Må bare lufte noen tanker ang sykemelding...

[heldigesnart4barnsmamma]

Har hele tida vore bastant på at jeg skal vere "pliktoppfyllende" og holde ut på jobben hele svangerskapet... såpass må en jo tåle, klarer litt til... Men måtte altså idag krype til korset og gå til lege pga svimmelhet... fikk 2 ukers sykemelding og sitter igjen me en fryktelig dårlig samvittighet! Egentlig ganske så idiotisk, for er jo til babyen beste... men alikavel den fryktelige samvittigheten og følelsen av "nederlag".....

I min familie er det holdninger om man "aldri" sykemelder seg.... så tør ikke engang å si det høyt... Huff måtte bare få luftet noen tanker...

[Lamaungene 07 og 10]

Det er ikke et nederlag å innse sine svakheter eller innrømme at en ikke alltid er på topp. Det er nettopp denne egenskapen som gjør personer sterkere. I tillegg vil en arbeidsgiver har mer igjen for at du jobber noe redusert mer effektivt enn at du jobber halvveis hele dager evnt brenner deg helt ut. Det gagner ingen.

 

Jeg er selv av typen som gjerne venter med lege til en strengt tatt burde ringe ambulanse, men etter to svangerskap har jeg lært den harde veien at en MÅ ta hensyn til kroppen. Det er ingen som står å klapper deg på skulderen etter fødselen for hvor flink du var som pinte deg selv gjennom alt bare fordi forventningene tilsa det!

[H03R]

Ble sykmeldt i går og satt faktisk i bilen og grein pga av dårlig samvittighet! Ringte på jobb og sa faktisk som sant var at eg ikkje orka meir! har 3 barn fra før, denne var langt fra planlagt og alle mine har komt en mnd før tida! Er no 31 uker og av hensyn til familien og meg sjølv valgte eg å kaste inn årene! Å komme heim fra jobb utslitt og oppbrukt, for så å ta seg av sine egne med middagslaging, opprydding, husarbeid, leksehjelp og fritidsaktiviteter. Lunta mi var ekstremt kort, for å seie det på den måten. Psykisk sliten og lett for at begeret renn over! Det gagner absolutt ingen og aller minst deg sjølv å slite seg ut på jobb!

For din del som sliter med svimmelhet, kem kan laste deg for det! Kroppen gir beskjed om at noke ikkje er heilt bra og da må en ta signala på alvor. Du skal ikkje skamme deg for at du måtte krype til korset og få en sjukmelding! Det er til det beste for deg og barnet ditt. Og det burde familien og forstå!

[Pumba78]

Hehe, kjenner igjen dette med kort lunte - jeg er aggressiv mot både sjefer og "undersotter", nesten uten grunn...

 

Tror jeg må krype til korset selv. er 34 uker på vei, og klarer rett og slett ikke 8 timer om dagen lenger, er utslitt når jeg kommer hjem.

Har en ganske fleksibel jobb, men ser jo nå at jeg bruker mye tid på å "finne på" noe å sette på timelistene mine. Både "diverse"-koder og "administrasjons"-koder blir litt for flittig brukt.

6 timer om dagen er alt jeg klarer.

 

Sitter og gruer meg til å ringe legen, er så redd for at hun skal si nei, eller synes at jeg er hypokonder.

Jeg er jo ikke syk, jeg bare orker ikke mer!

 

Har deres leger vært greie med dette?

 

Jeg må si jeg har voldsomt stor respekt for dere som jobber og så kommer hjem til barn som krever oppmerksomhet! Jeg er fryktelig glad for at jeg bare kan slenge meg på sofaen!

[Be Cool]

Hei!

