9 mnd etter fødsel. føle me utslitt og "tom"

[mammas skatter <3]

har da vært plaget me bekkenløsning heile tia så far har vært heime. hadde en tung start de 3-4 første mnd.

vi står opp annenhver dag med lillemann. men d e e som står opp eventuelt for å snu lillemann når han e uroli og slikt. e var på lyder. men har ikke muligheten til å ligge andre plasser eller flytte barnet på annet rom før om et par mnd når vi flytter. holder på med å bygge hus.

 

føle me liksom tom og sliten. får ikke nok sovn uansett kor lenge e søv. slik har d vert de siste par mnd. har vært mye natteforstyrrelsa og nye rutiner de siste mnd. tenner og sykdom.

 

hadde ikke heilt bra blodprøver sist e tok for 2 mnd siden. så skal ta nye. å så fikk e b12 og folat tabletter. va for lavt folat og bmangel,litt høyt blodsukker som kan komme av at e hadde spist noe med sukker. og så va d noe som kunne skyldest alt muli.

 

og d verste e sjalu på mannen. at han har venner som spør om å finne på ting og at han e såppas form at han kan jøre aktiviteter. har mistet mange av vennene mine. har vel steng me inne. plaget med angst. å så har vi ikke så mange å spør om å passe ungen. har ikke villet fore fra barnet uten at mannen ha vore heime. hadde akkurat fått ny arbeidplass med sammensveisa gjeng før e vart gravid.

 

har også pumpet all melk gutten har spist i 7 mnd. men måtte bare psyke me opp til å slutte.

 

andre som har d slik????? eller veit om d kjem til å bedre se og om d kan vare noe som gjør d slikt.??

 

 

[Tigerlise&Anton prøver igjen]

Hadde det ganske tøft det første halvåret jeg også. For meg ble løsningen faktisk å starte å jobbe igjen. Hadde ikke tenkt å starte så tidlig, men måtte pga sykdom på arbeidsplassen. Det viste seg å bli veldig bra for min del. Etter måneder med konstant hylskriking og lite søvn kunne jeg omsider fokusere på andre ting og være sammen med andre voksne. Ble gal av bare å kjempe meg gjennom dagene med en megasur unge. Fremdeles er det minimalt med søvn, men det går bra så lenge jeg får en avveksling og litt tid for meg selv. Og det får jeg på jobben. Sikkert politisk ukorrekt å si at det var det beste for meg å starte på jobb så tidlig, men nå er både mor og barn mer fornøyd... Det er viktig å få være seg selv opp i alt barnestyret også, og å føle seg verdsatt.

 

Nå var jo selvfølgelig jeg så heldig at jeg både er frisk i kroppen og fikk en super barnehageplass på sparket når han faktisk var bare 6 mnd. Skjønner det ikke er så lett når du attpåtil sliter med bekkenløsning. Huff, det kan gå på psyken løs, det skjønner jeg godt! Ønsker deg bare lykke til, og gir deg en god klem!! :-)

[Gjest Kira06]

Huff, det hørtes ikke noe morsomt ut!

Skjønner litt hva du går igjennom (bortsett fra det med bekkenløsning), da vi har et ekstremt krevende barn. De første mnd var preget av kolikk, og når det først var over så kom tenner, sykdom, flere tenner og mer sykdom. Kjenner at lunta mi er fryktelig kort om dagen, og når kvelden kommer har jeg ikke ork til å gjøre annet enn å ligge på sofaen. Så blir heller ikke mye sosialt liv ut av det. Datteren min blir forresten 12 mnd om 2 uker.

Tror det er smart at du har fått B12 og folat, men be gjerne legen ta en skikkelig grundig sjekk av deg i tillegg. Sånn at man kan utelukke at det er noe så enkelt som f,eks jernmangel.

Nå er jeg så heldig at datteren min sover hele natten, men kjenner at det er svært sjelden jeg våkner opp og er uthvilt. Kan ikke huske sist egentlig. Men tror det er like mye psykisk som fysisk. Det at jeg er så sliten av alt ansvaret og en krevende unge.

 

Men må si meg VELDIG enig i det "Tigerlise" skriver, å begynne og jobbe var en befrielse:) Begynte å jobbe 50% for to uker siden, og det er helt fantastisk å komme seg litt bort fra alt som har med barn å gjøre. Bare det å sminke seg, ta på seg ordentlige klær (altså ikke joggebukse*s*) og snakke jobb. Så jeg tror det har en utrolig positiv innvirkning på meg, selv om jeg selvsagt merker at jeg blir sliten av å måtte "tenke" igjen:)

 

Når det kommer til det sosiale, så er det trist å høre at du har mistet endel av vennene dine. Det blir gjerne slik når man er plaget av angst, da har man lett for å skyve de fra seg. Spesielt hvis man ikke forteller dem grunnen til at man aldri blir med på noe. Var selv plaget av det for noen år tilbake, og unner det ikke min verste fiende engang. Men jeg kan ikke få understreket nok hvor utrolig viktig det da er å komme seg ut. Uansett om det bare er for å ta en kaffe eller hva som helst annet. Tror angsten bare blir verre og verre jo lengre man holder seg isolert..., dessverre! Så nesten litt slemt å si det, men her må du ta deg selv i nakken! La far passe barnet, slik at du får "luftet" deg litt.

 

Ønsker deg masse lykke til, så håper jeg at du snart føler at ting blir litt bedre. Må forresten også si at jeg er SUPER imponert over at du har orket å pumpe i 7 mnd. Det er en bragd!!!

 

God klem fra meg