Depresjon, et tegn på at man har vært sterk for lenge.. eller??

[Anonym bruker]

Jeg regner med at jeg sikkert provoserer noen nå, og la meg derfor si med en gang at det er ikke meningen å tråkke noen på tærne her, dette er noe jeg virkelig lurer på hva dere andre mener om...

 

Det er en facebookgruppe som heter "Depresjon er ikke et tegn på svakhet, det er et tegn på at man har vært sterk for lenge".

 

Er dere enig i dette? Jeg tenker at et slikt utsagn for enkelte kan fungere som en "sovepute" som rettferdiggjør at man ikke tar tak i problemene sine men graver seg enda lengre ned.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har ingen personlig erfaring med depresjon selv, men jeg har en venninne som er veldig deprimert for tiden, og jeg må si at jeg har gjort meg akkurat den tanken om henne, at hun har vært for sterk for lenge. Eller, hun har funnet seg i for mye, og ikke eksplodert og sagt i fra. Hun krever for mye av seg selv, synes jeg. Men det varierer sikkert fra person til person.

[Anonym bruker]

I mitt tilfelle, så stemmer det.

Jeg var vbare 6 år da pappaen min fikk kreft.. ( Han døde når jeg var 14)

Dette pga at jeg måtte være mye hjemme alene. Aldri viste når eller hvor pappa var.. ei heller om han var død..

Men, det å være mye overlatt til seg selv som 6 åring frem til jeg var 14, gjorde meg mye usikker og til slutt svært psykisk syk..

Men, frem til jeg var 14, ( og han død) så måtte jeg være sterk.. Men, tilslutt ga kroppen min opp.. Jeg hadde vært for sterk over lengre tid.. Å det gikk ikke..

[Anonym bruker]

Jeg vil tro at utsagnet stemmer på de aller fleste - man blir vel gjerne deprimert fordi man har "brukt seg opp" på en eller annen måte. Brent lyset i begge ender, gitt for mye av seg selv, ikke greid å sette grenser... ikke søkt hjelp i tide.

 

Samtidig er jo det du sier om å ikke ta tak i problemene noe man bør være obs på - på vei UT av depresjonen. Noen blir nok værende i en depresjon alt for lenge fordi de av en eller annen grunn mangler motivasjon, lyst og evne til å gjøre noe med egen situasjon. På langt nær alle, men noen.

[Anonym bruker]

Mulig det men de er kanskje ikke så psykisk utholdende siden det finnes maaange som opplever flust av utfordringer og katastrofer uten å bli på noen måte preget av det.

Tenker jeg.

[Anonym bruker]

En skikkelig depresjon kjennetegnes bla av manglende motivasjon og evne til å gjøre noe med situasjonen.

[Anonym bruker]

Det stemmer nok på noen men er nok ikke et fasitsvar på alle mennesker.

Jeg vil vel heller si at det er når begeret flyter over, når man ikke klarer fordøye alle hendelser i livet uavhengig om man er "sterk" eller "svak".

[Anonym bruker]

Jeg tror at for mange stemmer dette. Men for noen kan det kanskje være andre årsaker til depresjon, man vet bla at depresjon kan ha en arvelig faktor, der den utløsende årsak av og til kan være vanskelig å finne.

 

I mitt tilfelle ble jeg deprimert etter å ha forsøkt over flere år å sjonglere/kombinere rollen som alenemor med det å leve i tre-døgns turnus på en krevende arbeidsplass, samtidig som jeg hadde en syk mamma. Det hele toppet seg når min bestemor ble syk og jeg også skulle være der for henne i hennes siste fase av livet. Gikk på en kjempesmell når hun døde og ble sykemeldt i vel ett år før jeg gikk over på studier for å komme unna medlever-turnusen jeg hadde. Leger og psykologer jeg har vært til behandling hos underveis sier alle at jeg sto på for hard og brente meg ut på det å ikke strekke til. I dag har jeg lært meg å si nei og sette meg selv først. Ikke alltid, men noen ganger. Den "behandlingen" som har gitt meg bedring er at mamma er blitt bedre av sin sykdom, jeg har fått en samboer å dele ansvar og bekymringer med, og at jeg ikke lengre har den turnusen som gjorde at jeg følte jeg aldri var hjemme.

 

Så ja, jeg tror det noen ganger kan være sånn.

[Anonym bruker]

Jeg er for så vidt enig, det stemmer hvertfall når det gjelder meg selv. Har vanskelig for å tro at noen bruker depresjon som en sovepute, depresjon er en av de verste former for menneskelig lidelse.

 

Meg selv:

 

- Mine foreldre skilte seg da jeg var 10, jeg vokste opp hos far

- Tok over rollen til min mor, vasket huset hver uke, baket til jul ol fra jeg var 10 år

- Passet yngre søsken hver dag

- Bar på et stort savn etter min mor men snakket ikke med noen om det

- Fikk mitt førtse barn som 16 åring og taklet det svært modent og ansvarsfullt.

