Da er det overstått..

[Anonym bruker]

Ville bare dele min historie her og høre om det er flere som reagerer som jeg gjør.. Mandag 6.September kl 18.15 kom lille jenta våre til verden, liten og nydele tross den dobbelt sidige leppe gane spalte hun hadde. Fikk påvist 6 dager før at hun hadde kromosomfeil, tre for mye av alle kromoseomene. Hun ville ikke være levedyktig utenfor mor så vi valgte å sette i gang den helt umeneskelige prossessen. Fødselen var grusom å jeg så sta som jeg er nektet smertestillende, så det ble veldig intens. Men sitter igjen her med en tomhet som er helt utenom meg selv, ikke gråter jeg å ler mere enn jeg er trist, hva er galt med meg? Jeg styrer med papirer å ordner praktiske ting, mens gogutten min på 5 år trenger meg overlater jeg alt til samboeren min, klarer ikke å ta tak i følelsene min å slippe det ut bare tenker framtid å ting som må ordnes. Fant akkurat ut av at veilederen min i praksis er blitt gravid, å jeg vil si jeg ikke takler dette godt , gruer meg enormt til å starte opp igjen å bli påmint hver dag på hva jeg har mista:( Er det flere her som er så tomme å "følelsesløse"?

 

[Anonym bruker]

Jeg kunne ikke stoppe å tute når jeg mistet, så kan ikke snakke ut fra egne erfaringer. Men har ei tante som har mistet mange. Hun mistet faren, mannen, sin eneste (og voksne) datter, og sin mor i løpet av få år. Hun var så sterk, og tok det så fint. I minnestunden etter begravelsen til datteren var det hennes mor som brøt sammen. Selv var hun bare rolig, gjorde det praktiske som måtte bli gjort, og fungerte på et vis. Så fikk hun smellen..

 

Min tante reagerte med angst, for hun hadde ikke bearbeidet følelsene sine. For henne ble det jo bare slik, tror ikke hun valgte å stenge følelsene inne. Håper virkelig du vil finne noen å prate med, åpne deg opp, bearbeide mens du går, for det tror jeg du trenger.

 

Du har vært gjennom noe av det tøffeste et menneske kan oppleve, tror jeg -å miste sitt barn. Og for deg ble dette din reaksjon. Sånn er det bare. Men som sagt så tror jeg det er viktig at du ikke stenger det inne og andre ute. Ikke stress med å føle det ene eller det andre, men jeg synes som sagt du burde finne noen å prate med som kan noe om dette. Kan sykehuset bistå med noe?

 

Jeg synes dette var fryktelig trist! Stor klem!

[Peispå!]

Dette var fælt å lese!

Men, desverre virkelig for altfor mange...

Ihvertfall ikke ha dårlig samvittighet fordi du ikke gråter.

Kanskje er du i sjokk enda, kanskje vil du ikke gråte noe særlig i det hele tatt, eller kanskje kan det komme i "bølger"?

At du ikke gråter betyr ikke at du ikke føler sorg, urettferdighet, eller tomhet....

Mange som går på "autopilot" lenge før følelsene kommer for fulle monn.

Synes det var et godt forslag Anonym over her foreslår; prat med noen og ikke steng deg inn. Av egen erfaring, ikke steng ut mannen din heller.

Min mann var superstøttende og flink til å ta vare på meg, men jeg var så oppslukt av egen sorg at jeg så ikke at mannen min kanskje ville ha godt av å få "ventilert" litt også.

Så mitt råd er å bruke hverandre, finn støtte i hverandre og prøv å prate sammen.

Ta vare på deg selv etter beste evne.

Føler virkelig med deg/dere.

 

God klem fra meg

[ineholten]

Tusen takk for alle gode råd. Var heller ikke meningen å stå som anonym, så mitt nick kommer med på dette svaret. Håper å kunne få hjelp til dette etterhvert, men har en del ting som har skjedd på kort tid her også,så det kan godt være jeg går på autopilot. Venter på tlf fra sykehuset å skal til oppfølging framover, skal prøve å lette litt opp for hvordan jeg føler og har det med dette. Har en enestående samboer som støtter meg enormt mye men er veldig redd for at han ikke får den støtten han trenger. I dag var vi å bestilte en mini hjerte minne sten med dato å en tekst: lille jenta vår, det var helt fryktelig å skulle ta seg av disse tingene allerede knappe to dager etter fødselen. Livet går videre men det gjør så ondt...

 

Takker for alle svar å klemmer, sender mange klemmer tilbake <3

[bibbi@]

Sender deg masse klemmer... Våg å vær trist og ikke føl på hva andre tenker eller føler. Følg ditt eget hjerte og kropp! Jeg fødte min lille jente i uke 18, og prøvde å være rasjonell i hodet. Men kroppen sa fra, og jeg fikk enorme stressreaksjoner og hadde vanskelig for å være sosial. Nå, sju måneder senere, er kroppen bedre og dermed også hodet. Men det tar tid! Og man må prate og kjenne på følelsene for å komme seg videre. Store klemmer...

[martheer]

jeg opplevde nesten det samme som deg.. at barnet ikke var levedyktig utenfor mors liv. Vi valgte også å avslutte svangerskapet i 22 uke. Det var helt forferdelig. Aldri hadde jeg noen gang følt meg så ensom som jeg gjorde i tiden etterpå. Jeg hadde mennesker rundt meg som jeg pratet med, men det var liksom ingen som virkelig forstod.. Uansett, så hjelp det meg veldig å prate med samboer, venner og familie fordi om de ikke i sine villeste fantasier kunne forestille seg hvordan det var. Det jeg også opplevde som vanskelig var det at samboer ikke hadde samme forholdet til barnet som det jeg hadde og på den måten ikke forsto min sorg.. Dette var virkelig en utfordring for parforholdet, men vi greide det

Forstår godt at det er vanskelig for deg i forhold til veileder i praksis.. I etterkant hatet jeg gravide, og at alle sa "det er jo bare å prøve igjen".. Å se nyfødte, gravide etc, var forferdelig vondt.. men det gikk jo heller ikke an å unngå det for evig tid, så jeg "presset" meg selv til å være i situasjoner der jeg måtte møte disse. Ble det nok, så ble det nok, og da gikk jeg bare..

Vi hadde også en helt enestående oppfølging fra sykehuset vi var på.. Det var en sosionom der som ringte oss med jevne mellomrom i en periode. Hun ordnet også med det praktiske rundt begravelse så vi slapp å tenke på det.. Senere ble vi innkalt til en ettersamtale på sykehuset. De kom med tips og råd til oss..

Håper virkelig at du/dere får den oppfølgingen du/dere trenger!!! Hvis du ikke klarer å prate med de rundt deg, så anbefaler jeg deg til å oppsøke noen du kan prate med, gjerne en profesjonell.. For dette er altfor tungt for deg å bære alene..

Lykke til, og gjør de valgene som føles rett for DEG!!

 

God klem