Alt føles så meningsløst...

[CasaBella]

Hei.

Jeg og mannen min har prøvd i 2 år nå, har vært på to pergo-kurer, og nå føler jeg at jeg nok en gang er på vei mot en depresjon... Vet at mange har prøvd mye lengre enn oss og har vært gjennom mye mer enn oss, men jeg føler at jeg må lette litt på trykket inne i hodet mitt, så her kommer det:

Jeg kjenner at humøret mitt går mye opp og ned, men i det siste føler jeg at det har gått veldig mye nedover... Det og ikke klare å bli gravid sliter så utrolig mye på meg, det er så slitsomt og urettferdig at jeg føler at jeg har fått til alt jeg ønsker her i livet, men den ene tingen jeg elltid har drømt om får jeg ikke til... Utrolig slitsomt.

Føler at jeg er til bry for vennene mine når jeg begynner å snakke om hvordan jeg egentlig har det, virker som at de ikke ønsker å høre det, men jeg kan jo ikke forvente at de klarer å sette seg inn i min situasjon... Jeg er så lei av å plutselig bryte ut i gråt, jeg gråter meg i søvn oftere og oftere, spesielt når jeg får mensen, jeg har alltid på følelsen at "denne gang er det virkelig, jeg er sikkert gravid" det er så vonndt å oppdage at det ikke stemmer...

I dag spurte et barn på jobben min om jeg har baby i magen, det var så vidt jeg klarte å holde tårene på avstand... Føler at jeg er på vei ned i et mørkt hull, alt virker så meningsløst, har ikke lyst til å gå på jobb eller gå ut av huset, vil bare ligge hjemme...

Har vurdert å oppsøke en psykolog for å få orden på tankene mine, men det føles så drastisk... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg og mannen min har vurdert å adoptere, men vi ble helt satt ut av kostnadene involvert, og bestemte oss for å prøve litt til... Vet ikke hvor mye lengere jeg klarer dette. Dette ble utrolig mye rot, men jeg føler at dette er eneste plassen jeg kan få det ut, føler at jeg ikke har noen å snakke med som ikke bagatelliserer det hele og sier at "det ordner seg skal du se". Er ikke sikker på at det ordner seg i det hele tatt...

[Frøya79 - dobbel glede :-)]

Hei!

Vet ikke helt hva jeg skal skrive til deg, men jeg kjenner meg veldig godt igjen i mye av det du skriver. Særlig det om skuffelsen og tristheten hver måned når håpet om babyspire forsvinner... Jeg har ikke prøvd så lenge som deg, og klarer nesten ikke sette meg inn i hvordan det må være å gå enda et år uten at noe skjer. Det er fullt forståelig at det sliter en ut. Du skriver at du har prøvd pergo to ganger. Er det manglende eggløsning som er "problemet" ditt? Har du fått skikkelig utredning, evt. tilbud om ivf? Det er jo mye annet enn pergo en kan prøve før en vurderer adopsjon. Men nå vet jeg jo ikke hva dere har prøvd/ikke prøvd. Jeg mener bare at du bør du få all mulig hjelp og ekspertise.

 

Slik beskrivelsen din er av hvordan du har det, må jeg si meg enig i at du har klare symptomer på depresjon. Og det er et mønster som det ikke alltid er like lett å bryte på egenhånd (den berømte onde sirkelen). Hvis du synes det er drastisk/skummelt med psykolog, kan du jo i første omgang ta en prat med fastlegen om hvordan du har det. Hun/han kan så henvise deg til psykolog, men det er jo noe du kan drøfte med legen. Psykologer er jo profesjonelle samtalepartnere som er utdannet til å prøve å snu tankemønstre som ikke er helt sunne. Og hvis du ikke føler at du får noe igjen for det, så er det jo du som bestemmer om du gidder. Jeg vet i alle fall at hadde det vært meg som var så lei meg, så hadde jeg trengt hjelp for å komme meg opp av håpløsheten igjen. Det er ikke svakt å be om hjelp. (samme hvor mye klisjé akkurat den setningen er...) Jeg tror alle mennesker en eller annen gang i livet kan ha god nytte av å få hjelp til å sortere tanker og følelser, og når en har prøvd å få barn i to år uten å lykkes, så er det INGEN som kommer til å si noe på at du ikke har god nok grunn til å være deppa. Det som imidlertid er skummelt, er hvis det sliter på deg så til de grader at det går ut over alle andre aspekter av livet ditt - at det nesten blir altoverskyggende. Ingen fortjener å ha det så vondt.

 

Jeg ønsker deg alt godt, og krysser fingrene for at du kommer deg opp av meningsløsheten, og at du snart får babydrømmen din oppfylt!

 

klem fra

[Gjest h_pp1]

Det er kanskje ikke så dumt å snakke med en psykolog. Hvis det kan hjelpe Sliter selv, og det kan nok slite på forholdet også etterhvert. Vi har "prøvd" i snart 2 år. Men ble "aktive" prøvere i vår. Jeg har PCOS, og ikke eksisterende syklus... Og da er det ikke lett å bli gravid nei..

 

Det er helt forferdelig dette her. Forstår litt hvordan du har det. Tankene mine dreier seg kun for det meste om å bli gravid. Og det svir noe fryktelig å se alle rundt strutte av baby lykke.. Men vi får krysse fingrene for at det snart blir oss også!!

 

Lykke til!!

 

Sender mange varme klemmer... c,')

[CasaBella]

Hei og takk for gode svar.

Skal bestille time hos fastlege og drøfte dette med henne, vet ikke hvor lenge jeg klarer dette lengre.

Jeg er til utredning for endometriose og PCOS, dersom vi ikke har lyktes før november blir jeg meldt opp til laktroskopi, og dersom vi ikke har noe suksess etter dette blir det nok ivf... Problemet er bare at selv om jeg vil dette mer enn noe annet er jeg litt usikker på hvor mye mer jeg ønsker å sette kroppen min og psyken min gjennom for dette, hva om det ikke går uansett??? Nei, det må nok bli en diskusjon med fastlege snart ja.

Igjenn, tusen takk for gode svar

 

 

[Frøya79 - dobbel glede :-)]

Godt å lese! Lykke til hos legen! :-)