Hvor engasjert er barnefaren deres?

[Fruen+jente okt.10]

Barnefaren her sier jo at han gleder seg og sånt, men når jeg tenker over det så er det jeg som har fikset det meste av utstyr osv.. Jeg er litt nedfor ikveld, men føler meg litt aleine om å forberede meg/oss til babyen kommer..

[Løvemor77]

Har litt samme greia hos oss. Begge gangene jeg har vært gravid har jeg blitt lei meg og sint på mannen fordi det føles til tider som om jeg er alene om graviditeten.

Men når ungen er der, er han en fantastisk far som elsker barna sine over alt på jord og er absolutt deltakende og tilstede.

Så det blir vel bare slik, at mannfolka gjerne er litt fjerne i svangerskapet, sannsynligvis nettopp fordi de ikke "føler ungen på kroppen" slik som vi damene gjør.

[ev@drian]

Tror nok dette er ganske vanlig... Min forlovede er en utrolig omtenksom og varm mann, som er en super stepappa til 5-åringen min og han gleder seg enormt til å bli pappa for første gang. Men som du sier føler jeg meg litt alene om enkelte ting, som fødselsforberedelser og utstyr. Men han mener at det er nok fordi vi mødrene har denne "nesting"-greia vår, det er naturligvis mye viktigere for oss at alle babyklærne er klare og kremene er kjøpt inn. Dessuten har min litt for mye tillitt til at jeg har gjort dette før, så fødsel og alt før fødsel stoler han på at jeg takler. Men jeg har vært trist og lei pga dette, og pratet med ham, og jeg tror han tok det til seg at jeg ikke nødvendigvis er superklar og trygg på fødsel selv om jeg har gjort det før. Prat med kjæresten din - det er det aller viktigste! La ham vite hvordan du føler og fortell ham hva du trenger av ham Lykke til og opp med haka, dette er ikke uvanlig

[Alex&Lucas&Prinsesse sin mamma]

Gjort alt selv..men han gleder seg veldig. For han er det ikke helt virkelig før babyen faktisk er kommet..

[Gravid30 *Har født ei datter*]

Nå blir jeg alene med dette barnet og barnefar er ikke noe intresert i babyen som snart blir født.

 

Men da jeg gikk gravid med dattera mi for 9 år siden, så var jeg samboer. Men fy som jeg følte meg som alenemamma der også husker jeg. Han ville at jeg skulle ha det bra osv...Men syntes ikke han virket så intresert akkurat. Men da dattera vår ble født, så kom det noen gledestårer. Da ble det mer virkelig for han.

 

Blir liksom vi som har babyen i magen får en mer virkelig følelse om dere forstår hva jeg mener...Vi som merker alt av bebisen vår inni magen.

Mange mannfolk har vanskeligere å vise følelser enn oss. Eller dem viser jo følelser, men kanskje på en litt annen måte. Men når babyen kommer, så går det vel mer opp for dem:=)

[me-mommy...?har fått nr 3]

det er jo veldi vanskelig for disse pappas tobe å kjenne på det slik vi gjør.... vi har jo den lille der hele tiden som sparker og gir beskjed om at den er der.

de kjenner det ikke på samme måte... de ser bare at magene våre vokser og beveger seg...

tror alle som skal bli pappa har en sånn uviklighets følelse for det på en måte...

men du skal se hvem som sitter å ser mest ned i korga/vuggen/senga når beibisen e der....

ta deg en titt på han da så ser du det!!

 

vi kan jo prøve å tenke omvendt da.... at det var vi som hadde det som pappaene....