Må bare si at jeg kjenner meg godt igjen her - begynner på uke 33 i dag og fikk 30% sykemelding av legen i forrige uke. Hadde veldig lav blodprosent så ikke rart at jeg er trøtt, svimmel og kvalm. Og ikke minst utslitt når jeg kommer hjem. Så det er deilig med sykemelding, selv om jeg egentlig ikke har mindre å gjøre på jobb av den grunn.... Får i hvert fall en hel dag fri hver uke. Skal tilbake til kontroll denne uka, og da tror jeg kanskje jeg skal be om å øke sykemeldingen noe. Jeg har barn fra før og vet hvor slitsom den første babytiden er. Det er absolutt ikke optimalt å begynne med å være fullstending utslitt! Jeg syns ikke man skal ha dårlig samvittighet for å bli sykemeldt når man er så langt på vei.

Min lege var forresten veldig forståelsesfull, selv om jeg hadde vært forberedt på å måtte argumentere. Han sa bare at det "er ingen skam å kaste inn håndkleet nå". Så lykke til!!

[cadence]

Man kryper ikke til korset når man ber om sykemelding pga en voksende mage og alt det nye livet medfører. Det gikk en uke før jeg slo meg til ro etter at jeg fikk 100% sykemelding, men herregud så deilig det er nå! Kan bruke formiddagen på "ingenting", være mest mulig opplagt til skolejenta mi kommer hjem fra skolen og gjøre ting med henne (hjelpe til med lekser, hjelpe henne med å få klar ponnien før hun skal ri, gå på en liten bærtur i skogen rett ved gården)- ting jeg slettes ikke hadde kapasitet til etter en dag på jobb. Savner ikke følelsen av å være helt utslitt klokka 15, og da allerede slitt et par timer i forkant, komme hjem og "time out" de neste 3-4 timene. Men nekter ikke for at det var et nederlag å bli sykemeldt, dvs såret stolthet. Har aldri vært sykemeldt før! Ikke når jeg hadde nysydd fingertupp en gang (var arb.ledig da jeg gikk gravid sist- og fikk jobbforbud da- men blir en helt annen setting). Jeg er en jobboholiker i utgangspunktet som gjerne kunne jobbe dobbelt flere ganger i uka, opptil 200% i turnus.

Dagene blir litt lengre med å være hjemmeværende, men familien kommer først. Hatt mindre kynnere siden sykemeldingen også (hadde det hele tiden før sm), og føler meg generelt mer levende enn zombie-aktig. Plager og tunge dager har jeg, men bølgedalene er ikke så dype lenger. Det kommer en tid etter termin også, og det gjelder å ha krefter til den også. Det hormonelle humøret har flatet ut også de siste ukene, så jeg stresser mindre og bruker mindre energi på bagateller.

Datteren min er bare storfornøyd med at mammaen hennes har det bedre nå, jeg har mer tålmodighet, og vi to samarbeider bedre enn noen gang. Gubben jobber lange dager og har påbygget her på hjemmebane etter jobbtid. At middagen er klar når han kommer hjem er han veldig glad for, selv om det oftest er "ønskekost" fra kokkens side;)

Vi har det alle bedre, og sjefen og kollegaer syns det er flott at jeg prioriterte slik jeg gjorde- for helsa er viktigst, og man er ikke alene med kroppen sin lenger:)

[heldigesnart4barnsmamma]

Tuuuuusen takk for alle gode argumenter! Dere er noen flotte jenter! Trenger virkelig denne støtten! Kjenner meg veldig igjen i mange av situasjonene som er beskrevet over! Tror bare jeg må venne meg til at jeg er bare et vanlig menneske jeg også, ingen superkvinne mer enn noen andre.... jeg har alltid vert typen som gjerne jobber 200% og aldri vert sykemeldt før! Og kanskje egentlig en seier for meg, at jeg nettoppp har klart å tenke familen (datter på2, sambo og lille gullet i magen) foran meg selv, for blir jo et helt annet menneske å komme hjem til nå når jeg ikke går alle de nattevaktene!

 

Rart det der, at i teorien vet jeg hva som er det riktige å gjøre, jeg ville absolutt ikke sagt noe på at andre i min situasjon hadde sykemeldt seg.....men alikavel sitter igjen med den dårlige samvittigheten.... sikkert litt ekstra følsom for tiden.... Har heldigvis en fantastisk samboer som jubler for at jeg endelig har "greid" det! Og en super arbeidsgiver som er veldig forståelsesfull!

