Skremmer vettet av meg

[Anonym bruker]

Jeg føler meg så utrolig teit denne gangen som sitter med redsel etter å føde tredjemann vaginalt, men tanken skremmer vettet av meg!!!

Jeg har et barn på 6 år og et på litt over 1 år, å kan ikke kalle de fødslene for kompliserte i det hele tatt anna enn at de var vidt forskjellige.

Med førstemann brukte jeg ca 12 timer mens med nummer to brukte jeg ca 1 time etter at vannet ble tatt (Husker spesielt denne fødselen godt pga at jeg ikke fikk smertestillende- ble ikke tid)

 

Det er akkurat som om noe har endevendt på hele meg mentalt å jeg føler meg ufattelig patetisk når jeg prøver å forklare dette for andre som spør!!!

 

Jeg føder IKKE vaginalt denne gangen, aldri i verden!!! Å bekymringene vrir inni meg for at jeg ikke skal bli hørt eller forstått av jordmor eller de på sykehuset, da jeg har en bekjent av meg som slet med akkurat det samme da hun gikk gravid å ble avfeid!!

 

Jeg takler faktisk ikke engang å fortelle barnefar dette rett å slett fordi at jeg føler meg så vanvittig svak som sitter med slike tanker...

 

 

[Ikkesåallerværst]

Fikk du bearbeidet forrige fødsel godt nok? Det jo også ganske kort tid siden du var gjennom dette sist. Det kan jo også virke inn. En fødsel som tar en time er nok ganske tøft, både fysisk og psykisk. Mange får høre at de slipper lett unna da, men mange med raske fødsler (typ en-to timer) har det ganske dritt psykisk etterpå. Kanskje du kan snakke med en jordmor som har peiling på dette? Kanskje klarer du motivere deg for en ny vaginal fødsel, eller du får dokumentert at du trenger ett keisersnitt.

 

Du er ikke dum, vi er mange som deg..

[Anonym bruker]

Etter fødselen til minsten ble det problemer med amming, vil si melk hadde jeg massevis av men ungen ville ikke ta puppen skikkelig noe som resulterte i at jeg ble ufattelig stressa psykisk, tok vel omlag 1 måned før det begynte å ordne seg gradvis så jeg satt å pumpet som en gal om dagene før den tid for å holde på melka skikkelig så ble nok ikke stort bearbeidet nei... Noe jeg jo ser i ettertid.

Det som jo er er at en føler seg ikke spesielt stor i hatten over å sitte med denne angsten en har....

Er utrolig godt at det er flere som sitter med akkurat samme tankene noe som gjør at en får satt et anna perspektiv på tankene sine å kan se at de er jo mer vanlige enn man tror...

Jeg hadde store humørsvingninger i tja over 6 måneder etter siste fødsel å slet veldi med dette, følte jeg brukte meste parten av tida på å komme meg til hektene igjen rent psykisk for fysisk kom jeg meg fort.

Hadde jo bestemt at nummer to ble den siste men så snek nr 3 seg inn da selv om vi hadde satt stopp...

Skal snakke med jordmor å forklare hvordan jeg har det å prøve å bearbeide for slik ståa er nå er det ikke pokker om jeg går igjennom en ny vaginal fødsel, tanken får svetten til å sile nedover kroppen min!!!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt hva du mener, etter min ukompliserte og raske fødsel hadde jeg bestemt meg for ALDRI mer å føde igjen. Med andremann måtte jeg ta KS av medisinske grunner (ikke fødselsangst, selv om jeg hadde det). Og etter KS sa jeg ALDRI mer KS! Det var veldig vondt etter KS og jeg anbefaler ikke KS. Kanskje du kunne sikret deg epidural/lystgass, eller bli satt i gang med epidural, slik at du er sikker på at du kan få smertelindring. Av egen erfaring må jeg si at KS er værre enn fødsel, selv om fødsel er forferdelig i øyeblikket. Særlig siden du har født 2 ganger før anbefaler jeg ikke at du påfører kroppen påkjenningen av et KS, du må leve med arret og evt. problemer med arret resten av livet. En fødsel er kjip men det går over. Det er viktig å sikre at du ikke få store psykiske påkjenninger.

Uansett anbefaler jeg at du snakker med en jordmor om dette og lager en god plan. Lykke til!

[Ikkesåallerværst]

Lykke til videre da! Høres ut som det er litt å ta tak i.. Håper du har en klok jordmor. Fortell oss hvordan det går!

[Anonym bruker]

For det første, du er slett ikke svak! Jeg har lest mange, mange innlegg fra kvinner med styrtfødsler som har fått den store skrekken, selv om alle rundt dem mener de var så "heldige" siden fødselen gikk så raskt.

