Å bli mamma setter i gang følelser og melankoli!

[2010 Mammaen]

Hvordan er det med dere?

 

Jeg blir veldig lett trist og lei hvis jeg hører om f.eks noen som har blitt syk eller noen som er død. Det verste er syke barn. Begynte å strigråte da jeg hørte om en familie som mistet barnet sitt i fødsel selv om jeg ikke kjente dem. Klarer overhodet ikke se på reportasjer i nyhetene om katastrofer etc. Er det f.eks noe om Pakistan må jeg bare slå av lyden og snu hodet bort. Blir så forferdelig trist av å se på de små barna som lider. Får også ofte tårer i øynene hvis jeg ser på bilder av babyer til venner og bekjente, eller hvis jeg tenker på min egen fødsel (fordi det var så fantastisk). Filmer reagerer jeg også på.

 

Flere som har det sånn, eller har andre ting dere reagerer på?

 

 

[Sistah*G07*J09*]

jepp, sånn er det

Jeg klarer ikke å høre om/se unger som har det vondt. Uansett!!!

Nyhetene gråter jeg OFTE til

Begynte å gråt til facebook her om dagen, da var det noen i nærmiljøet som ikke visste hvor jenta deres på 7år var, og hadde spredt det på facebook i håp om at noen visst hvor hun befant seg. Hun hadde heldigvis bare dratt til en venninne og glemt seg bort å ikke ringt foreldrene for å si i fra hvor hun var. Men da jeg fikk meldingen om at hun var forsvunnet, gråt jeg! og jeg gråt ihvertfall da jeg fikk meldingen om at hun var funnet igjen

Så bare bli vant til det, sånn er det å få unger men blir ei sippeguri!!

[Gjest JuniGull2010]

Ja, jeg begynte vel som gravid. Hvis jeg så på et program om fødsel, begynte jeg å gråte når ungen kom med sitt første skrik! Selv fikk jeg ikke oppleve det, da gutten vår ble sendt rett ut til barnelegen etter fødselen... Så gleder meg til neste gang kan du si!

 

Jeg har ikke akkurat hatt så mye tid til å følge med på nyhetene de siste ukene.. Men da jeg fikk med meg saken om den 8 år gammel gutten som ble voldtatt i går, ble jeg full av følelser ja.. Jeg har lett for å tenke; "tenk om dette skjedde oss" også blir jeg litt nervøs, i stedenfor å tenke "vi er heldige som ikke har opplevd dette".

 

Jeg har en søster som er barnevernspedagog. Hun sliter skikkelig med deler av jobben sin etter at hun selv fikk barn. Hun har kommet med noen eksempler på hva enkelte barn har opplevd her i landet... Jeg ville ikke fortelle om det her engang, for det er så tragisk! Huff...

 

Selv lurer jeg på hvordan jeg best mulig kan beskytte våre barn i fremtiden, uten å bli overbeskyttende!

[gulterkult]

ja sånn har jeg også blitt!

klarer heller ikke lese eller se noe som omhandler smerte hos barn.

sluttet å se nyhetene, og når jeg leser nettaviser så må jeg bare rulle FORT forbi en del overskrifter og fæle bilder!

 

man tenker på hvor forsvarsløs ens egen unge er...uff

[mammaløve]

Tror vi er mange som har det sånn. Så Margret Olins film "Engelen" i går. Denne omhandler turbulente mor/datterforhold, rusmisbruk og barn og incest. Sterke tema kan man si....Gjett hvem som gråt og gråt og gråt...måtte ta pauser for å gå inn å se til småen flere ganger. Det river i hjertet på en helt annen måte enn før!

 

Nå skal det sies at denne melankolien ikke følger meg i dagliglivet. Kjenner mer til en slags dyp gledes/lykkefølelse når jeg ser på småen!

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Ja, det er nok veldig normalt. Hvis jeg ser barn som lider, f.eks på nyhetene, så ser jeg bare for meg min egen datter også kommer tårene.

Å bli mamma gjør en veldig sårbar. Når jeg ser tilbake på bildene av min datter som er tatt bare for noen mnd siden, så får jeg en skikkelig vemodighetsfølelse og blir skikkelig trist over at hun aldri skal være så lita igjen, samtidig som det er artig at hun blir større.

Og i all framtid kommer jeg til å bli påvirket av hennes følelsesliv. Når hun er glad så blir jeg glad. Hvis hun har det vondt på noe vis, så får jeg også det.

 

Er jo en fin liten historie på akkurat dette. Jeg skal poste den i neste innlegg.

[lillepersille80]

Jeg kjenner meg igjen i mye som er skrevet, og håper at det til en viss grad fremdeles er pga hormoner. Jeg er mye mer følsom og lettrørt nå enn da jeg var gravid; hulkegråt da jeg så reportasjen om babyer med fødselsdefekter fra irak (grusomt og umenneskelig; Bush burde stilles ansvarlig) og gråt i går både da jeg leste om ett-åringen med brannskader og den stakkars gutten som var blitt voldtatt. Jeg tror nok at morsrollen gjør oss mer følsomme generelt men håper at det roer seg litt; ser for meg situasjoner i jobbsammenheng der det ikke passer seg at jeg begynner å sippe for hver minste ting ;p

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Vi sitter og spiser lunsj en dag, da min datter "tilfeldig" sier at hun og hennes

mann vurderer "å starte en familie".

