Psykisk ustabil mor, som ikke vil innse det selv

6. september 2010

Hei. Dette er veldig langt, men håper noen vil ta seg tid å lese dette.

Først må jeg bare fortelle at jeg er en jente på 19 år. Har kanskje ikke levd et så enkelt liv, har vært vant til å forholde meg til det, men nå som jeg er gravid, føler jeg at nå er det nok. Nå må jeg få gjort noe!

Det hele begynte vel da jeg ble født i 91, av en veldig ung mor på bare 16 år. Jeg og tvillingsøsknene mine har samme mamma og pappa. Tvillingene er ett år yngre enn meg, altså, di er 18 år.

Mamma trodde kanskje at pappa ville hjelpe henne, men nei. Han stakk fra oss. Så da mamma var kun 18 år, satt hun

alene med ansvaret for 3 barn. Uten hjelp fra verken familie eller barnefar, eller venner.

Hun møtte en ny mann, da vi var ganske små. Og han flyttet sammen med oss. Jeg husker godt di årene..

Årene var fylt me krangling og slossing. Har mange skumle minner om det som skjedde. Grunnen til at hun kom seg ut

av dette forholdet var pappa. Han dukket plutselig opp på natten og hentet oss. Aldri skulle vi se den mannen som vi bodde sammen med igjen.

Da flyttet vi igjen, mamma og pappa ble kjærester igjen. Di kranglet mye. Og mens pappa var i fengsel, fant mamma

seg en ny mann, en av kompisene hannes. Pappa har vært narkoman i mange år, kriminell, rett og slett. Og da kan man jo tenke seg til at når di fleste kompisene hans også var det. Blant annet denne mannen som mamma ble sammen med.

Mamma ble gravid med den nye mannen, og vi flyttet til hjemplassen hans. Jeg var vel 10 år da jeg ble storesøster igjen.

Etter at lillebroren min ble født, ble mye forandret. Mamma og mannen hennes kranglet hele tiden. Og det gikk hardt utover oss unger. Jeg var 10 år og trodde mammaen min hatet meg, siden hun pleide å si det. Jeg ba på mine knær om å få flytte til pappa. Men det var ikke før da jeg skjønte at pappaen min var narkoman, og at det aldri kom til å skje. Mamma ble gravid igjen.. 2 år etter at lillebroren min ble født. Da var vi 5 unger plutselig.

Mamma og typen kranglet hele tiden, om alt. Jeg begynte å merke at det kom rar lukt fra kjelleren hver gang di hadde vært der. Jeg var ikke gamle barnet da jeg skjønte at det var hasjlukt. Di gikk ofte ned i kjelleren og var der lenge.

Årene gikk, ting forandret seg aldri til det bedre, men kun til der værre. Jeg ble tenåring, og jeg var den somtok meg av småsøsknene mine. Fikk stygge ting slengt i trynet hele tiden av mamma. Jeg ble deprimert, fikk spiseforrstyrrelser, og følte meg alene. Ingen oppdaget at jeg slet med meg selv. I hvertfall ikke mamma og dem. Og når di fant det ut,

så fikk jeg det slengt i trynet. Jeg fantaserte om selvmord, og alt mulig. Ville ikke leve lengere..

Når jeg begynte i 9. Klasse var jeg ingen vanlig tenåring lengere. Eller, jeg hadde aldri fått være tenåring, aldri fått være det barnet jeg trengte å være.

Mannen til mamma reiste mye på sjøen. Og en gang begynte hun å henge mye med en av kompisene hans, mens han var på havet.

Hun kunne være hos han i mange timer om dagen, og om kvelden når ungen skulle legge seg. Hele natten kunne hun være borte.

Jeg var som en mamma for mine egne søsken. Jeg ble utslitt av dette, jeg var jo eldst, så jeg hadde jo mye ansvar, noe som jeg tror di fleste som er eldst utav søskenflokken har. Men dette var noe annet, jeg hadde alt for mye ansvar. Turte ikke å fortelle noen om va som foregikk hjemme. Holdt alt hemmelig, hasjrøykingen, kranglingen og alt det andre som skjedde under hustaket hjemme.

