, måtte jeg innstille meg på å amme annenhver time, en halvtime hver gang, og helst om natta også. Det var IKKE et enkelt valg. Jeg hadde jo pumpinga som fallback, uten morsmelk skulle ikke ungen være.

Nå ammer jeg, og når jeg tenker meg om så har jeg faktisk VALGT det.

[Anonym bruker]

Jeg ville så gjerne fullammet lenge, men så fikk jeg prematur jente og var på sykehus lenge. Pumpet meg og mistet motivasjon til slutt, så da gikk melkeproduksjon ned. Nå mistenker jeg at melka er borte vekk (4 mnd etter fødsel). Prøver enda å amme jenta mi litt i ny og ned, men sjelden hun vil ha pupp. Har også problemet med flate brystknopper og det gjør ikke melkeproduksjonen bedre ved å bruke skjold...

[Hjertelyd & Knøtteline]

Makkapakka:

Jeg er litt usikker på hva det er med mitt innlegg som har gjort at du er så hissig. Uansett så vil jeg understreke at jeg mener det jeg skrev. Imidlertid er jeg litt usikker på om det rammer deg, men hvordan kan jeg egentlig vite det siden jeg vet nada om din situasjon.

 

Det jeg forsøker å formidle er at jeg ikke skjønner de som ikke vil amme (overhodet, ikke vil prøve en gang) fordi de før fødselen har bestemt seg for å unngå ulempene, som f.eks. å være våken om natten eller la vær å drikke alkohol. Så vidt jeg leser ditt innlegg ammet du i 3 mnd så det kan umulig ramme deg. Om du sluttet å amme for å gå på fylla synes jeg det er galt av deg. Ikke at jeg tror at du gjorde det, men for å sette det hele på spissen. Om du synes det er teit så klarer jeg å leve med det, merker jeg.

 

Og selvsagt elsker de som ikke ammer barna sine like mye som de som ammer! Og barna her vel ingen grunn til å ikke elske sine foreldre?? At du drar frem det som et argument for/mot amming (litt uklart hva du egnelitg mener med det) vise vel sakslighetsnivået på DITT innlegg....

 

Jeg har også fulgt rådene på ammehjelpen.no om for mye formelk. Etter 3 uker med pumping og hyling funker det nå her. Det har ikke vært helt enkelt, men i forhold til de ammeproblemene jeg ser at andre har er det ingenting p klage over. Min vurdering er at jeg velger å se på det positive for da er det enklere å takle det negative. Du får takle dine problemer på din måte.

[Gjest JuniGull2010]

Jeg har valgt å amme. Jeg mener det er det beste for barnet, da melken er tilpasset barnet. Det er også enkelt, puppene har jeg jo med meg overalt når jeg er på farta med barnet vårt. Melkemengden er tilpasset barnets behov og han får i seg de næringsstoffene han trenger. Det er gratis å amme, jeg trenger ikke å invistere i noe annet enn i en god ammebh og ammeinnlegg. Ammingen gir meg en spesiell kontakt med barnet.

 

Jeg hadde en dyktig jordmor under svangerskapet. Hun holdt bl.a. et informasjonsmøte om amming for alle førstegangsfødende. Jeg var godt forbedret på å amme og viste om alle mulige utfordringer. Dette har ført til at jeg ikke har hatt noe problemer med såre brystvorter, brystbetennelser osv. Jeg har hele tiden vært føre var. Jeg leste også litt om amming, ja selvfølgelig; i boka til Gro Nylander....

 

Jeg hadde litt startvansker, da barnet vårt var litt urolig under ammingen. Jeg kontaktet ammehjelpen og fikk tips og råd som fungerte helt utmerket. Det viste seg at jeg hadde rask utdrivningsrefleks og måtte la den første spruten gå i en klut, for det endte alltid med at han slapp brystet når melken kom så fort. Barnet vårt er 3 mnd nå og jeg planlegger å fullamme i 6 mnd og amme til han fyller 1 år, om han fremdeles viser interesse etter at vi innfører fast føde da. Jeg kommer uansett til å fylle opp et lager i fryseren, slik at vi kan blande dette ut i den første maten. Dette skal som kjent hjelpe på fordøyelsen (også en fordel...)

 

Men selvfølgelig, det er jo noen ulemper også. Sønnen vår spiser nemlig ofte om natten og jeg har ikke hatt mer enn max 4 timer med sammenhengende søvn siden fødselen hans. Jeg er kjempetrøtt, men sta, jeg vil få det til. Jeg har vurdert å gi erstatning om kvelden noen ganger, men det er jo ikke sikkert han vil sove lengre om nettene for det. Det er jo opp til ungen det der, ikke meg.