 

- "Vi holder på med en spørreundersøkelse," sier hun, halvveis spøkefullt. "Synes du vi skulle hatt en baby?"

 

* "Det vil forandre livet deres," sier jeg forsiktig og med et nøytralt tonefall.

 

- "Jeg vet," sier hun, "slutt på å sove lenge i helgene, slutt på spontane ferieturer".

 

Men det var ikke det jeg mente i det hele tatt. Jeg ser på min datter, prøver å finne ut hva jeg skal si til henne.

Jeg vil hun skulle vite det hun aldri vil lære på noe svangerskapskurs.

 

Jeg vil fortelle henne at de fysiske sårene fra en barnefødsel vil gro, men at å bli mor,

vil gi henne et emosjonelt sår, så kraftig, at det for alltid vil gjøre henne sårbar.

 

Jeg vurderer å advare henne om at hun aldri mer vil kunne lese en avis uten å spørre seg selv,

"Hva om det hadde vært MITT barn?"

 

At hvert eneste flykræsj, enhver husbrann vil plage henne.

 

At hver gang hun ser bilder av sultende barn, vil hun lure på om

noe kan være mer grusomt enn å se sitt barn dø.

 

Jeg ser på hennes nøye manikyrerte negler og moteriktige antrekk og tenker at uansett

hvor sofistikert hun er, å bli mor vil redusere henne til det primitive nivået hvor

en bjørnemor beskytter sin bjørneunge.

 

At et påtrengede rop "Mamma!" vil få henne til å slippe en sufflé eller

hennes fineste krystall uten et øyeblikks nøling.

 

Jeg føler at jeg bør advare henne om at uansett hvor mange år hun har

investert i sin karriere, vil hun bli profesjonelt avsporet til morsrollen.

 

Hun vil kanskje anskaffe dagmamma, men en dag vil hun gå inn til

,et viktig forretningsmøte og hun vil bare tenke på sin baby's søte duft.

 

Hun må bruke all den selvdisiplin hun kan oppdrive for

ikke å skynde seg hjem, bare for å forsikre seg om at babyen hennes er ok.

 

Jeg vil at min datter skal vite at hverdagslige avgjørelser ikke lenger vil være rutine.

 

At en fem år gammel gutt's ønske om å bruke herretoalettet fremfor

dametoalettet hos McDonald's vil utgjøre et kjempedilemma. At akkurat der,

midt i skramlende brett og hylende unger, vil ting som uavhengighet og kjønnsidentitet

bli veid mot den muligheten at en barnemishandler kan lure inne på toalettet.

 

Uansett hvor god hun er til å ta avgjørelser på kontoret, vil hun konstant

n sette spørsmål ved sin evne til å være mor.

 

Når jeg ser på min attraktive datter, vil jeg forsikre henne om at hun etterhvert

vil miste de ekstra svangerskapskiloene, men hun vil aldri føle seg som den samme som før.

 

At hennes livsstil, som nå er så viktig, vil ha mindre verdi for henne med en gang hun får barn.

 

At hun ville offret seg selv umiddelbart, for å redde sitt avkom, men at hun også

vil håpe på enda flere år, ikke for å oppnå sine egne drømmer, men for å kunne se sitt barn oppnå deres.

 

Jeg vil at hun skal vite at et keisersnitt-arr eller et skinnende strekkmerke vil bli et hederstegn.

 

Min datters forhold til hennes mann vil endres, men ikke på den måten hun tror.

 

Jeg skulle ønske hun kunne forstå hvor mye du elsker en mann som

forsiktig puddrer en barnerumpe eller som aldri nøler med å leke med sitt barn.

 

Jeg synes hun bør få vite at hun vil forelske seg i ham igjen av årsaker hun

nå ville synes er veldig uromantiske.

 

Jeg skulle ønske min datter kunne fornemme det bånd hun vil kjenne med kvinner som

opp gjennom historien har forsøkt å stoppe krig, fordommer og fyllekjøring.

 

Jeg vil beskrive for min datter den gleden det er å se ditt barn lære seg å sykle.

 

Jeg vil fortelle henne om den inderlige latteren fra en baby som rører ved den

myke pelsen til en hund eller en katt for første gang.

 

Jeg vil at hun skal kunne kjenne den gleden som er så virkelig at den faktisk gjør vondt.

 

Min datters spørrende uttrykk får meg til å forstå at øynene mine er fulle av tårer.

 

* "Du vil aldri angre på det, " sier jeg til slutt.

 

Så strekker jeg hånden over bordet og klemmer min datters hånd og sier en

stille bønn for henne og for meg selv og for alle dødelige kvinner som snubler på

deres vei inn i dette vakreste av alle kall.

 

Det er fantastisk å være mamma..

[lillepersille80]

Så utrolig fint (og ja, jeg sitter her og gråter..jajamensann) ! Og så veldig sant =)