Men så en dag, begynte lærerene på skolen å ta meg ut av timen, for å snakke. Di hadde merket på meg at jeg var utmattet.

Og di ville vite grunnen. Jeg nektet å si noe. Jeg viste jo at da hadde barnevernet blitt innblandet. Og jeg ville ikke snakke stygt om min egen mor.. Men jeg sprakk sammen. Jeg fortalte alt i gråt.

Skolen tok kontakt med barnevernet. Og det ble helvette hjemme. Stefaren min fikk vite om utroskapet til moren min,

og han stakk den andre mannen me kniv i låret. Mamma hatet meg for å ha sladret. Men en dag når jeg skulle reise bort en plass, mamma kjørte meg, stefaren min var på havet, og tvillingene passet ungene, skjedde det jeg hadde fryktet mest av alt. Mens jeg og mamma var borte, hadde barnevernet vært hjemme hos oss, og hentet ungene, og tvillingene.

Di ble plassert på fosterhjem, og vi fikk ikke vite hvor di var. Jeg var hos slektinger, og fikk være der.

Mamma hatet meg den julen. Tross utroskapet til mamma, så holdt hun og mannen sammen. Etter en stund fikk vi alle komme hjem. Og det virket som at ting skulle bli bedre. Men det ble det ikke. Krangingen fortsatte, og di kranglene de hadde var ikke noen vanlig krangel. Det var smelling med dører, roping, skriking, hyling og alt mulig.

Men det var vi vant til..

Ting har aldri blitt bedre hjemme. Ungene er nå 7 og 9 år. Og jeg har bodd borte i nåen år, men har flyttet tilbake nå.

Jeg har innsett at mamma er psykisk syk, og trenger hjelp. Hun sitter alene hele dagen, har ingen venner, ingen familie

som kan hjelpe, og hun å mannen har gjort det slutt sikkert 10 ganger det siste året.

Alt er tusen ganger verre. Hun ropet og kjefter til ungene hver dag. Ungene sliter, det har jeg merket. Jeg var like

gammel som de er nå, da jeg trodde mamma hatet meg. Og nå ser jeg at det samme skjer med dem.

Mamma innser ikke selv at hun sliter. Hver gang hun roper og kjefter, så er det jeg som er psykisk syk.. I følge henne.

Hun har sakt at jeg kommer til å bli en dårlig mor, at hun syns synd i ungen min som får meg som mor, og at hun skulle ønske hun aldri fikk meg. Slike ting er jeg vant til å høre fra henne hver dag. Hun er blitt gal, rett og slett.

I fjor prøvde hun å ta livet sitt. Og da skulle hun liksom få hjelp. Men legene ga henne bare mer medisin. Masse medisin.

Hun er ustabil, og jeg vet ikke lengere hva jeg skal gjøre. Jeg hater min egen mor. Men samtidig vil jeg hjelpe henne.

Men tror ikke det er håp lengere får henne. Vi har ingen familie som kan hjelpe, ingen. Ingen av foreldrene hennes

bryr seg, og di er forsåvitt ustabile dem og. Faren til barna tørr jeg ikke snakke med lengere, fordi han sladrer alt

videre til henne. Jeg kan ikke stole på nåen, ikke på dem eller min egen far.

Alle de som liksom skulle være voksne, trygge og stabile rollemodeller i livet mitt har sviktet. Jeg har aldri kunne

tatt vare på kun meg selv. Tenker alltid på andre, og hvordan de har det.

Jeg klare ikke dette lengere.. Jeg vet jeg kommer til å bli verdens beste mor. Fordi jeg har lært av mine foreldrers

feil, og de feilene kommer jeg aldri til å gjøre.

Men hva skal jeg gjøre me mamma? Jeg klarer ikke dette og graviditeten. Er så redd for at det med mamma og de skal gå utover

mitt barn :/ Jeg føler meg ensom. Jeg har heldigvis barnefaren til mitt barn, som jeg er sammen med. Som jeg vet

stiller opp uansett hva. Men dette med mamma må ta slutt. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg kommer snart til å

kutte henne helt ut. Noe som tvillingene også har begynt med. Og som jeg vet småsøsknene mine kommer til å gjøre om

hun ikke slutter.

