Kjnt liv, ble knust..

[juliea med pike 07.03.11 <3]

I dag morges lå jeg i sengen så kjente jeg plutselig det som alle beskriver som å kjenne livet, små bobler på en måte =) Jeg er 14+3 uker på vei og jeg ble kjempeglad!

 

Et par minutter senere ringte barnefaren som jeg ikke har hørt ordet fra på en uke så da tenkte ejg bare woow kult nå skal jeg si det, han har nemlig vist veldig glede over dette barnet selvom vi ikke er sammen.

 

I dag derimot var det ikke et posetivt ord om det! Han sa han aldri i sitt liv noengang ville klare å tillgi meg for å beholde barnet, at han hater meg, og da jeg sa jeg kjente liv sa han bare at det driter vel han i og det ville han ikke høre noe om det. Jeg spurte om han fremdeles tenker å stille opp det visste han ikke, han ville kort og godt kun ringe for å si hvor mye jeg har ødelagt livet hans og at vi ikke skulle ha noe kontakt fremover.

Jeg ble jo helt knust å begynte å strigråte, men jeg var heldigvis mild og ikke sint tilbake så jeg ikke synker ned til samme nivå.

Jeg ble mest lei meg over at han klarte å ta gleden ved å kjenne baby første gang fra meg! Hvilken rett har han!

Jeg skjønner det er vanskelig for han, men han kan vel ikke bare spy ut med slikt og nå forvente at jeg skal si ifra når UL og slikt er? for et par uker siden holdt han hånden på magen min og gledet seg vedig, han så nå han hadde prøvd å bare latt som.

 

Ble litt langt dette, men ble så lei meg... Noen som har erfaringer med dette?

KLEM

[AO3]

Huff, dette var ikke greit... Vet ikke hva jeg skal si til deg, men du får en *trøsteklem*.

[*Lissi*]

Gratulerer med babyen! Har ingen erfaring med dette dessverre, men tror jeg hadde kuttet han fullstendig ut.

Ikke la han ødlegge svangerskapet ditt med sure kommentarer. Godta at slik er det, og kanskje ordner ting seg når barnet kommer?

Jeg prøvde alltid å være imøtekommende etter bruddet med min eks. Prøvde å tilrettelegge alt for han........slik at han skulle stille opp for barna. Holdt på å kjøre meg selv helt på dunken. Var først da jeg satte foten ned, og begynte å tenke på meg selv at han "våknet opp".

I dag prater vi greit, men slipper han aldri "helt inn". Han stiller opp for barna, og det er det viktigste. Ikke at vi er bestevenner.

Lykke til fremover!

[* StoltMamma <3 <3 *]

Hei!

 

Først og fremst vil jeg bare si; så utrolig koooselig at du kjente liv for første gang i dag, gled deg over at babyen din har det godt og koser seg i magen din Jeg er selv 15+2 (+/-) og tror jeg også har begynt å kjenne noen som beveger seg der inne! Gleder meg til å kjenne klare spark og bevegelser, for nå er jeg fortsatt litt usikker på hva jeg egentlig kjenner for noe siden jeg aldri har vært gravid før

Er det din første gang også?

 

Og over til at du ble knust etter samtalen med barnefar....

Ikke la en gutt ødelegge denne opplevelsen her, prøv så godt du kan i hvertfall! Jeg har (heldigvis) ingen erfering med akkurat dette da samboeren min og jeg ønsket den lille begge to, men jeg har ei venninne som har en nydelig sønn, hun bor med barnefaren, men til tider kan han oppføre seg som en ren idiot som aldri burde vært far til gutten. Han skifter aldri bleier, har aldri sønnen alene og sier til og med noenganger at det ikke var han som ønsket barn!! Dette er noe han har sagt gjennom svangerskapet hennes og i ettertid...!! Noen gutter/mannfolk kan plutselig snu om på meningene sine og si og gjøre ting de senere kan angre veldig på.. Som feks. å vende om på meningene sine ovenfor babyen i magen...