 

[Llloma]

Synes han var litt uengasjert i starten, men etter ultralyden i uke 18 endret det seg ganske mye. Tror det rett og slett gikk opp for ham at han skulle bli pappa. Han har vært med mange av kontrollene og har vært aktivt med å bestemme barnevogn, stellebord, voksipose osv. Jeg har har kjøpt inn de fleste klærne, men det er jo ikke rare greiene. Vi har fått mye i gave. Synes han har vært helt super etter ultralydundersøkelsen. Han er, og det har han vært hele tiden, veldig omsorgsfull ovenfor meg og den lille snuppa i magen. Skjønner godt at du synes det er frustrerende når han ikke engasjerer seg... Jeg synes også at det var vanskelig før ultralyden, nå er jeg i uke 33+3.

[Lotta2010x2012]

Jeg tror jeg er veldig heldig med samboeren min:) Han er veldig opptatt av magen, og etter et vi fikk beskjed om at det blir en gutt har han også vært ganske intereseret i utstyr, ikke like mye som meg, men det kan vi vel ikke firlange. Men før vi viste hva det var, vare det jeg som ordnet det meste av utstyr. Men det er ikke så viktig for han åssen utstyr det er, bare vi har det vi trenger:P

 

Jeg er veldig sikker på at han gleder seg masse:D

[Linnymor_87]

han er ikke så veldig engasjert han jeg bor med heller.....

vi har en sammen fra før da, og her en dag spurte jeg han rett ut hvorfor han ikke var nå som han var sist.. for da kjente han mye på magen og la øret inntil og hørte etter og sånn og han leste masse om det å bli far osv....

men svaret jeg fikk da jeg spurte hvorfor han ikke gjør det samme nå var faktisk at han syns det var mye mer spesielt første gangen for da var det helt nytt........ ble litt utafor jeg men..... jeg regner med at det forandrer seg når hun blir født det har vel ikke gått helt opp for han at han snart er 2 barnsfar tenker jeg

[FanteGuri]

Pappan her i huset har vært like interessert i magen nå som første gang, tar på den og kjenner når babyen sparker. Jeg vet han gleder seg masse, men det tok litt lenger tid denne gangen før han liksom kom igang.. Jeg måtte spørre ham om han ikke ville finne ut hvilken bilstol vi skulle kjøpe og om han ikke kunne skru sammen sprinkelsenga og stellebordet..

Klær og annet utstyr, regner han med at jeg vil styre med selv og det vil jeg jo også, men hadde nok satt pris på litt mer interesse når jeg har kommet hjem med handleposene med babyklær og stolt vist fram fangsten.

Når det er sagt så vet jeg det blir stor forskjell når babyen kommer til verden.

Jeg tror han må være verdens beste pappa til den jenta vi har fra før, og til henne synes han det er gøy å shoppe klær og sko også, faktisk, for hun er jo her hos oss :-)

[Christine209]

Sambo er veldig interessert og spør ofte hvordan det går, kjenner og stryker på magen. Har vært med på alle untatt en kontroll(da var han bortreist) og er rett og slett bare fantastisk!

Han vet at det er viktigere for meg hvordan enkelte av tingene ser ut enn det er for han. Typsik mann:p Men han har vært med å kjøpt alt untatt noe av klærne:)

Han prater også mye om hvor kjekt det blir når babyen kommero g hvor mye han gleder seg:)

[Sadie *Mamman til Johanne*]

Han gleder seg masse og engasjerer seg. Han har vært med på alle kontroller utenom et par hvor han har vært på jobb. Vi har kjøpt alt utstyr til babyen sammen - tok en tur til sverige på hotell og koste oss og kjøpte alt. Han syns det er kjempegøy å plukke ut klær og sånn. hehe. Jeg har gjort alt av vasking og stryking og sånt da, men jeg er jo hjemme hver dag mens han jobber. Han syns det er koselig å kjenne på magen, men han er ikke så kjempeoppmerksom med tanke på å gjøre ting for meg som å hente og fikse og lage mat og sånn. Tror ikke han helt skjønner hvor slitsomt det er for kroppen.. Men jaja. Så lenge han er så engasjert i jenta som skal komme er jo det det viktigste. Tror han syns jeg er heldig som kjenner henne i magen hver dag. Han spør mye om hun sparker og hvor ofte og hvor mye hehe. også snakker han hele tiden om alt vi skal finne på som familie.