Hun kjefter på ungene hele tiden. Og nå i kveld, våknet jeg av at hun sto å kjeftet hun minste, huden full, fordi hun hadde

sølt noe i sengen. Da brøyt jeg inn, og sa at nå fikk det være nok, nå må hun innse at det hun gjør er galt.

Jeg kjente at jeg fikk magesmerter av å krangle denne gangen. Og tror ikke det er bra for den lille.

hun vil ikke innse selv at hun er syk, det har hun aldri gjort. Og har blitt forbanna hver gang noen har insinuert at hun er syk...

Hun har aldri feil, det er det alle andre som har. Det er aldri henne det er noe galt med. Faren til ungene bor ikke

hjemme i sitt eget hus. Det skal hun ha. Hun driver terror mot han, bare han hilser på et annet kvinnfolk.+++ Men han kutter henne aldri ut, pga ungene. Så det gjør at de hele tiden har et av og på forhold.

Planen er jo selfølgelig å finne en egen plass å bo, men jeg har ikke funnet noe ledig enda. Og kjæresten min bor

enda hjemme hos moren sin. Og jeg vil ikke være der hele tiden. Så da må jeg nesten bare være hjemme lammi henne.

Det er så mye mye mer jeg skulle fortalt. Dette er bare en brøkdel av alt som har skjedd. Det har skjedd mye mer alvorlige

ting enn dette, men jeg klarer ikke skrive de tingene. Hva skal jeg gjøre? Jeg vil ikke ta kontakt med barnevernet.

Jeg stoler ikke på dem.

6. september 2010

Kjære ung_og_gravid!

Først av alt så skal du tenke på deg selv!!

Vet at det er vanskelig siden du bor hjemme enda og føler så stort ansvar for de minste søskene dine.

Det er også vanskelig å gi konkrete råd, fordi jeg vet hvor vanskelig det er å føle "skyld" dersom du går til barnevernet e.l.

Dette vil føles som en lojalitetskonflikt uansett hva du gjør..

Men, når er skal det være nok?

Når skal den psykiske belastningen slutte?

Hun er nok mest sannsynlig i psykisk ubalanse og syk, som du sier.

-og mennesker som ikke ser det selv er vanskelige og "omvende"

Synes du skal prøve å sortere hva du kan gjøre for din og babyen sin del først, så kanskje tenke på hva du evnt kan gjøre for småsøskene dine.

Kan du bo sammen med barnefar selv om han bor hjemme?

Knaskje hans mor stiller opp for dere en periode der dere begge trenger det, til dere finner noe mer permanent? Selv om du ikke vil være der hele tiden, kan det ikke føles tryggere og mer rolig for en liten periode?

Vær ærlig på hvordan det oppleves å bo hjemme. De aller fleste kan skjønne hvor utrygt det er.

Dersom du tenker mye på småsøskene dine, kan du ikke snakke i all fortrolighet med lærer?

Mest sannsynlig ser de at ikke alt er som det skal de heller, og de har taushetsplikt.

Kanskje kan de ta "støyten" med å ta det videre?

Noe bør kanskje gjøres med hele situasjonen, men husk at ikke alt bør ligge å hvile på deg!

Det beste du kan gjøre for deg selv og babyen(også kjæresten din)

er å gjøre forholdene for dere best mulig.

Få ro og trygghet for din lille familie.

Har du ingen "vettuge" du kan snakke med i familien? Tanter, besteforeldre e.l som skjønner deg og kan hjelpe?

Håper du finner noen du stoler på, og som kan hjelpe deg litt på veien.

For det er tungt å føle at man sitter med alt ansvar alene.

Tenk litt på deg selv og den lille.

Håper mange kan gi et innspill med råd, for det er mange innsiktsrike og kunnskapsrike mennesker her som gjerne vil hjelpe:-)

Lykke til!

God klem fra meg.

6. september 2010

Uff, jeg blir helt trist av hva du skriver.. ingen burde få oppkeve slikt! Gode råd vet jeg ikke om jeg kan komme med, men noen å snakke med trenger du iallefall! Må passe på deg selv og barnet i magen!

