Om farsrollen til eks-samboers barn

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i snart ett år, og vi venter barn sammen i mars. Jeg har ingen barn fra før, men han har fortsatt kontakt med gutten til ex-samboer. Nå som jeg er gravid har jeg mange tanker rundt hvordan vi skal forholde oss som en ny familie, og jeg har behov for noen avklaringer.

 

Han bodde sammen med gutten og hans mor i ca tre år, fra gutten var 1,5 til 4,5. Da forholdet tok slutt ønsket han å opprettholde kontakten med gutten. Gutten kaller ham pappa, og han sier at han er like glad i gutten som om det skulle være hans biologiske sønn. Gutten har ikke kontakt med biofar, men han vet at ’pappa’ ikke er hans biologiske far. Kjæresten min har et godt forhold til biomor. Hun vil at han skal være guttens far, og ønsker forutsigbarhet og stabilitet i forholdet mellom han og gutten. Han har hatt ansvaret for gutten annenhver helg siden forholdet tok slutt.

 

Jeg respekterer valget han gjorde for tre år siden, og vet hvor glad han er i gutten. Jeg ønsker ikke å ødelegge noe for dem, samtidig føler jeg at vi nå er i en ny situasjon. Jeg vet at jeg må tilpasse meg hans liv og forpliktelser, men jeg synes også det er naturlig å samarbeide om avgjørelser som berører oss begge. I den siste tiden føles det som om jeg har mistet innflytelse på mye av vår fritid, og at jeg sitter barnevakt annenhver helg.

 

Jeg synes det er vanskelig å finne min rolle i forholdet til gutten. Til nå har jeg holdt meg litt i bakgrunnen, og vært forsiktig med å ha meninger eller si ja/nei når gutten spør om lov til forskjellige ting. Litt fordi jeg har tenkt at dette er hans sin tid med gutten som jeg ikke vil forstyrre, og litt fordi jeg ikke har villet risikere å gjøre noe ’feil’ ifht hvordan han og biomor tenker om barneoppdragelse. Dette har gjort at jeg har satt meg selv litt på sidelinjen, og sett på gutten som noe mellom han og biomor. Jeg ser nå at det ikke er spesielt sunt. Det gjorde at jeg begynte å holde en slags avstand til gutten, fordi jeg forbandt ham med kjærestens tidligere forhold. Da ble samværshelgene ganske tunge for meg.

 

Men, jeg vet ikke helt hva slags forhold jeg ønsker å ha til gutten heller, eller hvordan jeg ser han i forhold til familien vi nå holder på å forme. Jeg stoler på kjæresten min og vet at han kommer til å gjøre alt han kan for både meg og barnet vårt når det kommer, men jeg er redd for at det skal bli for mye å balansere i spedbarnperioden, enten ved at han går med dårlig samvittighet for gutten dersom det blir mindre samvær, eller for meg og barnet dersom gutten er hos oss annenhver helg eller mer. Kanskje jeg tar problemene på forskudd, men jeg forestiller meg at jeg kommer til å ha et stort behov for ro, og at det blir mye spedbarnsstell og lite søvn i ganske mange måneder.

 

Jeg ser at kjæresten min sliter med å finne ut hvordan han skal forholde seg til dette uten å skuffe noen. Han er veldig opptatt av å gjøre det han synes er riktig, og å holde det han har lovet. I perioden etter bruddet var han opptatt av at gutten ikke skulle være skadelidende, og ettersom biomor har hatt en ustabil oppvekst så tror jeg at trygghet og stabilitet for gutten var en viktig faktor. Samtidig vet jeg at han er åpen for å gjøre endringer, og at han har tenkt på dette før vi møttes, bl.a. om han skal ha mer hverdagskontakt i stedet for å være bare helgepappa. Han sier at han ikke føler behov for mer kontakt, men bare på en annen måte.

 

Hvis jeg skal være dønn ærlig så tenker jeg at det naturlige for en farsperson er å ha delt omsorg, dvs annenhver uke. Men det valgte han ikke da forholdet tok slutt. Han er glad i gutten, ønsker å ha kontakt, være en rollefigur og gi han muligheter han ellers ikke ville hatt. Sånn som det er nå føler jeg at han er en stabil mannsperson i guttens liv, men mer en kontaktperson/avlastningshjem enn en far. Annenhver helg gjør de ting som å gå på ski eller gå i skogen, svømme, gå på kino osv, og har det hyggelig sammen. Helgesamvær blir veldig preget av å være en slags ferie, hvor det meste dreier seg om hva gutten kan være med på. Jeg synes det er tendenser til at gutten blir bortskjemt ifht oppmerksomhet, og tror ikke at dette kan fortsette når det kommer en liten en til. I tillegg kan jeg ikke la være å tenke - hva er egentlig dette forholdet? Er dette et far-sønn forhold, eller er det et fint forhold mellom en voksen og et barn som er glad i hverandre? Hvordan blir dette om noen år når gutten blir mer selvstendig og kanskje velger andre aktiviteter enn det han synes er spennende og gøy å følge opp?

