Kaotisk

[mum73]

For en uke siden ble det slutt med kjæresten. Han gjorde det slutt fordi det ikke stemte for ham. Tungt og leit var det. Jeg har i hele forholdet gått på pillen. De siste dagene har jeg begynt å føle meg trøtt og kvalm, og tenkte at jeg var sikkert bare stresset, så jeg tok en clearblue test for å utelukke den muligheten og kunne slappe av. Tror dere ikke den er positiv????

 

Så nå sitter jeg her, skilt og med barn fra før, single på ny med kjærlighetssorg, og på toppen av det hele med barn i magen... Ikke er jeg helt ung heller, og føler meg helt slått ut. Abort er egentlig ikke et alternativ for meg, selv om jeg er for selvbestemt abort. Føles ikke riktig.

 

Når skal jeg fortelle faren dette? Og hvordan???? Hva kommer han til å si? Kommer han til å hate meg? Tenk om han tror jeg har lurt ham?? Hvordan kommer mine store barn til å ta dette?

 

Er ganske full av følelser akkurat nå...

[juliea med pike 07.03.11 <3]

KJære de, her må gjøre det som er rett for deg Jeg råder deg til å ha bestemt deg helt for din avgjørelse før du sier noe. Barna tar det nok fint, og det er x'n pent nødt til å gjøre også om du beholder.

 

DETTE klarer DU!

Jeg skal og bli alene mamma og er bare 20 år og føler meg litt alene i verden her jeg sitter, men vet jeg ikke er det. Og vet at dette klarer jeg.

 

What doesn't break you make you!

Kos deg med deilig liv i magen, <3

Har desverre ikke mye å si enn dette og lykke lykke til.

 

stor klem <3

[Anonym bruker]

Huff, dette var en vanskelig situasjon, det forstår jeg. Jeg vet ikke helt hva jeg skal råde deg til. Umiddelbart tenker jeg at du kanskje bør vente litt før du forteller ekskjæresten dette. Det vil vel nærmest høres litt "desperat" ut om du forteller han det med en gang. Når du forteller det bør du være klar på at dette ikke er et forsøk på å lure han tilbake i forholdet. Det er nok også sikkert lurt å ha bestemt deg for hva du vil gjøre, før du forteller han om barnet. Da vet han hva han har å forholde seg til. Det vil vel ta han litt tid å fordøye nyheten, det må du regne med, men om han er sånn noenlunde voksen vil han vel gjøre et forsøk på å få dette til å fungere?

 

Det ble visst noen råd likevel, og du får sile dem så godt du kan. Det er egentlig bare du som vet hva som er riktig for deg. Jeg vil uansett ønske deg lykke til! Dette klarer du!!!

 

KLEM

[mum73]

Tusen takk for koselige svar.

 

Livet føles fortsatt kaotisk med tanke på fremtiden, men nå føler jeg meg mye mere sikker på hva JEG vil, og det er å få barnet. Var hos lege pga måtte diskutere medisiner jeg gikk på (virkelig ikke planlagt graviditet altså) og der føltes det godt å si at jeg vil ha barnet.

 

Så nå føler jeg også lykke!!!!

 

Litt usikker på når jeg skal fortelle BF dette fortsatt. men er jo bare 5-6 uker på vei så alt kan jo skje egentlig.

 

Og nå kommer jo kvalmen stormende inn og overtatt hjernen så da tenker man litt mindre på slikt :/

 

Hilsen meg

[Gjest]

Jeg sitter i samme situasjon som deg, sånn nesten hvertfall... jeg har vert mye frem og tilbake med BF i to år, men han har vert "redd" for å forplikte seg og settle seg,liker bylivet og tanken på at leiligheten er HANS...(han er 27 år)

Fant ut i går at eg va gravid, har gått på pillen i flere år det var da selvsagt absolutt ikke planlagt, men mulig at det er noe medesin eg akkurat har begynt å ta som har dempet ppilleeffekten...

 

I hvertfall sendte eg mld til BF og spurte om han hadde tid til at eg svippet innom en liten tur i kveld...og etter litt mld frem og tilbake og hvorfor eg bare sku komme innom full fart (prøvde så godt eg kunne å ikke hinte for mye men nok til at han faktisk forstod at eg måtte komme inn å prate) fikk eg tilbake at "Skjønner ikke koffor du vil prate...Bare ikke si at du er gravid!!!" de neste to mld eg fikk var han steik forbanna og eg hadde lurt han og det va dårlig gjort og dette kom eg med på en søndag (han var ute i går, men i bra form for det) og det va ikke snakk om å diskutere det en gang!

 

Skrev beint tilbake at han kunne spare seg for sånne dumme anklagelser og at han kunne ta kontakt når han var klar til å svare skikkelig...

 

Men HUFF, eg koker over av følelser innvendig! Det er ikke aktuellt å ta abort, og han kan selv få velge kor mye og OM han vil være involvert i mitt og eller babyen sitt liv..men blir bare så frustrert av at han fikk vite det slik han gjorde og at eg ikke får mulighet til å forklare ting slik eg ser det, at det IKKE va planlagt i det hele tatt og rett og slett bare SNAKKE SAMMEN begge to....nå sitter han sikkert for seg selv og gjør meg til den store stygge uvlen, og graver seg enda lengre ned enn det han hadde trengt hvis eg bare hadde fått snakket med han face to face og forklart han det... *CONFUSED*

[Anonym bruker]

Uff en kjedelig situasjon. Men la han koke, rase og bli gal. Det er han som ikke vil snakke. Send han heller en lang melding og forklar kort at du ville snakke om det, at det ikke var planlagt fra din side heller. Og så får han ta det derifra. Om han ønsker å snakke så la han det, visst ikke går han glipp av en stor begivenhet!! ;-)

Enkelt for meg å si, som gikk fra bf. (det har ikke vært noe enkelt det heller, og fortsatt ikke er).

Jeg vil vel med dette ikke la han styre deg.

 

Heller ikke deg HI.

Lykke til begge to.

[Gjest]

Huff...ja sitter å klør i fingrene etter å sende mld til han...men samtidig så vil eg ikke presse på med noe heller siden eg sa til han at han sku ta kontakt når han følte seg klar for å snakke saklig... jaja får se ka eg gjør...

 

Men takk for støtte