1000 klemmer

6. september 2010

Det var utrolig trist å lese innlegget ditt. Jeg kjenner at jeg ble både lei meg og sint! Lei meg for at du har alt blitt 19 og har levd et langt liv med mye usikkerhet, tyngende ansvar og svik fra de som skulle elske og ta vare på deg! Sinnet er rettet mot uansvarligheten hos dine voksne "rollemodeller" og systemet som tydelig sviktet deg og ennå svikter finne søsken! Jeg er veldig enig med Trønderline at du nå i din situasjon bør tenke på deg selv og babyen (og kjæresten) først! Jeg vet av egen erfaring at det ikke er lett - er også typen til å sette andre først - og har opplevd å bry meg såpass om nære i trøbbel at det går utover egen helse! Men når jeg gikk gravid med gutten min fant jeg en styrke til å prioritere annerledes og likevel hjelpe der det trengtes. For meg hjalp det å tenke på at den som trengte meg aller mest var sønnen min! Han var det viktigste for meg og jeg gjorde det jeg måtte for han sin del! Kanskje hjelper det deg å tenke slik når du nå må bestemme deg for hva du skal gjøre?? Når det gjelder småsøskene dine har jeg forståelse for at din opplevelse med barnevernet har svekket troen din på hva de kan oppnå, men jeg tror virkelig det er på tide å koble de inn igjen og denne gangen får vi håpe at det fungerer! I og med at dette ikke blir første gang kan det tenkes de oppfører seg strengere denne gang? Jeg vet ikke og kan ikke love hva som skal skje med jeg tenker som så at det nå er viktigst å beskytte søskene dine og ikke din mor i den sammenhengen! Forslaget til trønderline om å la noen andre ta "støyten" er god og lærerne til de minste er nok ikke dum å gå til. Men vil også anbefale helsesøsteren eller helsestasjonen deres. Er selv sykepleier og vet at vi har plikt å melde fra til barnevernet ved mistanke om barnemishandling. Og jeg kan ikke forstå at helsesøsteren vil kunne ignorere det du har fortalt her og bare la det sveve og gå! Ta og ring og bestill en samtaletime og vær åpen og ærlig om hva du er der for og hva du vil oppnå med å ta kontakt. Skriv gjerne ned noen notater før du ringer eller gå på besøk dit. Det hjelper deg å huske å nevne alt som skal nevnes og strukturere alt så det blir saklig! Også din egen fastlege kan være et alternativ dersom du har en god en! Jeg ønsker deg lykke til med alt! Husk at du og din baby må komme først og ellers at det er andre der ute som kan hjelpe og bør hjelpe! Og ikke nøl med å sende meg en privat melding om du ønsker å prate mer! Jeg stiller gjerne opp jeg! Stor klem til deg og magen fra meg og min! Fra enda en ansvarsfull storesøster!

6. september 2010

Nå sitter jeg her og gråter på dine vegne - uff, dette var utrolig trist, men jeg henger meg på det de andre kloke damene over her sier - snakk med noen, enten det er helsesøster, lærere på skolen etc.

Du har mer enn nok med å tenke på deg selv og den lille i magen din - noen andre må ta ansvaret for det skjer i hjemmet ditt, for denne gangen skal det ikke være deg, du har en liten en i magen å tenke på og som vil komme i første rekke...

Jeg håper virkelig at det går bra med deg, først og fremst ta godt vare på deg selv og den lille i magen din - jeg er sikker på at du kommer til å gjøre det rette, ta den rette avgjørelsen, jeg tror du innerst inne vet hva du må gjøre - du virker veldig klok, omsorgsfull og fornuftig!! Du kommer til å bli en fantastisk god mor!! Lykke, lykke til - kommer til å tenke masse på deg!!!

Stooooooooor varm trøsteklem fra

6. september 2010

Hei kjære deg..Du er ikke alene å ha opplevd akkurat dette. Du virker som et utrolig varmt menneske som vet hva som er rett og galt.