- Gjorde alt for mitt barn skulle ha det godt samtidig som jeg fullførte skole og studier med topp resultater.

- Min far døde

- Giftet meg og fikk flere barn for noen år siden, så sa det pang. Altså når ting begynte å stabilisere seg rundt meg fikk alt det vonde utløp. Jeg kunne senke skuldrene, la min mann ta ansvar sammen med meg og jeg fikk en alvorlig depresjon.

 

Det vil ikke si at en skal dvele ved fortiden og være bitter. Men at kroppen og sjel må få tid til å bearbeide, få utløp for reaksjonen og fortrengte følelser. En kan bruke sin fortid til å forstå, men deretter gå videre og fokusere på fremtiden. Hva har jeg lært så langt? Hva kan jeg bygge videre på? Hvordan kan jeg ta vare på meg selv for å kunne ta vare på mine nærmeste osv.

 

[Anonym bruker]

Hvordan kan du påstå at maaaaange opplever flust av utfordringer og katastrofer uten å på noen måte bli preget av det. Det er bortimot noe av det dummeste jeg ar hørt. Mennesket blir i aller høyeste grad preget av sine erfaringer.

[Anonym bruker]

Til 11.11: Jeg tviler på at noen takler masse utfordringer uten å overhode bli preget av det. Hvis man ikke reagerer på ting som skjer rundt en, så er en ikke menneskelig.

Jeg tror alle takler utfordringer forskjellig. Noen tar kanskje tak i problemene og utfordringene på et tidligere tidspunkt, og viser at de er "svake" og faktisk ikke mestrer alt. Og kanskje derfor takler dette bedre i ettertid.

Mens de som ender opp med å bli deprimerte har prøvd å være sterk over lang tid og viser ingen form for "svakhet". De bare fortsetter og en dag sier det stopp.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Tror det stemmer for mange. Men man er jo så forskjellig. Noen tåler mindre enn andre.

 

Jeg vil si at jeg i dette øeblikk lider av en mild depresjon. Det har blitt litt mye for meg de siste 5 årene og nå begynner kroppen å si stopp kjenner jeg... Mamma tok livet sitt, advokatsak ifb med foreldreansvar, barn med språkvansker, bestefar død, bestemor død, samboer venter på MS diagnose og er ordentlig deprimert. Er så sliten jeg. Våkner hver eneste dag med hodepine, er alltid trøtt, umotivert på jobb, sitter bare på nett eller leser bok når jeg er hjemme, ikke sosial osv osv.

[Anonym bruker]

Psykisk utholdenhet? Det er så paradoksalt at det bare kan være naive "se, så flink jeg er"-kvinnfolk som kan lire av seg noe sånt.

 

Synd for deg at du måler egenverd etter hvor "psykisk utholdende" du er. Kanskje du kunne fått hjelp med problemene dine hvis du bare hadde hatt litt næringsvett. Det er ingen som takker deg fordi du er flink, flink, flink. Det er bare du selv som tror du ikke er bra nok om du tillater deg å være menneskelig.

 

Det er ikke utholdenhet å ikke få en reaksjon på at man lever eller har levd et tøft liv. Det er ikke du som sitter med fasiten på hva et tungt liv er heller, eller hva som er tungt nok til at det kan være greit å få en liten depresjon, bare fordi du har hatt litt å stri med selv.

[Anonym bruker]

Jeg tror det kan stemme. Men på noen er det gjerne at andre psykiske problemer kommer først. Har ei venninne som fikk angst pga sitt dårlige selvbilde. Angsten ble til depresjon. Hun hadde da prøvd å takle angsten selv og endte opp med en depresjon i tillegg.

Jeg kan svare for meg selv at det stemmer på meg. Nå ar livet gått imot meg så jævlig mange ganger at jeg har ikke mer igjen å kjempe med

[Anonym bruker]

Jeg er ikke anonym 11.11, men jeg er kanskje litt enig. Jeg tror har ulik toleransegrense for det meste, enten det gjelder smerte eller psykiske betalstninger. Noen tåler mer enn andre. Jeg er livredd tannlegen men tror jeg har en ganske sterk psyke.

 

Og så er det noe som er i en slik situasjon at man rett og slett ikke KAN tillate seg å bli "deprimert", tenker da f.eks. på de som må prioritere å beskytte barna sine (fra en voldelig far, fra en naturkatastrofe eller sult osv).

[Anonym bruker]

Det er et vanskelig spørsmål du stiller, med tanke på at depresjoner kan være så forskjellig fra menneske til menneske. Jeg kan bare svare for meg selv.

