å planlegge nr 2 er ikke bare bare...

[kokosyklus]

Passer det noengang å bli sååå utslitt, trøtt og lammet av kvalme?

 

Når skal man utsette seg for dette igjen? Sitter her med feber og forskjølelse og kjenner igejn kroppens matthet fra svangerskapet. Jeg vil bare sove, men det går jo ikke. Jeg vil så gjerne legge meg ned, men det går ikke før snpps er i seng om et par timer:) Det same gjelder jo når jeg blir gravid. jeg kommer til å dø

 

Jeg vil så gjerne være gravid og tenker på eventuelle navn etc. Men jeg ble faktisk lettet da TR kom denne mnd også ( vi prøver ikke aktivt ennå, men er så uforsiktige...).

En ny "pp" hvor jeg kan slappe av og nyte kvalmefrie dager, trene, spise mat, drikke te og kaffe etc uten å planlegge hvrodan det jeg spiser eventuelt vil være å kaste opp igjen. ( sorry alle førstegangsprøvere, dette er sikkert info dere ikek vil vite, håper ikke dere leser dette)

 

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg gruer meg til svangerskapet med en aktiv 2 åring i hus. Jeg gruer meg til de første mnd av babyens liv med en 2 åring i hus:)

 

også gleder jeg meg jo til all babykosen, kjærligheten og babylukten:) MEN!

det er et men...Jeg er redd!

[Gjest]

Uff, skjønnar godt at du er redd.

Du får trøste deg med at svangerskap kan vere like forskjellege som ungane som kjem ut.

Gruar meg litt sjølv til ein ev. graviditet og, for sist hadde eg ein utruleg fint svangerskap uten noken plager, og fødselen var lett og fin. For ikkje å snakke om at ungen var (og er) ein skikkeleg engel. Så eg er redd for å få ein "skikkeleg" opplevelse neste gong, med kvalme, bekkenløsning og depresjon og ein fødsel som varer evig og stor unge som sit fast. For det er det som er "normalen" i slekta. (Både mamma og begge søstrene mine hadde problem/plager).

 

Du får prøve å tenke positivt!

No har du erfaringa. Og kan kanskje nokre småknep som kan hjelpe litt på? Som dermed kan settast i verk før plagene slit deg heilt ut. Og du er innstilt på at det kan bli hardt. Altså: du kan bli positivt overaska:)

Mannen din har fått meir erfaring og veit meir korleis eit svangerskap påverkar kroppen og helsa di, noko som kanskje gjer det lettare for han å hjelpe til.

Første svangerskapet er som oftast vanskeleg for menn. Det er noko heilt nytt og ukontrollerbart, og dei har ingen oversikt over korleis den gravide har det. Dei kan lett bli usikkre og veit ikkje heilt kva dei kan gjere for å hjelpe. No har han vore med på det før, og veit litt meir kva behov du har.

 

Ellers har familie og vennar gjerne litt tid å sette av til hjelp, barnepass osv. Du må berre tørre å spørre:)

 

Eg har tru på at du vil klare eit nytt svangerskap som berre det!

Men ta forhandsreglar. Spør om hjelp når du treng det (ikkje la staheit og stoltheit ta heilt overhand;). Allier deg med familie og vennar. Kanskje noken kan vere barnevakt nokre timar for dag, slik at du får sove litt:) Forbred storesøstre/bror på den lille som skal kome, og kva den vil kreve av tid og oppmerksomheit.

 

Og når du får for mykje på hjertet, men føler du har klaga nok til omverdenen, så loggar du på dib/bim og pratar med folk her. Som regel er det folk her som vil hjelpe:)

 

Lykke til med prøving!

[kokosyklus]

Heisann, skikkelig positivt svar:) Takk!!

 

Det er som du sier helt umulig å vite hvordan runde nr to blir. For vår deø kan den umulig bli like ille soom nr 1. I så fall er vi rustet til det meste, men jeg håper vi slipper ny runde med lammende kvalme, fødselsdepresjon etc:) Jeg kan be om hjelp denne gangen, det må vi.

 

Vi tar våre forhåndsregler og mannen min går antakelig ned i stillingsprosent noen år fremover for at vi skal kunne holde sammen. Som du sier, både jeg og mannen er bedre rustet denne gangen. Vi vet (nesten) hva vi går til.

 

Og planen om å skaffe vaskehjelp er iallefall seriøs:) he he!

 

Lykke til i prøvingen. vi ses nok ofte her inne!

 

[salt og pepper]

Hmm du setter ord på mange av mine følelser også. Redd vi/jeg ike vil klare oss noe bra. Kvalme, bekkenløsning, tretthet og en liten ramp som bobler over av energi og tiltakslyst...

 

Hadde en tøff barseltid sist også=(

 

Men så er da ett vidunderlig lite barn som vi kan få gleden av å bli kjent med, elske og ha omsorg for...Og tiden jeg gikk gravid sist er gjemt lengst bak i minnene med ett takknemlig slør av støv.

 

Nå kan jeg ikke forestille meg livet mitt uten spretten og det er det som motiverer meg for runde to. Men redd- det er jeg og.

[Ønskebaby08*12]

Jeg kjenner med så igjen i dette. (forresten, god bedring til deg )

 

Jeg har så så lyst på et barn nr 2, jeg har lyst til å se gravid krysset/ "gravid" lyse mot meg, jeg vil se en voksende mage, kjenne det første ordentlig sparket, jeg vil til og med oppleve riene en gang til, for jeg vet at smertene går over...

 

Men, jeg husker forrige graviditet, med ekstrem svangerskapskvalme fram til uke 16. Konstant trøtt og sliten, leggkramper, stive fingre, dårlig nattesøvn, vondt rygg og bekkenløsning og krykker... Og, jeg lurer på hvordan jeg skal komme meg gjennom dette en gang til med en aktiv 2 åring som trenger en mamma og pappa som er helt og fult tilstede. Jeg vil jo anta at siden første svangerskap ikke var helt smertefritt, så vil jeg nok få noen av de samme plagene senere også. Og, dette er måneder jeg ser på som utfordrende.

 

Men, jeg vet at jeg vil dette av hele mitt hjerte, så jeg får bare håpe at jeg husker på at det kommer noe så verdifullt ut av et svangerskap, når jeg sitter der som en strandet hval med hodet i do, og krykkene godt plassert ved siden av meg