Klager moren din ofte? Kanskje har hun selv tatt feil valg i livet og lar det gå ut over dere andre, hun virker noe bitter. Det er viktig at du tar vare på deg selv og den lille, og det virker det jo som at du gjør, du tar hensyn til deg selv og magen, selv om det ikke er lett når moren din viser så stor frustrasjon og du føler at du må gripe inn. Hun trenger nok hjelp.

Du kommer til å bli en kjempe god mamma!

Trøsteklem her også

6. september 2010

Kjære deg, tårene mine renner for deg og kjenner jeg får ondt helt innert i hjerterota når jeg leste innlegget ditt.

Jeg håper du finner noen du kan stole på og at du får pratet ut om dette til noen. For noen må du få pratet med.

Du kommer nok til å bli en kjempe flott mor og du må ta vare på deg og den lille du har i magen.

KLemmer fra meg

6. september 2010

Tusen takk for at dere tok dere tid til å lese det litt for lange innlegget. Takk for svar!

Nå har det seg sånn at å kontakte barnevernet, er en litt utelukket ting for meg å gjøre. Fordi i sommer, så var ting ganske ille hjemme. Mamma og stefaren min kranglet hele tiden. Mitt på natten og hele dagen. De kranglet fordi mamma har det siste halvåret trodd at jeg og stefaren min har et forhold. Noe som er ekkelt og sårende å høre at hun tror.

Men i hvertfall, hun taklet ikke at jeg og han var i samme hus, vi kunne ikke prate engang uten at hun klikket. Og når de kranglet om dette Juni, så endte det med at stefaren min prøvde å ta livet sitt. Eller, han truet med det. Han stakk til skogs og mamma ringte polititet. Jeg overhørte samtalen hun hadde med dem i telefon, og hun satte stefaren min i ett veldig dårlig lys. Hun sa også at han hadde prøvd seg på datteren hennes, altså meg. Noe som overhode ikke stemmer, det har jo aldri skjedd. Jeg skjønner ikke hvordan hun kan tro det engang, og hvor hun har det i fra.

Politiet kom, og de startet leteaksjon for å finne stefaren min. De haddde gjort seg klar til å arrestere han, og når de fant han, tok de han med til huset vårt. Mamma prøve å si alt for å få politiet til å ta han med seg, og hadde ikke jeg vært der da, så hadde de nok gjort det også.

Jeg fortalte politiet at jeg syntes begge var ustabil, og at alt mamma sa var løyn. Politiet tok seg tid til å høre på meg. Og de sa at de trodde på alt jeg sa. Fordi jeg fortalte nøyaktig hvordan mamma var.

For to uker siden fikk mamma innkallelse til barnevern, siden politiet hadde sendt bekymringsmelding. Og gjett hva jeg fikk slengt i trynet når mamma hadde vært der?

Jo.. politiet haddde skrevvet ned alt jeg hadde sakt, svart på hvitt, og gitt det til barnevernet. Og barnevernet ga kopi av dokumentet til MAMMA. Der sto navnet mitt, og alt jeg hadde sakt. Og dette så moren min.

Barnevernet sendte mamma hjem me et klapp på skuldern og sa at hun var en god mor, og at de ikke skjønte hvorfor jeg hadde sakt de stygge tingene om henne.. Så jeg stoler ikke på barnevernet. De har allerede tatt parti med mamma.

Når det kommer til å bo hos kjæresten og moren, så har jeg jo gjort det i et halvt år nå. Moren hans vet om alt som skjer hjemme, og hun har sakt at det er helt greit at jeg kan være der. Men jeg føler uansett at jeg trenger meg på. Jeg føler også at jeg trenger litt tid borte fra kjæresten min, vi er altfor mye sammen.

Jeg har bestemt meg for at jeg skal finne meg en leilighet å bo alene i før fødselen. Jeg trenger tid for meg selv alene en stund nå. Så jeg kun kan tenke på meg selv.. Huff. dette er et kaos i seg selv

6. september 2010

Hei!

Jeg vil bare tipse deg om en side som heter https://www.morild.org/

Det er en side for unge som har foreldre som er psykisk syke. Kanskje det er noen der du kan kontakte for å vite hva du kan/bør gjøre videre?

Lykke til..

6. september 2010