sykemeldes eller ikke?

[Anonym bruker]

Hei, har noen noe synspunkter jeg føler meg litt hjelpesløs her? Jeg er nå ikke mer enn 6 uker på vei med mitt andre barn. Og slet med barseldeprisjon/deprisjon fra datteren min var 9 mnd og frem til mai i år hvor hun var ca 16 mnd. Jeg gikk jevnlig til psykolog og lege men ting ble bare værre, så til slutt anbefalte de begge at jeg skulle begynne på antideprisiva. Jeg er veldig i mot å bruke medisiner om det ikke er YTTERS nødvendig og ville veldig gjerne slippe, så i samarbeid med legen min ble vi enige om at jeg skulle gå sykemeldt 20% i 4 uker hvor jeg skulle bruke de dagene jeg var hjemme fra jobb, KUN til trening og det og komme meg ut av huset, for å se om dette kunne være til hjelp for å komme meg opp og ut av sofaen/sengen. Og dette var faktisk min STORE redning jeg gikk fra og være lukket inne i min egen tilværelse hvor jeg ikke hadde overskudd til værken mann eller barn til å trene 3-4 dager per uke og mærke at jeg "blomstret" opp igjen innvendig. Dette har jeg drevet med til nå. Og alle som kjenner meg godt sier at jeg ser bedre ut enn jeg har gjort på lenge.

 

Det er nå problemet mitt kommer. Jeg har de siste to ukene slitet med svangerskapsplager. De er ikke voldsomme med jeg er mye svimmel, litt kvalm hele dagen og helt tappet for energi når jeg kommer fra jobb og har laget ferdig middagen. Jeg har rett og slett ikke klart å reist for å trene og har heller ikke mye energi til mann og barn. Jeg er jo ikke for syk til å ikke takle jobben fysisk, men begynner allerede og merke at en del av de vonde tankene jeg har slitet med kommer tilbake og som jeg sa er jeg generlet tapper for energi noe som ikke hjelper akuratt. Jeg er så redd for å skli tilbake i deprisjon igjen. Jeg var virkelig lavt nede når jeg var på det værste.

 

Jeg forstår at det nok er vanskelig for de som ikke har slitt med deprisjoner og forstå dette, med det er liksom det inni meg som ingen ser som gjør at jeg nå vurderer og høre med legen om sykemelding evt hverfall delevis, er dette egoistisk og dumt. Jeg føler veldig på det selv, da jeg var sykemeld hele forrige svangerskap, men da var det pga konstant kvalme og oppkast i 5 mnd og deretter bekkenløsningsplager(vi står og går hele dagen på jobb), så det kan jo ikke sammenlignes. Jeg er ikke en som er hjemme bare jeg hoster litt ellers bare for å ha sagt det.

 

Håper noen har noen fornuftige svar??

[Anonym bruker]

Jeg synes heller du skal sykmelde deg overfor mann og barn, dvs la mannen overta ansvaret for middag og barnestell, mens du konsentrerer deg om jobb og trening.

 

Du sier jo selv at depresjonen blir verre når du er isolert, så da er det jo ikke noen løsning å sitte hjemme hele dagen.

Du kan kanskje ikke trene som før akkurat nå, men du kan gå turer og kanskje begynne på gravidyoga og gjøre ting som er tilpasset formen din akkurat nå.

 

 

[Anonym bruker]

Mannen min gjør ALT annet enn middagen, Det blir ikke mye godt når han steller istand mat og heller ikke mye sunt. Men hoved problemet er at han jobber skift og jobber mye ettemiddag, og han kan nesten ikke sykemelde seg for å hjem å passe datteren vår fordi jeg ikke orker Og jeg hadde ikke sykemeldt meg for å ligge hjemme under dyna hele dagen, jeg hadde brukt det til å innhente litt overskudd og til og prøve og holde kroppen i aktivitet. Bekken har allerede begynt og krangle, merket det først ved 4 uker og det er 2 mnd tidligere enn sist

[Anonym bruker]

Bare meg som ikke skjønner at du valgte å bli gravid igjen så kort tid etter å så vidt ha kommet ut av en langvarig depresjon, som til og med var relatert til det at du fikk ditt første barn? Du burde jo ha regnet med at du ville kunne få tilsvarende problemer ved en ny graviditet?

[Anonym bruker]

Det var ikke planlagt.... Men takk for negativiteten.....

[Anonym bruker]

Hei kjære deg,

 

Forstår at du synes dette er vanskelig. Har selv vært deprimert en gang (ikke i forbindelse med graviditet/fødsel), og vet hvor tungt og mørkt alt er mens det står på som verst. Klart du ikke ønsker deg tilbake dit!!

 

Jeg vil råde deg til å være helt åpen med legen/psykologen din om hva du tenker og hvordan du har det. Fortell det akkurat som det er - at du er usikker og rådvill. Det høres ut som om dere har funnet gode løsninger sammen før, og jeg er sikker på at de vil være lydhøre overfor bekymringene dine.

 

Godt å lese at du har en mann som bidrar (skulle jo bare mangle, men man leser så mye rart her inne innimellom!). En ting er nå å "sykemelde" seg overfor mann, han er jo voksen å vil forstå hvorfor. En annen ting er å "sykemelde" seg overfor barnet ditt som noen her foreslår. Det synes jeg ingenting om. Barnet ditt må få lov å ha litt glede av deg selv om Pappa jo kan bidra mer enn vanlig i denne perioden. Jeg synes ikke det er greit at jobben skal få all energien din slik at du ikke har noe igjen til sønnen/datteren din.

 

Men som sagt, snakk med legen/psykologen din, du. Masse med lykke til!

 

Klem

[Anonym bruker]

Tusen takk for et mer forståelsesfult svar. Jeg skrev i første innleget at det kan være vanskelig å forstå deprisjoner om man ikke har vært inne i det selv eller kjenner noen nære som har vært det og det kommer frem i svarene også.

 

Familien min og særlig da datteren min som ikke forstår mine problemer kan jeg ikke bare sette til side på vent. Det er ikke bra for henne og hverfall ikke til noen hjelp for meg! Mannen min tar nesten allt det praktiske men jeg må leke med barnet mitt og være nær det, det er jo det som gjør livet verdt og leve, og når man ikke orker det føler man seg ganske hjelpesløs! Det er jo de som er livet mitt ikke jobben. Jeg jobber for å leve, jeg lever ikke for å jobbe. Men jeg har time hos legen min om halvannen uke, så får vi se hva som skjer etter den timen.