Da er hun kommet!!!

[ticalinda]

Fredag 3.sep la jeg inn et innlegg her om slim med blod i. De fleste mente at fødselen kunne være rett rundt hjørnet. Det tok litt tid å runde hjørnet....

 

I mitt forrige svangerskap startet fødselen med at vannet gikk i uke 36. Jeg var derfor innstilt på at det samme skulle skje igjen. Slimproppen begynte å gå i uke 33, og det kom jevnlig slim de neste ukene, men det tok seg opp litt kraftig i uke 37, sammen med mensmurringer. Fredag 3.sep, da det kom slim med blod i, skjønte jeg at dette kom til å utarte seg anderledes. Lørdag kom mer slim med blod i på morgenen, og på ettermiddagen kl 15:00 begynte en murrende følelse som jeg raskt gjenkjente som rier. Jeg sendte mann og barn ut, for å finne ut hvor fort dette kunne gå fremover (første fødsel tok riene seg kraftig opp i løpet av en time). Men det skjedde ikke nå. Hadde rier på 1 minutt med 4-7 min mellomrom i flere timer. Ingenting ble kraftigere. Jeg var litt skuffet, lurte på om det var maserier. Jeg hadde ikke vondere enn ved vanlige menssmerter, så var veldig usikker på hvor dette bar hen. Mannen dro på nabofest, jeg hadde det best hjemme alene der jeg bare kjente på symptomer! Hele natten igjennom var lik, og det ble ekstremt lite søvn. Tok paracet 1 gang, men virket dårlig, som de ofte gjør på rier...

Neste morgen bestemte vi oss for å ringe føden. Ville gjerne inn på sjekk for å få vite at jenta hadde det bra. Leverte storesøster til svigers og kom til ullevål kl 1030. Det ble registrert svake rier, 3 cm åpning, og jenta hadde det bra. De var usikre på om jeg skulle få hjelp igang, eller om vi skulle få dra hjem. Hadde jo gått slik i 20 timer da! Vi gikk derfor en laaaang tur. Jeg hadde sterke kynnere hele tiden, men da vi var kommet tilbake for kontroll kl 1300 sa jeg at jeg ikke trodde noe som helst hadde skjedd, og at de bare kunne sende oss hjem... Sjekken viste 5 cm åpning, og fødselen var i gang! Dog med rier som enda ikke gjorde vondt. Det føltes veldig uvirkelig for meg som normaltvis syns åpningsfasen er den verste, by far!

Mannen dro hjem for å hente fødebag, pakke ned klær til storesøster, og informere svigers om at i dag skulle lillesøster ut! De hadde heldigvis vært forberedte på at jeg ikke fikk reise hjem... Jeg fikk middag, og fødestue kl 1430. Jeg sa at selv om jeg ikke har vondt nå, så vil jeg ha epidural senere, så ville ikke ta sjansen på å miste den muligheten! Den ble satt, med veldig lavt smertestillende siden jeg ikke hadde vondt (!), og mannen kom mens de holdt på. Jordmor og jeg hadde spøkt og kost oss på fødestuen frem til da, nå skulle hun ha vaktbytte, men først sjekket hun meg til 6 cm, og plutselig gikk vannet også. Da ny jordmor kom, vurderte hun drypp fordi jenta fremdeles satt for langt opp. Jeg fikk prøve å stå på alle 4 i senga til jeg ikke orket mer i tilfelle det ville være nok. Ved ny sjekk hadde jeg da 9 cm og jenta lå nesten helt nede. DA fikk jeg trykketrang! Jordmor var absolutt ikke klar, og det var jo ikke babyen heller, og herfra startet det som gjør at jeg i dag ikke vet om vi skal ha 3.mann noen gang alikevel!!! Det er utrolig vondt å ikke få lov til å presse! Siden epiduralen nesten ikke virket, så var jo trangen til å presse helt enorm! Jordmor sa det kom til å gjøre vondt å prøve å presse ut en baby som ikke kunne klare å komme ut, så jeg måtte vente! Å nei du! Til slutt sa hun la gå, men vondt skriver jeg under på! Når jenta kom helt ned, så ble det bedre, og jeg klarte å fokusere mye lettere. Siden jeg nesten var uten smertestillende, så var det veldig rart å få med seg alt under fødselen. Helt surrealistisk sammenlignet med forrige der jeg var susete fra start... Plutselig sa jordmor at nå må jenta di ut på neste ri. Jeg sa at det kunne hun glemme, det kom jeg aldri til å klare. Da ble hun alvorlig, og sa at det må hun. Jenta må nå ut, hun vil ut, og hun skal ut. Jeg tenkte at jeg fikk gjøre så godt jeg kunne. Plutselig sa hun til mannen at han måtte gi meg oksygen. Da skjønte jeg at dette var litt alvorlig for babyen. Det var bare å få henne ut! Da ria kom, var det bare å gi alt, samt puste i maska, vanskelig kombinasjon, men en sinnsykt kraft kom over meg! Plopp, og hele jenta var ute! Fikk fortalt av mannen at hjertelyden var nede i 20 på jenta, og at hun ikke fikk puste der hun satt. Vi reagerte på at når hun kom til brystet så var hun slapp og blå. Heldigvis kom hun seg raskt.

Jeg trodde jeg revnet totalt, men fikk ingen skramme:) Helt overlykkelig for det!

 

Prinsessa vår kom i uke 38+2. Hun var 3154g, 47cm og 35cm rundt hodet. Helt perfekt og sterk! Allerede 1 dag etter fødselen var brystene sårere enn underlivet, så SÅÅÅÅ ille kan ikke fødselen ha vært!!! Nå er vi vel hjemme og forsøker å finne rytmen med to skjønne jenter i hus. Tilværelsen er mer snudd på hodet nå føler jeg, enn da vi fikk vår første, men det er et herlig liv....

 

Lykke til alle jenter!

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Grattis så mye m jenta og lykke til videre, håper jeg snart følger etter;)

[ev@drian]

Gratulerer SÅÅÅ masse!!!

[Voyeur]

Gratulerer så masse med vel overstått fødsel, og en velskapt jente!

Kos dere masse videre som tobarnsforeldre;)

 

 

[Ella78 m/ A&M]

Gratulerer så mye med jenta!

[<3_2gutterogeijente_<3]

gratulerer så mye med jenta,kos dere masse videre:)

[2barnsmamma og hestemamma]

Gratulerer så mye, gleder meg til jeg kan skrive her inne om min historie og endelig være ferdig

Lykke til videre

[Nat27]

Så flink du har vært! Håper du er stolt av deg selv!

 

Og gratulerer til dere alle med den nye prinsessen i familien!

[2 boys & now pink]

Gratulerer masse med jenta!

[★tøysekroppen&prinsene★]

gratulerer så masse!!

 

lykke til videre...

[-S-]

Gratulere så masse! Kos dere og nyt tiden fremover!