Hun vil men får det ikke til..........

[Mahari81 og den lille Bie <3]

Snuppsi på 1 år og 8 mnd vil så mye. F.eks hoppe ned 4 meter bratte skråninger, klatre opp 4 meter bratte skråninger, hoppe i sjøen, klatre i klatrestativ som ikke er egnet for henne. Hun vil ha fysiske utfordringer og jeg prøver sef å gi henne det. Men hun blir forferdelig sint og skuffa når det viser seg at hun ikke kan klatre opp en fjellvegg og hoppe i sjøen. Jeg vil jo ikke ta fra henne pågangsmotet, men hvordan få henne til å forstå at ting rett og slett ikke går an? Prater jo og viser henne at det ikke går. Hvordan gjør dere det?

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Noen barn tror jeg man bare ikke klarer å få til å forstå. Jeg har 4 barn og min nr 2 er en sånn som alltid har hatt ekstremt pågangsmot, tøff som toget og med dødsforakt hiver seg utpå de mest halsbrekkende oppgaver. Bokstavelig talt... Da han var i underkant av 2 år f.eks hoppet han fra 5. trinn i trappen, og det er langt ned det for en liten 2 åring! Ute spratt han mellom store kampestener, utfor murer, klatret i de høyeste trærne som 3 åring. På foreldresamtaler i bhg fikk jeg vite at jeg hadde en tøff gutt med uvanlig god motorisk kontroll (og mye flaks, hehe...). Som om jeg ikke visste det.

 

Nå blir han 6 år i morgen og er heldigvis fortsatt i live, men har fortsatt ikke helt normale hemninger i forhold til fysisk utfoldelse. Sist jeg var med ham på en lekeplass hoppet han ned fra et lekestativ på intet mindre enn 2,5 meter *sukke oppgitt* Vi har enda ikke opplevd brukne armer og ben, men vi har en ambulansetur med full hjernerystelse bak oss, noen sydde og limte kutt i hode, en piercet tunge (to hjørnetenner som møtte hverandre gjennom tungen når han var ca 2 år), forstuet finger og utallige mengder med skrubbsår og blåmerker bak oss. Må også si at gutten har gitt meg noe frynsete nerver gjennom årene, men jeg er blitt flinkere til ås nu meg bort, trekke pusten dypt og tenke at jeg kan ikke legge bånd på ham heller. Ingen av de andre barna har vært i nærheten av så mye skader som ham, men så har de også normale begrensinger.

 

Kanskje ikke helt det svaret du håpet på ;-) Men noen barn er nok bare slik, de må få utfolde seg og finne grensene sine selv. Så får en bare hjelpe dem så godt man kan underveis og passe litt på.

[Mia29]

Datteren min på 16 mnd er helt lik. vil så inderlig gjerne og blir utrolig frustrert når det ikke fungerer. Hos oss gjelder det ikke bare de fysiske tingene men også tekniske ting som puslespill og puttekasser.

 

Vann er en særlig skummel greie hun elsker. Hun har null forståelse for at hun ikke bare kan hoppe rett i sjøen hvor som helst. Det er jo så gøy å bade. At det er dypt vet hun jo ikke ettersom hun heldigvis ikke har trengt å erfare det på kroppen annet enn når vi bader sammen med henne. Når det gjelder dette konkrete problemet så har vi utover bruk av redningsvest vært veldig beviste på å bade med henne i sommer. Vi har også oppfrisket dykkekunnskapene fra baby-svømmingen i håp om at hun ikke skal få panikk dersom uhellet skulle være ute og hun ramler på sjøen eller går under vann i lek uten at vi får fanget henne i tide.

 

Høyder var i utgangspunktet ikke noe problem før hun lærte å gå. Hunhar alltid vært flink til å klatre opp og ned og jeg har stort sett bare påsett at hvis hun faller så slår hun seg ikke for hardt. Det er vanskelig å finne ballansen mellom å beskytte og la henne lære at hun ikke er uavervinnelig. Heldigvis har vi ingen 4 meters fjellvegger som frister i nærheten. Men alle vinduer er behørig sikret da hun ikke var store jenta før hun klatret opp i vinduskarmen. Etter at hun lærte å gå har det blitt vanskeligere synes jeg. Hun har plutselig blokket ut kunnskapen om at hun må snu seg og krappe ned fra ting. Så trapper er særlig skummelt. Hun setter utfor som om det var verdens letteste sak. Her bare trener og trener vi. Når det er ting hun ikke klaer å klatre opp så prøver jeg bare å flytte henne vekk og avlede. Ellers er jeg ikke så redd for litt sinne. Jeg prøver med enkle ord å forklare at hun er for liten. (Tror ikke hun skjønner det forøvrig. Men kanskje en dag.) Er det ting hun nesten får til så prøver jeg å hjelpe henne litt. Jeg tenker det er viktig at hun får utfordre seg motorisk selv om det virker skummelt for oss innimellom. Det gjelder bare å være trygg på at de daglige omgivelsene hennes er rimelig barnesikre slik at hun ikke skader seg alvorlig. Men litt neseblod og uendelig mange blåflekker er en del av hverdagen. Vi startet faktisk med neseblod 30 min før vi skulle første dag i barnehagen. Da følte jeg meg som en skikkelig dårlig mor.

 

Datteren min har det samme med mer tekniske ting. Hun kan sitte lenge og holde på med klosser og liknende og blir kjempesint når hun ikke får det til. At den firkantede klossen ikke går inn i det runde hullet er og blir et mysterium, og det uansett hvor hardt man presser ;o) Disse situasjonen synes jeg er litt greier å håndtere. Da prøver jeg å veilede henne ved å vise for så å la henne prøve selv. Målet tenker jeg må være å la de få en følelse av mestring innimellom. Det er jo sikkert veldig frustrerende når de aldri får det til. Så jeg tenker vi må motivere ønsket om å bestige nye tinder da jeg opplever det som en positiv egenskap. De har jo et driv til å lære nye ting som vi må stimulere og ta vare på. Hvis de alltid møter veggen er jo ikke det veldig inspirerende. Så må vi selvfølgelig finne en ballanse mellom farlig og nyttig når det gjelder det motoriske.