[apr 07,apr 08 ,Okt 10,prøver]

her er det sjelden han spørr om noe. jeg har gjordt alt, med glede. får det jo som jeg vil da. Men vet av erfaring at det total snur da ungen er ute. vi har 2 fra før. så bekymrer meg ikke...

[Gjest frøken_førstegangsprøver]

Sleit litt med det i begynnelsen, han var mye ute i helgene, og virker totalt uinterrissert når jeg pratet om det som kom til å komme. Nå er han helt rar, spør om hvor lenge babyen kan ligge med tiss/ bæsj i bleia, hvor stor jeg tror den er, og planlegger og styrer fælt. Han har foreldreplanen klar, med leggetid og det hele..hehe..

 

Det gikk gradvis over det der med å ikke være interrissert. Nå er han helt fantastisk, både med meg og magen, og jeg har ingen tvil om at han er klar nå

[mlkg]

Det var mannen min som overtalte meg til å få barn nr 3, så jeg vet at barnet er veldig ønsket fra hans side.

 

Han kjenner lite etter spark på magen og vil helst ikke tenke på utstyr. Men det er greit. Vi har det meste fra før, og vi har bestemt hvilken vogn vi skal ha. Det lille vi trenger av nytt tøy i starten kjøpte jeg i løpet av 30 min i forbindelse med at vi var på handletur. Han brukte tiden til å kjøpe noe annet.

 

Han jobber, gjør husarbeid, tar hensyn til meg som er gravid og er en flott far for guttene vi har fra før. Jeg har all grunn til å være superfornøyd, selv om han kanskje ikke er så veldig opptatt av selve svangerskapet :-)

[Scarlette]

Tror det er normalt jeg. Han har jo ikke det samme forholdet til barnet nå som du har.

Men når ungen er kommet vil han nok forandre seg. Gjerne litt vanskelig for han å "Se det for seg". Planlegge.

 

Så jeg tror vi gjerne legger for mye på våre menns skuldre, forventer gjerne for mye av de. Min samboer er ikke så aktiv i planlegging og shopping.

 

Men han gleder seg til å treffe gutten vår. det er nok for meg. Foreløpig!!

[cadence]

Samboeren min er ganske så engasjert, og det er jeg veldig glad for siden jeg var mentalt helt alene da jeg gikk gravid sistgang (barnefaren den gang var en idiot og gjorde hele graviditeten til et mareritt).

 

Nå tas det hensyn til at jeg blir sliten av mye mindre og at jeg ikke orker like mye som før. Jeg er i utgangspunktet en ganske så rastløs og utålmodig person med mange jern i ilden, som syns magen er i veien og at den hemmer meg i det meste:S Mye kynnere, stadig økende tretthet og dårlig nattesøvn gjør at han må takle med noen humørsvingninger av og til, og han holder klokelig munnen lukket selv om jeg kan komme med urimeligheter (jeg innser de etter å ha roet meg ned).Han lytter på magen, snakker med turboloppa der inne (og hun gir han et dult tilbake hehe), masserer meg og gir meg en hjelpende hånd når han ser det trengs eller jeg ber om det. Og noen ganger bare for å ha en unnskyldning for å få et bredt smil fra meg *smelt*

 

Den lykkelig vordende far har vært med å kjøpt vogn, stellebord og bilsete mens på klesfronten har jeg bestemt at vi bruker arvegodset etter min datter så langt det lar seg gjøre (hun er født i mai, og nå er det okt./nov-jente som ventes). Sprinkelsenga gjenbrukes også, og "oppussingen" av den står min datter og min mor for:) Reisesenga, vippestol, lekematte etc er også arv etter storesøster.Mens jeg styrer med husets daglige "drift", klesvasker og andre forberedelser, får biler avgårde på verksted, ringer håndverkere etc så holder barnefar på med påbygget og bytter ut et par vinduer- vi trenger desperat en oppvarmet entrè for arbeidsklær/stallklær etc slik at den andre kan romme annet tøy, barnevogna m.m.