 

Da jeg var 6 år døde min far. Min mor orket ikke å være hjemme og sørge så hun jobbet mye å lenge. Min eldre søster som var 12 fikk da mye ufrivillig ansvar over meg. Min stefar flyttet inn noen mnder etter pappas død. Jeg ble et svært krevende barn som gjorde mye ugang for å få mammas oppmerksomhet. Jeg lagde mye rabalder for meg selv og ble et mobbeobjekt for de andre barna. Jeg hadde et stort oppmerksomhetsbehov, men når jeg fikk oppmerksomheten ville jeg bare gjemme meg vekk. Jeg begynte å "skulke" skolen allerede i 1. klasse. Min stefar som også er min fars lillebror var selv i en depresjon og vi gikk ikke sammen. Mye krangling hjemme, mye krangling på skolen.

 

Da jeg var 11 år dro familien på hyttetur med en kollega av mamma. Denne kollegaen hadde hytte ved siden av foreldrenes hus. Faren hennes antastet meg da jeg var ute å badet med hans barnebarn. Etter det ble jeg veldig innesluttet. Jeg hadde mye sinne i meg, men klarte ikke å utrykke det. Begynte på ungdomsskolen og der ble mobbingen verre. Jeg begynte med selvskading og hadde klare selvmordstanker. Etter at en bekjent av meg ble drept ble selvmordstankene mye verre. For jeg følte at det skulle vært meg og ikke han. Da jeg var 14 tok en annen venn av meg selvmord, og da prøvde jeg også. Jeg følte at jeg ikke fortjente å leve. Ble innlagt på ungdomspsykiatrisk og ble bare verre. Hvorfor jeg ikke greide å ta livet mitt vet jeg ikke. Husker bare at det var noe som stoppet meg. Jeg ville, men klarte ikke. Fant endelig en psykolog som jeg hadde god kjemi med da jeg var 17. Tok ikke lang tid før jeg begynte å gjøre store fremskritt. Helt til en gammel vennine ble skutt og drept. Da raknet verden min sammen igjen og de sterke selvmordstankene kom tilbake. Hun hadde en så lys fremtid, jeg hadde ikke oppnåd noe enda, ikke fullført noen år på vgs, ikke hadde jeg mange venner igjen. Jeg fortjente å dø, ikke hun!

 

Akkurat i den perioden der hadde vi flyttet til et nytt hus som vi skulle renovere, så siden jeg var langt nede orket jeg ikke å forholde meg til masse snekkere, rørleggere osv så jeg flyttet ned til mammas bestevenninne som bodde 10 min unna. Der fikk jeg i hvert fall litt fred og ro. Problemet var at hun da var sammen med en mann som tja, var veldig glad i damer for å si det sånn. Han hadde jeg kjent siden jeg var 8 år. Han kjente til min historie og brukte det for å komme innpå meg. Han prøvde seg på meg, jeg ble livredd og pakket tingene mine, dro hjem og forklarte at jeg heller ville være hjemme.

 

Etter dette ble jeg innlagt igjen og sannheten kom ut og mammas venninne kastet ham ut.

 

Da jeg var 19 ble jeg "friskmeldt". Skaffet meg jobb, flyttet vekk fra oslo. Møtte min forlovede og livet kom endelig på rett kjør. Han ble med meg tilbake til oslo. Jeg ble gravid og fikk en fantastisk datter som jeg elsker dypt og inderlig.

 

Problemet nå er at ting er veldig komplisert i familien. Min storesøster og jeg har et veldig vanskelig forhold. Jeg fikk vite at min far var "pedofil". Han skal ha prøvd seg på både min storesøster og mine to kusiner. Men ikke gjort dem noe. Og han skulle visst ha drukket. For meg er det ingen unnskyldning. Jeg vet godt hva de må ha gjennomgått og det plager meg sterkt at min far har gjort noe slikt. Det plager meg enda mer at jeg aldri kan få svar på mine spørsmål til han.

 

Før sommerferien fant jeg ut at jeg skal få ferdig vgs. Sa opp jobben og søkte meg inn på nettskole. Problemet er at jeg ikke har krav på vgs siden jeg er over 23 og under 25. Ikke kan jeg få 23/5 studiekompetanse for jeg har ikke vært 5 år i jobb. Psykologen min har sluttet og alle de vonde tankene kommer tilbake. Jeg føler jeg står fast på et punkt i livet og at fortiden alltid innhenter meg. Jeg vil bare få ferdig skolen, for så å kunne begynne og studere. Jeg vil bli noe jeg også. Men det har jeg nå ikke krav på.

 

Så ja, man kan si at jeg har kommet til et punkt hvor jeg har lyst til å gi opp. Kanskje jeg graver meg selv ned, kanskje jeg er et veldig svakt menneske. Jeg har fått høre det mange ganger, at jeg ikke takler motgang. Kanskje det er blitt min hvilepute. Men når alt er så mørkt som nå, og dette mørket kjenner jeg. For store deler av livet mitt har det vært så mørkt, så er det ikke så lett å finne veien ut!