 

Vi kvinner har en unik evne til å grøsse over alt vi ikke får gjort, istedet for å glede oss over alt vi faktisk har fått gjort

 

Sender masse gode klemmer til alle gravide, både sykemeldte og ikke sykemeldte

[høstbarn:)]

Nå har du jo fått mange gode svar, men skriver litt likevel. Forrige svangerskap var jeg akkurat som deg, bet tenna sammen og tenkte dette klarer jeg jo. Var 50% sykemeldt på slutten da. Hadde sterk bekkenløsning. Jeg ble faktisk ufør etter fødselen jeg. Vet ikke om det hadde hjulpet meg å tatt det roligere under svangerskapet. Så nå har jeg vært ufør i snart 4 år med sterke kroniske smerter i hofter/bekken. Er høygravid på nytt, sitter i rullestol når jeg må gå lengre enn 20 meter eller noe... Skal ha planlagt KS pga bekkenet mitt 3 uker før termin. Tror ikke jeg kommer til å bli arbeidsfør de nærmeste årene. Men håper det selvfølgelig. Så sånn gikk det meg meg, jeg har ikke hatt mange sykedagene i mitt liv. Savner veldig å kunne arbeide, men har ikke noe valg. Det er ingen smart ide å bite tennene sammen, smerter kan bli kroniske, og kroppen kan faktisk kollapse til slutt. Hilsen tidligere flink jente, nå flink jente på en helt annen måte.

[Ziz]

Legen min sa det enkelt og greit.

"Jeg sykemelder ikke deg, jeg sykemelder barnet. Barnet trenger en mor som funker for å trives best mulig".

 

Så var det slutt på den diskusjonen.

 

Han kjenner meg godt nok til at jeg nok ville ha "prøvd litt til", og spilte da morskortet imot meg

[oktoberjentene;)]

Nyt dagene som sykmeldt.. Kos deg med den voksende magen, og tenk at dette er BRA for deg og barnet.. Du har ingenting igjen for å slite deg ut.. Gyldig grunn for sykmelding for å si det sånn

Feil tid å spille helt og superdame.. Jeg skjønner ikke at sååå mange tøyer strikken til det siste, og har så dårlig samvittighet... Kroppen sier ifra når det er nok.. Godt den gjør det

 

Legen min ville heller ikke diskutere saken engang.. Jeg nevnte tidligere i svangerskapet at jeg ville jobbe noen timer i uken, bare for å komme meg ut litt, men det ble ikke aktuelt.. Nå var det tid for å lade opp og være klar for den neste oppgaven som venter Glad for det nå.. Trenger å lappe av og sove litt på dagen..Dette blir 3 tette, og kjenner at kroppen er kjei

 

Kos dere hjemme damer Klem

[Pumba78]

Hurra, jeg klarte det - fikk endelig kommet meg til legen med hodet mellom beina og skal nå jobbe 60% de siste tre ukene. Egentlig litt lettet nå som det er gjort, selv om man jo har dårlig samvittighet...

[heldigesnart4barnsmamma]

Virker som vi er mange i samme båt.... og det er godt å høre. Forstå meg rett, syns ikke det er bra dere er syke, men at det er normalt å reagere slik....

Var på jobben i dag for å levere sykemeldinga og den ble tatt imot på en god måte og alle var kjempeinteressert å høre hvordan det går og alle var enig i at jeg trenger å slappe av. Bare gode ord med andre ord

Men dumme meg, tenker papanoide tanker uansett, "jeg så ikke syk nok ut, hørtes ikke syk nok ut, var så frisk at jeg klarte å komme meg opp på jobben (altså: ikke svimmel nok ), de tenker at jeg sikkert kunne vert på jobb" Hadde en litt skammelig følelse... Litt godt å få skrevet det ned her, for da ser jeg egentlig hvor dum jeg er....Hehe... Har en jobb å gjøre: stole på meg selv at jeg har gjort det rette!

 

Lykke til dere andre da