Min veg nedover. Kanskje til inspirasjon :)

[Anonym bruker]

Jeg har "hele" livet vært slank.

Fikk en skade for 10 år siden og vips har jeg gått oppover og oppover.

Har slanket meg utallige ganger, men det motivasjonen holder slettes ikke over langen.

Nå er jeg sååååååå lei hele meg!!!

 

Det er til å spy av, men vekta mi har rett og slett doblet seg. Jeg er nå 2 stk av den jenta jeg var...

Sånn kan det gå når man får en skade man ikke blir bra av, men velger å ikke røre på seg og heller trøstespise.

 

Dette er jo helt klart ene og alene min skyld, men problemet har nå blitt alt for stort til at jeg klarer motivere meg for å gjøre noe med dette selv.

 

Derfor har jeg bestemt meg for at jeg vil vektopereres...

 

Ett tøft og vanskelig valg, men jeg vil tilbake til MEG igjen, orker ikke dette fengselet lenger...

 

På fredag skal jeg på ett start-kurs i forbindelse med dette, forhåpentligvis blir det operasjon på meg på nyåret....

 

Om det er interesse for dette så kan jeg fortelle litt hvordan det går på min veg tilbake til meg.

 

 

Klem fra meg (som er litt anonym nå)

[Anonym bruker]

Jeg vil gjerne vite hvordan det går på din vei?

Jeg tenker i samme bane som deg og vurderer operasjon...

[Anonym bruker]

Kan dere si litt om hvor store dere er???

[Anonym bruker]

Jeg er omsider blitt inspirert, syv uker etter fødsel. Lei av at kroppen er tyngre enn noensinne, knær og rygg verker, jeg klarer ikke å se på meg selv i speilet, klarer ikke engang gjenskinnet av ansiktet mitt i pc-skjermen.... så i dag har jeg meldt meg inn i VGs vektklubb. Vil helst ned 40 kilo, men tror 25-30 kilo er mer realistisk. Forhåpentligvis er dette starten på et nytt og lettere liv! Vil så gjerne passe inn i fine klær, og kanskje tørre å gifte meg en gang i fremtiden...slik kroppen min er nå, er det uaktuelt å vise seg i kjole. Har til og med funnet kjolen jeg vil ha på nettet, og den skal jeg bruke som motivasjon. Kanskje vi kan inspirere hverandre fremover?

 

Hilsen ei som vekta påstår veier 104 (!!!) kilo....

[Anonym bruker]

Jeg var ute på trilletur i 90 minutter i dag, trodde aldri jeg skulle klare det...fælt å kjenne hvor dårlig kroppen fungerer i forhold til det jeg var vant til. Med første barnet var jeg mye lettere, og trilleturene gikk som en lek - mens i dag føltes det som om jeg holdt på å bestige Mount Everest. Sitter her nå, litt stolt innerst inne fordi jeg klarte å bite tennene sammen og fullføre ruten jeg startet, og at jeg er på vei mot et nytt og bedre liv! Forhåpentligvis vil vekten vise litt mindre på mandag, blir spennende å se!