Ingen følelser for magen, har du?

[Fruen+jente okt.10]

Jeg har, egentlig i hele svangerskapet, følt lite eller ingenting for magen min og det som vokser inni. Det var noen uker i 2. trimester og 3. trimester for jeg følte at det var stas og gå gravid. Men nå kjenner jeg ingenting. Så disse diktene som starter "før du var født elsket jeg deg(...)", virker for meg helt fjernt.. Er jeg den eneste som har det sånn?

Om jeg gleder meg til å bli mamma? Nei, igrunn ikke. Jeg ser ikke så veldig mye positivt i det igrunn.. Har flere ganger sagt til jordmor at jeg føler ikke det passer i livet mitt - hvor ho svarer at det gjør det sjeldent for noen. Men jeg føler virkelig ikke at det passer i det hele tatt. Og på vegne av alle ufrivillige barnløse, så får jeg dårlig samvittighet, og skulle ønske jeg kunne gi "magen" min til de..

 

Er det bare jeg som har/føler det sånn?

Min mann gleder seg masse.

[Mammat3små]

Med jenta mi som nå er 1,5 år, følte jeg 0 og niks helt til et par timer etter hun var ute.. men tror det kom av at jeg ikke forsto helt hva som faktisk befant seg der inne, at ting ikke gikk helt opp for meg på en måte.. (selv om jeg jo selvfølgelig vet hvordan et barn blir til )

 

er nå 28 uker på vei, å føler mye mere for gutten nå en jeg kan huske å ha følt for jenta mens hun var i magen, å tror det kommer av at nå vet jeg hva det er som kommer ut av det, å hva jeg har i vente.. For meg i allefall har ting blitt mere virkelig med nr 2 i magen en med nr 1..

 

[Voyeur]

Tror det du føler er ganske normalt, det er bare så få som tør innrømme det;) Jeg husker at jeg hadde det slikt første gang jeg gikk gravid, men det tror jeg bare er fordi hele situasjonen er så ny, og man aner faktisk ikke hva man går i møte.

 

Slik ble det også under min første fødsel, jeg fikk sjokk over at det gjorde så vondt, og etterpå lå jeg bare å stirret på den lille, og kunne ikke fatte at han hadde ligget inne i magen min. Magen var jo borte! Og hvordan kunne den store babyen der fått plass inni der?! Det føltes ikke ut som han var min i det hele tatt!

 

Da barseltårene kom, gikk imidlertidig den fremmedfølelsen over, og plutselig så ble jeg livredd for at noe skulle skje meg, slik at den lille skulle bli helt alene, han var jo så liten å hjelpesløs og jeg måtte jo beskytte han!

 

Det har vært helt anderledes de andre gangene jeg har vært gravid, da har morsinstinktet kommet med en gang

[Gjest MariRari]

Bare at den er i veien og at jeg hater fokus på å være gravid. Nummer tre og jeg har likt det like lite alle gangene. Første gang tok det litt tid å bli glad i barnet også. Andre gang ble jeg veldig forelsket med en gang. Men jeg er ikke spesielt glad i babyer, så merker hver gang at kjærligheten øker jo eldre de blir og jo mer kjent jeg blir med de lille personlighetene.

 

Høres sikkert merkelig ut for mange, men slik er det for meg.

[oktoberjentene;)]

Vi er alle forskjellige, og det skal respekteres!!! Det er rart å gå gravid og det er litt rart å sitte der med den lille babyen etter fødsel... Jeg har et par veninner som slet etter fødselen med det du beskriver for magen din.. man hører at kjærligheten for barnet kommer med engang den er ute, og for mange gjør det det... men ikke for alle.. for noen tar det litt tid... snakk med de på føden om dette.. kanskje alt faller helt på plass etter fødsel og du skjønner ikke hva hva du hadde tenkt, eller kanskje du trenger litt mer tid.. begge deler er helt normalt, men det kan være sårt.. og det er en sår tid.. jeg fikk skikkelig barseltårer på sykehuset.. gråt og gråt.. men det gikk seg til

ble kanskje mye surr dette.. ønsker deg masse lykke til håper ting retter seg for deg klem

[Gjest]

Tja... Jeg vet igrunn ikke!!

Jeg syntes det er koselig, jeg følger med på henne og syntes det er kjempekoselig å stryke henne over ryggen og rompa, hvis hun er stille en stund vekker jeg henne for å kjenne at hun har det bra, leker med føttene hennes gjennom magen, ved å følge dem med hendene mine mens hun prøver å gjemme dem Så jeg er absolutt glad i henne! Men elsker? Nei, det gjør jeg ikke enda, men kommer nok til å gjøre det ganske snart etter hun er ute

 

Var ganske bekymret for dette i starten, og tenkte masse på "hva om jeg ikke får følelser for henne?" men de har kommen sakte men sikker, mest nå de siste ukene da jeg kjenner igjen kroppen hennes der inne Er 37+3

[mamma til lillingen]

Ja, er helt forelska i magen og lille gullet inni der. Gleder meg veldig til å bli mamma, og til å treffe babyen for første gang.

[Baby Bliss]

Jeg gleder meg til å se småen og gleder meg til en hverdag med et barn og alle de utfordringer det bringer og har absolutt følelser for magen... MEN jeg merker at jeg til tider sliter med tanker om alt jeg IKKE kan gjøre når jeg først er blitt mamma! Hvis jeg ser bilder fra venner sine reiser rundom til eksotiske steder i verden og har det helt fantastisk, tar jeg meg selv i å tenke mindre fine tanker om babyen i magen. Noen sier jo at "men det går jo an å reise med barn også!" (som regel folk som ikke har barn) Men jeg hadde ikke tatt med meg en ettåring på en 7 måneder lang backpackertur rundtom i alle verdens krinkler og kroker (som alltid har vært en drøm). Og OM en tar seg en kjærestetur uten barn, vil en alltid ha dem i bakhodet, kanskje med dårlig samvittighet eller savn. Det blir uansett ikke samme bekymringsløse tur som jeg ville tatt uten barn. Jeg synes det er sårt å måtte innse at noen av de tingene jeg alltid har hatt lyst til nå ikke er like realistiske lenger...

 

En annen ting er denne livsforandringen som alle mødre snakker om. "Ingenting blir noen gang det samme! Du ser på livet på en helt annen måte! Du prioriterer helt anderledes! Ting som var viktige for deg før er ikke så viktige lenger!" Jeg liker min verden slik den er nå, og vet ikke helt om jeg er klar for denne store livsforandringen!!

 

Jeg håper på at alle disse forandringene og alt jeg må gi slipp på... at det er verdt det! At når babyen først kommer kommer jeg til å se på den og alle disse negative følelsene bare fordufter fordi jeg aldri i verden ville byttet hvilke som helst reiseopplevelser eller noe annet mot vidunderet i armene mine!

 

Hadde visst mye på hjertet... Godt å få det ut!!

[*Lillevennen*]

Jeg hadde det sånn i slutten av svangerskapet. Gledet meg ikke lenger og var mer eller mindre likegyldig. Var redd jeg ikke skulle føle på noe som liknet morskjærlighet. Nå har jeg født for 1 uke siden. Det er det største jeg har opplevd og morsfølelsen kom Kunne ikke vært henne for uten. Høres ut som en klisje, vet det, men sånn var det faktisk. Jeg vet det høres dumt ut, men det er sannsynlig at du vil ha andre følelser når du får barnet. Bruk siste tiden til å pleie deg selv og ta vare på deg selv