Jeg orker ikke mer.. Trenger råd..

[*Emma & Mathias*spire i magen*]

Jeg er så ufattelig sliten og utkjørt, kroppen min skriiiiker etter fred, ro og energi..

 

Jeg står opp 06:30 med ungene, og er i full aktivitet hele dagen.. Jeg får null hjelp fra sambo, han ligger på ryggen og later seg (ufør, så derfor jobber han ikke), og jeg flyr konstant rundt med klesvask eller leker som må ryddes..

 

Jeg har HB på 8, ferritin på 2, uvi, bronkitt og bihulebennelse, 19 uker gravid og begynnende bekkenløsning. I tillegg får jeg ikke sove om nettene..

 

Til høstferien får jeg litt avlastning iallefall, da skal den eldste på besøk til tante og onkel, slik at vi bare har minstemann i hus..

 

Men det er nå jeg ikke klarer mer.. Det føles ut som jeg er på vei inn i en depresjon, klarer ikke se lyst på noe, jeg føler bare sinne og irritasjon overfor ungene, jeg gleder meg ikke over tulla i magen, jeg spyr av sambo, og jeg orker ikke forholde meg til andre folk. Ikke orker jeg besøk hjemme heller..

 

Noen som kan komme med råd?

 

Legen min ville legge meg inn på sykehus og gi meg blod, da vi ikke får opp HB, men ble avvist fra sykehuset. Innbiller meg at mye kunne blitt bedre om jeg fikk litt bedre hb, men kroppen min klarer ikke å ta til seg tilstrekkelig..

[de_to og den lille]

Synes du virkelig kan FORLANGE at samboeren din nå tar tak! Det er DU som er gravid og han har ansvar for det han og Kan du ikke få til en helg for deg selv da? Dra bort til dine foreldre eller annen familie som ser at du trenger litt ro. La samboeren og barna dine stelle seg selv og få litt tid for å puste og ikke minst, sove ut!

 

Lykke til!

[ei lita tulle født 31.01.11]

Klem til deg! Dette hørtes veldig tungt ut. Eg har slite nokre veker sjølv her no og kjøyrt meg lenger og lenger ned, har ikkje kjent den store gleden over baby i magen siste tida, og alt virkar rett og slett tungt i hovudet mitt (eg har også tenkt at dette må vere starten på ein depresjon nesten). Har ikkje klart å gå til legen for å få sjukmelding "berre" fordi eg er så sliten-men tysdag vart eg nødt. Hadde så masse murringar i ryggen på jobb mandag og mensen-vondt nederst i magen at då var eg redd! Då var det omsider strake vegen til legen-og eg blei sjukmeldt uten noko "om og men" (eg vart lagt inn på sjukehus sist med premature rier og forkorta livmorhals-same begyndande symptom no). Etter nesten ei veke heime no så er kvardagen LITT lysare og lettare Mannen min er ganske flinkre enn å hjelpe til med alt i huset-men det mangler likavel ein del på forståelsen av kor dårleg eg faktisk er, men har det nok betre enn deg der! Det høyrst jo ut som det kunne vore veldig lurt for deg å blitt lagt inn på sjukehus både for å få opp HB og rett og slett få slappe grundig av! Men sjukehuset ville altså ikkje? Som ei anna skriv her-kanskje ei helg heime med dine foreldre uten sambuar og barn kunne fått deg litt opp?

[*Lissi*]

Først og fremst hadde jeg sparket mannen ut av go stolen! Hadde aldri orket å leve slik du gjør... Du må jo ta en alvorsprat med han.

Har du mulighet til å reise bort noen dager alene? Slikt gjør underverker.

Hører ut som du må prioritere deg selv mer fremover.

STOR klem!

[magica fra tryll]

Ja dette er jo kke bra! Kroppen din prøver tydeligvis å fortelle deg at det ikke funker slik ting er, så da hjelper det nok ikke med litt blod og så kjøre videre i samme sporet....Er vel enig med de over her at mannen trenger å trå til! Hvordan kan du få til det? Hva skjer om du, som de andre foreslår, er borte et par dager. Jeg har reist bort noen ganger, selvom mannen synes det er utrolig slitsomt, ikke har rene underbukser igjen og vil skilles hehe.... Men det går over, og er livsnødvendig for meg! Lykke til med å ta vare på deg selv!

[Tulla med tre små]

Gjør som meg, reis bort, ta en helg "husmorferie" og la mannen ta seg av hus og unger alene! Det gjør underverker, både for deg, og for mannens forståelse av hvor mye arbeid det er med hus og unger!

 

Dessuten kan du jo la være å vaske klærne hans en uke eller tre, sånn at han får føle litt på kroppen hvordan det føles når klesskapet plutselig er tomt for rene klær, og han må gjøre jobben selv... ;-)

[*Emma & Mathias*spire i magen*]

Hei igjen og takk for gode råd

 

Var nok litt vel krass ift sambo igår, han er flink med ungene og der deler vi ganske så likt mtp stell og mating..

 

Men husarbeid og alt annet må jeg selv stå for, har latt ting ligge noenganger, og da tar han det til slutt, men jeg hater rot og orker rett og slett ikke se på at det ligger rundt meg, ergo blir det ofte jeg som tar det..

 

Dumt av meg å ikke prøve hardere å se forbi rotet, men er ikke vi husmødre litt sånn da, hehe...

 

Åååå, som jeg drømmer om å kunne stikke av noen dager, snakket med kusinen min om det igår kveld, de har flott hytte på Trysil, og vi drømmer begge to om å kunne stikke hjemmefra og bare rusle i fjellene og lytte til roen der oppe..

 

Det kunne jeg helt sikkert gjort også, med litt planlegging, men jeg klarer ikke dra fra ungene :-/ Jeg hadde ikke klart å slappe av og kose meg på tur uten ungene, selvom mannen er flink med dem, så er nok jeg en hønemor som må ha overblikket og forsikre meg om at de får det som behøves..

 

Skulle ønske jeg klarte å dra vekk, før klarte jeg det, dro til og med til syden på venninnetur uten barn, men etterhvert som jeg har blitt eldre, fått et barn til osv, så klarer jeg ikke være vekk fra dem..

 

Men om 5 dager drar vi på ferie til Tyrkia, og da slipper jeg ihvertfall husarbeid :-) Og da skal jeg tvinge meg selv til å ligge på solsengen, drikke alkoholfrie paraplydrinker og slappe av, mens mannen får springe rundt og passe på 2 viltre barn

[magica fra tryll]

-Det er vel bedre for barna dine at du er borte et par dager og lader batteriene, enn at du havner på sykehus?? Det viktigste vi gjør for barna, er å ta godt vare på oss selv, tror jeg.....