[Anonym bruker]

Nei, depresjoner kan være så mangt, alt fra at man har bedt om hjelp for sent selv, eller pga ting som har skjedd som man ikke har styring på, det kan være pga fysisk eller psykisk sykdom og derfor ikke noe man har kontroll på selv før man får behandlig og hjelp med det.

Uansett så er det ingen skam og et dårlig personlighets trekk.

 

Jeg er selv godt utdannet, kommer fra en fin familie, had en flott oppvekst og burde vært utelukket lykkelig siden jeg lever et godt liv, men på tross av dette sliter jeg i perioder med depresjoner, pga kjemiske feil i hodet som ikke henger helt med på alt det andre. Jeg holder meg symptomfri ved å ta medisiner for det, da fungerer jeg fint og kan leve livet som alle andre, men slurver jeg med pillene så er jeg tilbake til mørket igjen.

 

[Anonym bruker]

Jeg synes det er fint å lese denne tråden. De aller fleste innleggene er saklige og viser innsikt, det viser at vi er på god vei til en bedre og mer akseptert forståelse av psykiske problemer.

 

Og for å svare på spørsmålet. Ja så absolutt kan depresjon være et tegn på å ha vært sterk for lenge, når det gjelder akkurat den personen. Jeg lider selv av depresjon og vet jeg har vært for sterk for lenge, men det vil ikke si at person som har gått gjennom de samme tingene som meg nødvendigvis hadde blitt deprimert. Det er jo ikke bare en faktor som spiller inn, men mange. Sårbarhet, arv, miljø, personlighet, kjemi, sinne osv. Det kan også være at en har bært på for mange sorger for lenge uten å gi utrykk for det.

 

Men hvorfor er vi så opptatt av å være sterk eller svak? Ingen av oss er bare det ene eller andre. Og det å vise svakhet er også en del av styrken. Så blås litt i dette utsagnet om noen er sterk eller svak, det er bare en illusjon.

 

Jeg velger å ikke medisinere min depresjon, uansett om den er ganske alvorlig. Det er alltid en grunn til at noen er deprimerte og jeg forsøker å jobbe meg systematisk ut av den.

Hilsen ei til som også er godt utdannet, har en flott familie og gode venner men som likevel sliter med angst og depresjon.

[Anonym bruker]

Jeg er litt enig det du skriver. Selv har jeg møtt veggen tre ganger i mitt liv. Og jeg er ganske sikker på at jeg hadde sluppet disse depresjonene dersom jeg hadde hatt mennesker rundt meg som brydde seg om meg. Det som gjorde at det eskalerte for meg var fordi jeg hadde aldri noen å prate med, aldri noen som spurte hvordan det gikk osv.

 

Første gangen var når jeg var 15 år, da ble jeg brutalt voldtatt av tre gutter som var noen år eldre enn meg. Fordldrene mine var opptatt med sine egne liv(veeeeldig kristne, brukte all sin tid på bibelen og de folkene i meningheten), vennene mine var bare opptatt av seg selv, så jeg følte at jeg ikke hadde noen å prate med.

 

Andre gangen var når min ekskjæreste forlot meg og babyen vår da hun var 3 uker gammel. Til fordel for en venninne av en venninne av meg. Jeg brøt sammen i en langvarig fødselsdepresjon(hvis man kan kalle det det) Klarte ikke å føle noe for babyen min fordi følte at hun var grunnen til at jeg ble forlatt av den jeg elsket osv. Igjen foreldrene som ga blanke, og venner som for lengst hadde stukket av.

 

Tredje gangen var tidligere i år, hvor jeg ble seksuelt trakassert på jobben over flere mnd, og til slutt forsøkt voldtatt. Jeg ble ikke tatt seriøst av ledelsen og måtte pent møte på jobb hver dag fordi legen mente at slike ting skjer i samfunnet hver dag osv. Jeg fikk flere angstanfall på jobb da jeg møtte denne mannen og jeg klarte ikke å fungere i hverdagen. Jeg fikk endelig sykemelding og turte nesten ikke gå ut av døren, fordi denne ekskollegaen min hadde fulgt etter meg tidligere.

Når jeg slang oppsigelsen i bordet, ble jeg tatt seriøst og de kvittet seg med han på flekken, men jeg sluttet uansett.

 

Det siste tilfellet var jeg heldigvis ikke der nede så lenge, men rundt et halvt år, mens de to andre tilfellene var jeg deprimert i flere år.

 

Jeg har aldri hatt noen å prate med, noen som bryr seg om meg. Hadde jeg hatt det så kan det hende at jeg ikke hadde vært så "svak" når det stod på som verst. Hvem vet?