Gløden og gleden er litt borte for tiden...flere?

[*Lillevennen*]

Vi har lenge ønsket oss barn og gleden var stor da vi fant ut at vi var gravide. Det har vært stor stas fra første stund og har ikke kunnet se meg mett nok på ultralydbilder, klærne vi har kjøpt og utstyret. Hele tiden har jeg gledet meg sånn og det har vært stor stas å kjenne den lille sparke. Jeg har nå 3 uker igjen til termin. De siste par ukene har jeg følt meg så likegyldig, og jeg gleder meg ikke slik lenger. Er jo spent selvfølgelig på hvem denne lille krabaten er, men føler ikke den gleden jeg har følt på før. Jeg og samboer har et flott forhold, alt er i orden med økonomi, bolig o.l. så ingen bekymringer. Ungen vokser som den skal, og alt er jo egentlig bare bra, så har ingen grunn til å klage. Samboer gleder seg veldig og går og tripper. Vi har snakket en del om dette, og han sier at det helt sikkert blir bra når vi får se ungen. Jeg føler meg så utakknemlig, likegyldig og trist og tårene er ikke langt unna. Familie og venner går og gleder seg til ungen kommer og sier at det blir så fint, så hyggelig osv...Jeg bare håper at det blir sånn. Er det flere som har kjent på slike følelser? Er liksom ikke noe man har så veldig lyst til å snakke med andre om, for man skal jo liksom være glad nå...

[Nat27]

Hei Lillevennen,

 

Tror disse følelsene du går med nå er veldig normale. Noen ganger også er de kanskje nødvendig for at man skal klare å holde ut helt på slutten. Det kan også hende at du underbevisst prøver å distansere deg litt, for du begynner å innse hvor stort dette med å få barn er, og kanskje egentlig er veldig nervøs? kanskje ligger du i grenseland til svangerskaps-/fødselsdepresjon?

Det kan være mange grunner til at du tenker som du gjør. Uansett, man tenker og føler så utrolig masse i løpet av et svangerskap og det meste av tanker er heeelt normalt.

 

Men jeg syns kanskje at du skal ta dette opp med jordmor på neste kontroll. Hun har helt garantert noen trøstende ord til deg!

 

Ikke vær flau for å si hvordan du føler ting, du er ikke alene om å ha det slik!!! Og for all del - IKKE tillat deg selv å få dårlig samvittighet, det gjør ting garantert verre, og du har dessuten ingen grunn til å ha det heller. Hormoner og store endringer gjør noe med oss, uten at det gjør oss til dårlige mødre/mennesker av den grunn.

 

Håper det ordner seg for deg! )

[lykkelig med2 gutter]

det er nok mer vanlig enn vi tror, kanskje du er innom en liten depreson, og det er ikke rart etter at du nå i 8 mnd har gått i høygir mentalt og fysisk. Det "forventes" at vi skal være oppe i skyene hele tiden, og når vi ikke er det (normalt) så sparker vi oss selv mens vi ligger nede, med å få dårlig samvittighet, som igjen gjør oss mer deppa. Det er en litt ond sirkel kan bli.

Mitt råd: la deg selv være sliten og klar, snakk mye om følelsene dine og vit at du ikke er alene om å være litt reservert til alt som skal skje.

Vi BIM-damene støtter deg alle sammen, det er jeg sikker på

OG joda, det er nesten garantert at du vil føle deg bedre når barnet kommer.

Stor medsøsterklem