[Makkapakka]

Utenfor diskusjonen Hjertelyd og knøttet:

 

De rådene på ammehjelpen om for mye formelk. Jeg fikk inntrykk av at det skulle hjelpe etter 1-2 dager jeg, men du måtte følge "bruksanvisningen" i 3 uker? Hvordan merket du at det fungerte?

Babyen ble roligere e.l?

[Hjertelyd & Knøtteline]

2 uker med pumping og 1 uke med "målrettet" amming (blokkamming) har gjort susen. Hun har mindre mageknip og avføringen er gul igjen. Fremdeles luft i magen, men ikke like mye smerter.

 

Altså: Det hjalp jo tidligere enn to uker, men jeg hadde alt for mye melk frem til nå nylig. Hadde jeg kuttet ut pumpingen hadde problemet bare oppstått igjen. Med så mye melk blir det uansett for mye formelk. Derfor måtte jeg pumpe av hver morgen, om du skjønner. 100-150 ml hver dag. Fryseren er full... Brukte dobbel elektrisk pumpe, noe annet hadde vært galskap. Nå har min produksjon stabilisert seg og tilpasset seg snuppas apetitt. I natt sov hun faktisk i fem og en haalv time i strekk.

 

Jeg er fremdeles nøye på å gi av samme bryst hvis det er mindre enn 2 timer mellom spisingene. Ev. melkespreng i det andre brystet (som jeg får relativt ofte ennå) håndmelker jeg bort.

 

Mye arbeid, denne ammingen! men for meg er det verdt det. Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg valgte å amme fordi jeg tror det er til det beste for babyen.

Jeg vet at det er mye debatt om morsmelken faktisk har mer effekt enn erstatning, men jeg tror det.

 

I tillegg er det veldig praktisk. I hvert fall i starten når man fullammer. Man har maten med seg overalt.

 

Jeg begynte å røyke igjen da babyen var 7 mnd, men jeg fortsatte å amme for det.

 

Jeg har også et eldre barn som jeg ikke fikk til å amme, og det var sårt. Det var ingen som presset meg til å amme, men jeg følte likevel at det var forventet. Stresset veldig første gang jeg ble mamma. Prøvde altfor lenge.

Gikk til slutt over til flaske og det gikk veldig greit.

Plusset med flaskebarn er at man ikke er så bundet hjemme. Man kan dele på mating.

Å amme kan til tider være ganske så klaustrofobisk..

Jeg hadde mye dårlig sammvittighet for det eldste barnet da nr to kom. Gikk mye tid til amming. Men det gikk seg til etter hvert..

[Anonym bruker]

Da jeg ventet nr en hadde jeg jevnlig oppfølging hos jordmor. Fra uke 20 i svangerskapet snakket hun om amming. Jeg fikk låne ammevideo, fikk ammebok og ammebrosjyrer, vi så på plansjer og modeller av pupper og babyer. I uke 38 og uke 40 av svangerskapet hadde jeg veldig lyst å snakke om fødsel. Men fikk beskjed om at fødsler er så forskjellig og du skjønner nok hva du må gjøre. Og så snakket vi videre om amming.

 

Da jeg omsider våknet av narkosen etter at fødselen skar seg og jeg ente opp med hastesnitt ble jeg møtt av en skrubbsulten baby med ypperlig sugeteknikk. Baby snuste på puppen, tok hodet bak for å hente tilfart og *smakk* så satt hun fast i puppen.

 

Utrolig lettvint når ammingen fungerer. Vi kunne farte rundt uten å være avhengig av rent vann, rent utstyr, pumper osv. Var bare å vippe fram puppen og koble på babyen.

Med bare en baby og lettvint amming er man utrolig fri, blir overhodet ikke bundet til hjemmet.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Vi slet med ammingen. Fikk det ikke til før han var 3 mnd, prøvte alt. Fikk heller ikke til pumping skikkelig, måtte håndmelke. Men jeg/ vi jobbet hardt og fikk det til til slutt.

Det er så mye enklere (når en får det til) å bare amme og ikke gi flaske. Du har alltid maten med deg, ingen styr med tilbereding og han spiser så mye han vil.

Med flaske hører det med så mye styr, syns jeg. Vasking av flasker, dyrt med mme, koking og det tar litt tid før maten er klar. Det krever mer planlegging.

 

Og nå når jeg har fått det til, så syns jeg at det er så koselig. Kose stund sammen. Han er over året og bare elsker puppen. Koser oss fortsatt. Det var verdt strevet med å få det til.

Og det blir jo anbefalt å amme. barnet får de næringsstoffene det trenger for å vokse opp.