Det at far til babyen din for ett par uker siden satt og strøk deg på magen og gledet seg, og nå i dag har skiftet totalt mening - det må du prøve og ikke la ødelegge for deg og den lille i magen! Det er faktisk han som kanksje har problemer og er usikker på hva han egentlig skal føle siden han kan skifte mening så fort! Ut i fra hva du forteller så høres det i hvertfall ut som du gjør det rette, bare prøv og ikke la barnefar sine ustabile følelser og meninger ødelegge noe som helst for det vakre underet som gjemmer seg i magen din, gled deg over at du skal bli mamma og gled deg over alt du kan -det er bra for både deg og den lille:)

 

Håper det i hvertfall ordner seg, uansett hvordan det går Snakk med familien eller ei god venninne, det er hvertfall alltid godt å få letta litt på "trykket"

Også må du ha masse lykke til videre i svangerksapet! <3

 

[* StoltMamma <3 <3 *]

* Sender også en trøsteklem, og håper du får tilbake gledene over den lille vennen din i magen *

 

[juliea med pike 07.03.11 <3]

Tusen takk allesammen for god støtte =) Jeg er førstegangs ja!

 

Skal prøve å ikke bry meg om han, slettet nr hans og slikt nå så jeg ikke kontakter han i et svakt øyeblikk. Jeg gleder emg veldig til dette barnet kommer og det er veldig ønsket fra min side, og kanskje han endrer seg kanskje ikke.. Jeg har uansett en flott familie og gode venner så skal prøve å fokusere på det, men noen ganger er det ikke like lett..

Nå sitter jeg i sofaen å spiser godteri mens jeg egneltig skulle vært på skolen, men det er greit syntes jeg, for det trenger jeg i dag =)

 

TAKK ALLE DERE <3 dere kommer til å bli fantastiske mødre!

[* StoltMamma <3 <3 *]

Sitter på jobb, så noe av det jeg hadde tenkt til å skrive falt vekk det!

 

Jeg ville jo også selvsagt legge ved at hun venninna mi stooooorkoser seg med sønnen sin uansett hva barnefar faktisk kan være i stand til å si. Hun har bare lært seg og ikke bry seg noe om det og sluttet å la seg bli tråkket på av det.. Barnefaren er ganske spesiell og kan vel også si at det er mange som har anbefalt henne å kutte all kontakt med han og flytte vekk derifra, men til syvende og sist velger hun det jo selv og kjenner jo seg selv så godt at hun vet når hun har fått nok!

Hun elsker sønnen sin mer enn alt annet og jeg kan med hånda på hjerte si at noen stygge ord og samtaler med barnefar aldri noensinne kommer til å få ødelegge for de herlige følelsene hun har for sønnen sin og hun har aldri angret et sekund på at hun ble gravid med lille gutten sin som nå er 5 mnd gammel

 

DA fikk jeg med det jeg ville si, beklager litt mange meld, men sitter å jobber samtidig som jeg følte jeg måtte støtte deg litt her

* Trøsteklem *

 

[* StoltMamma <3 <3 *]

Hender man trenger en dag "fri", man må kose seg så mye man kan!Hehe

 

Hyggelig å høre! Barnet ditt kommer nok til å få et lykkelig liv sammen med deg som mor Jeg har aldri hatt noe med min far og gjøre, og kan faktisk si at jeg er veldig glad for det så lenge min far aldri har gjort noe for å få kontakt... Det har kanskje gjort også så jeg har satt ekstra stor pris på mamman min og vært veldig "nær" henne gjennom alle år! Man MÅ ikke ha en far om man har en god mor som alltid er der:)

 

Lykke til <3

[super_s]

Samboer`n min begynte å gråte og var bestemt på at jeg skulle ta abort da jeg sa at jeg var gravid. Og det tok lang tid før han godtok at jeg ikke kom til å ta det uansett hva han mente. Og her ga jeg han alternativer som å ta dette som en mann og stille opp for meg og ungen sin eller å avslutte forholdet og jeg ikke kreve han for noen ting i etterkant, hverken økonomisk eller at han skulle stille opp for oss. Vi er sammen den dag i dag og jeg er 26 uker på vei og han stiller opp og gleder seg masse til å bli pappa!

 

Så jeg er enige med de andre her; klarer han ikke å ta det som en mann, så drit i hele han og kos deg med den i magen! Og bare så det er sagt; hvis dere ikke har kontakt fram til den lille er kommet til verden eller at han oppfører seg som en møkkamann, så syns jeg heller ikke at han skal kreve å få se ungen sin om han ombestemmer seg etter at den lille har kommet til denne verden. (er han hard med deg, så er du hard tilbake. Øye for øye, tann for tann)