 

Biomor uttrykte usikkerhet og liten vilje til å tenke på endringer da han sa at han gjerne ville diskutere samværsordningene. Vi har snakket om at det kanskje kunne være en ide om han har gutten noen ukedager, og tredjehver helg. Men, det synes ikke biomor noe om. Jeg tror hun mente at det ble for oppstykket. Hun vil gjerne at han skal ha gutten mer, dvs. noen ukedager i tillegg til annenhver helg. Men jeg kan ikke helt se for meg mer samvær enn det som er nå. Jeg skulle nok heller sett at det etter hvert ble noe mindre.

 

Jeg håper at dette kommer til å gå seg til bare man tar tiden til hjelp, men akkurat nå så tenker jeg mye på dette. Jeg ønsker å være forsiktig med å ha for mange meninger som kan skape konflikter, men jeg er heller ikke fornøyd med status quo. Skulle ønske jeg bare kunne skru på en knapp som ga meg ubegrenset med kjærlighet og tålmodighet til å se muligheter i stedet for utfordringer, men har ikke funnet den enda. Hvordan bør jeg opptre for å både respektere kjæresten min sitt valg, men samtidig få til en åpen diskusjon om nye løsninger?

 

[seca]

Jeg har full forståelse for at dette er en innviklet og vanskelig sak for deg (og dere).

 

Jeg tror du må begynne å se på gutten som sønnen til kjærsten din, selv om han biologisk ikke er det. Gutten vet jo ikke om noe annet, eller han har ihvertfall ikke opplevd noen andre enn han som far. Uansett, biologisk eller ikke, så er det vanskelig å starte en familie hvor barn allerede er involvert fra en av sidene.

 

Når dere bare har han annenhver helg, skjønner jeg godt at pappan hans vil finne på ting med han, og at det fort kan bli litt sånn at det er liksom det eneste som er i forholdet mellom dem... Men sånn er det jo med helgepappaer som er biologiske også, de vil jo finne på mest mulig når de først han ungen sin.

 

At han faktisk tar ansvar for gutten til exsambo, betyr jo at han virkelig er glad i denne gutten:)

 

Prøv og kom litt innpå han når han er hos dere, uten å prøve for hardt liksom. Fortell om den lille i magen, og at snart er dere fire når han kommer til dere. Han skal jo på en måte få en liten søster eller bror. Hvordan dere ser på akkurat det vet jeg jo ikke, eller om dere har snakket om det. Men hvis kjæresten din er som en far for denne gutten skal han jo bli storebror, biologisk eller ikke, det spiller egentlig ingen rolle.

 

Jeg skjønner tankene dine rundt det hele, men at dere skal starte deres egen lille famile og alt, men ikke glem den lille gutten oppi dette, han har faktisk ikke valgt hvordan ting er.

 

Ønsker deg masse lykke til:) Og husk at kommunikasjon med din kjære kan løse mange søvnløse netter!

[Anonym bruker]

Har noen her egentlig tenkt på hva som skjer når denne moren finner seg en ny mann??? Da blir det vel egentlig veldi rart om din samboer driver og leker "far" for en gutt som ikke er hans..Dessuten så vil vel også en pontensiell ny "pappa" også mene at det er rart at hans stesønn er på helgesamvær til en tidligere eks som IKKE er far til gutten?

 

Her er det de voksne som roter og dessverre så går det utover et uskyldig lite barn. Vil din samboer kunn ha kontakt med gutten fordet han syns synd på gutten og er opptatt av sin egen samvittighet? Hvis han har fars følelser for denne gutten så hadde han vel også vært interessert i og hatt så mye samvær som mulig, eller??

 

Jeg tror din samboer kommer til og få seg en kraftig a-ha opplevelse når han blir pappa på ortlig. Før han er blitt far til sitte eget barn så tror jeg faktisk ikke han egentlig vet hva det vil si og være far og ha ekte pappa følelser. Jeg tviler ikke på at han er glad i gutten, men jeg tror nok at dette helgesamværet kommer til og "renne ut i sanden". Dette tror jeg pg av to ting:

 

1. Han selv opplever og bli pappa og han selv innser at han ALDRI kommer til og bli en skikklig far for denne gutten.

 

2. Moren til gutten finner seg en ny mann og oppfordrer han til og bli den nye "pappan".