 

Så jeg klager ikke, har det egentlig veldig godt med tanke på hans engasjement:) At han har noen dager da han er mer fjern enn andre dager er ok, for jeg er ikke ukjent i det terrenget jeg heller. Men jeg måtte le godt da jeg ved middagsbordet hos min mor og stefar annonserte at det var x-antall dager til jeg betegnes som høygravid. Jeg så at han ble litt strammere i maska, og etter en halvtime sier han: "Jeg må innrømme at jeg syns tida går fort nå og at dette går raskere enn jeg trodde. Best å komme i gang igjen".

 

Han er nå søt da, den virrekoppen av en papa to be :)

[Fruen+jente okt.10]

Uff, jeg får fryktelig dårlig samvittighet jeg nå. Jeg har vært helt blind:/

Jeg spurte han faktisk hvordan han har følt at han har forberedt seg, og at jeg syns at jeg kanskje hadde ordnet litt vel mye med klær og utstyr.

Og da sa han at det var veldig viktig for han at vi fikk kjøpt oss et hus/fikk oss et sted og bo.

Og når jeg tenker meg om så har han jo vært over i lykke av de små søte plagene jeg har dratt med hjem.

Han sa også at han følte at det var viktig for meg og ordne med klær og utstyr, og har derfor ikke blandet seg inn. Han sa også at han kanskje ikke var enig i alle kjøpene jeg har gjort. Men jeg personlig syns jeg har klart å moderere meg ganske godt, samtidig tenkt, relativt, fornuftig!!

Ååh, jeg gleder meg til dette svangerskapet er overstått og dramaqueen tilstandene er vel overstått. Om det noen gang blir det da?!

[Gjest UndrendeUllteppe]

Jeg satt også en tid med en fölelse av at barnefaren var så lite engasjert...han brydde seg ikke så mye om hvilke klär jeg hadde kjöpt (fölte jeg) eller andre slike praktiske ting. Men jommen har han tatt hensyn den mannen! Etter snart ni måneder med en småhysterisk, hormonell, gråtende, leende, kjeftende, totalt urimelig, godtespisende, jeg-dreper-deg-hvis-du-rörer-den-brusa, jeg VIL ha sex, IKKE RÖR MEG-monster i hus, så synes jeg han fortjener Nobels fredspris! Han har gjort alt som sto i hans makt for å ta hensyn til meg og kroppen min og babyen. Han har funnet seg i det meste og satt meg på plass når jeg har gått alt for langt over streken. Han har vist omsorg og kjärlighet i alt han har gjort. Han har satt meg foran seg selv i alle situasjoner, og samtidig stått klar for å kjempe for meg når jeg har värt syk. Han har värt en skikkelig mannemann, og det er sånn han er, så får jeg heller ta meg av innkjöpssnakket med venninnene mine. Men jeg har ikke sett det, som regel ikke för en stund etterpå, for som gravid kan man jammen bli ganske blind! Åh gud som jeg elsker ham!

 

(Og jeg synes faktisk ikke jeg har värt så innmari ille de siste månedene...hehehehe)

[fruandersen gutt 5.okt`10]

Mannen min er helt fantastisk! Vi har gjort alle forberedelser sammen, og er utrolig enige om utstyr, klær o.l. Han stryker over magen og snakker mye med lillegutt. Og vi synger nattasang hver kveld Det er koselig. Han hadde fått seg ei Hakkespettbok for fedre, denne slo visst godt an. Ellers så leser vi i svangerskapsboka sammen, om hva som skjer med fosteret uke for uke.