 

Du sier du fikk store humørsvingninger etter forrige fødsel, og at du slet mye med dette. Kan du ha hatt en fødselsdepresjon som ingen tok tak i? Det hadde nemlig jeg, og jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. En traumatisk fødsel (min endte i ks) og mye smerter etterpå ble starten på en depresjon jeg slet med lenge, i tillegg til at jeg fikk fødselsangst. Det gikk over av seg selv etterhvert - fødselsdepresjoner gjør jo vanligvis det - men jeg merker ettervirkningene av dette nå som jeg er gravid igjen. Selv om jeg skal ta planlagt ks denne gangen, er jeg livredd det også, og ser bare problemer og at jeg skal bli latterliggjort av leger/jordmødre. Det hjelper ikke at fastlege og jordmor sier igjen og igjen at det aldri kommer til å skje, at alt kommer til å bli helt annerledes denne gangen, at et planlagt snitt slett ikke er som et akutt snitt etc.

 

Jeg har bestemt meg for å forsøke å ta tyren ved hornene denne gangen, og har bedt om hjelp til å bearbeide tankene og forsøke å få et fint svangerskap og en god ks-opplevelse. Dette tror jeg vil være svært viktig for å forhåpentligvis unngå en reprise av depresjonsproblemene etter fødsel. For meg er dette svært sammensatt, fødselsangsten er bare en del av det. Angsten for den ene situasjonen smittet over på den andre, det ble forferdelig mange negative følelser som ble som en eneste stor suppe jeg har problemer med å håndtere.

 

Kjenner du deg igjen i noe av dette?

 

Jeg må også si at det slett ikke er en enkel utvei å ta ks. Det gjør VONDT etterpå, du blir avhengig av mye hjelp i forhold til etter en normal vaginal fødsel, du trenger lenger tid på å komme deg, og sjansen for komplikasjoner ER større. Jeg sier ikke dette for å skremme deg, men for at du ikke skal tro at ks er løsningen på alle problemer - spesielt ikke hvis problemene dine kanskje ikke ligger bare ved fødselen.

 

Snakk med jordmor, be om henvisning til sykehuset hvor du skal føde! Legg fram problemstillingen, hør hva de kan gjøre for å hjelpe deg. Kan igangsetting på sykehuset, hvor de setter epidural med en gang, være en løsning? Da vil du få smertelindring, selv om det skulle ende i enda en styrtfødsel, du kommer ikke i situasjonen at det er for sent med smertelindring.

[xyzaa]

Hvordan går det med deg? Det var trist å høre at en bekjent av deg ble avfeid i samme situasjon, men det behøver slettes ikke å bety at du blir like uheldig. Jeg tror de fleste blir tatt på alvor når de i god tid før fødselen melder en slik angst som du beskriver.

 

Og om det likevel skulle vise seg at du er uheldig med de helsepersonell du møter, så er det lov å bytte. Du kan jo f.eks. velge svangerskapskontroll på en helsestasjon eller hos fastlegen. Eller en annen helsestasjon i nærheten. Du kan også bytte fastlege. (Én viktig ting ved evt. overføring av svangerskapskontrollene til et annet sted, skaff deg kopi av papirene fra kontrollene hittil. Dette for at de på det gamle stedet, ikke skal tro at du dropper svangerskapskontrollene.) Du kan også velge å føde på et annet sykehus. Noen har også bedt om andre personale - f.eks. bytte ut den legen som skal ta avgjørelse om keisersnitt - og det har vært vellykket (selv om jeg er usikker på om man egentlig har krav på det sistnevnte).

 

Om tårene skulle komme under samtalene, så er det ingen grunn til å holde dem tilbake - i hvert fall ikke for mye. Selv har jeg opplevd å bli tatt mer alvorlig i et par behandlingssituasjoner, etter at jeg begynte å gråte. Det kan likevel være lurt å ha tankene skrevet ned på papir, i tilfelle gråtingen hindrer at man får sagt det man skal. (Du har jo allerede skrevet ned disse tankene i hovedinnlegget og kommentaren her. Du kunne f.eks. kopiere og lime dem inn sammen til ett brev, og ha det med.)

 

Du nevnte også barnefaren, og mange opplever en god støtte av å ha faren med under keisersnittsamtale på sykehuset. (Om det likevel skulle vise at han ikke støtter dette forsettet ditt, så er det noen som løser dette problemet ved å ha med seg en venninne til samtale® isteden.)

 

Jeg traff fornøyde keisersnittpasienter overalt (føltes det som) etter min (vaginale) fødsel, som var for ganske lenge siden. En av dem fortalte til og med, etter hennes keisersnitt og etter det hun hadde sett på barselavdelingen, at hun hadde inntrykk av at det var mer vondt etter en vaginal fødsel. Og da kan du tro jeg følte meg dum, etter at jeg til og med hadde fått et valg, og valgte å føde vaginalt.

 

Jeg føler allerede at denne saken din kommer til å gå bra. Lykke til!