Føler ikke jeg kommer helt videre, altså!

[gulda]

Mistet i sommer. Og kjenner enda på en nedstemthet hver dag. Kommer liksom ikke videre helt! Folk rundt sier at "det er jo naturens måte å ordne opp på. Det var nok noe galt". Men jeg ville jo bare at den lille skulle være frisk! Akkurat som om den var mindre verdt fordi det var noe galt, og at det bare er greit at det forsvinner da! Vet jo at det stemmer, at den lille ikke var levedyktig, men veldig vondt å miste noe som en har lengtet etter å få. Alt går ikke som planlagt her i livet, nei..

 

Har dere kommet over tapet, eller? Håper en ny graviditet vil overskygge tapet.

[Peispå!]

Så leit å høre!

Synes at det er forferdelig for alle som mister.

Selv syntes jeg også at det ble litt"flåsete" å hele tiden høre at da var det til det beste..og at naturen rydder opp selv, at da var det uansett ikke levedyktig...

Innerst inne vet jeg jo at det er rett, men det tar ikke bort smerten, sjokket og sorgen over å ha mistet!

Nå har jeg mistet to ganger på rad. syntes det var værst første gangen, sikkert fordi jeg ikke helt tenkte tanken på at noe galt skulle skje.

Siste gang var jeg mer "forberedt"

Tenkte mere, hadde mer redsel og angst.

det ble jo som en slags selvoppfyllende profeti da jeg mistet igjen...

Tror det viktigste for oss begge er å se fremover når vi føler oss klare for det!

Ta en dag av gangen, og la oss selv få være så lei og sorgtung som vi føler for.

Ser at det er så mange som må igjennom dette sååååå mange ganger før det klaffer. Men, for de aller fleste klaffer det tilslutt!

 

For en følelse og seier det må være!!!

Derfor gleder jeg meg over at jeg ihvertfall kan bli gravid:-)

Og håper på å sitte med et bredt glis rundt munnen om ikke så altfor lenge!

 

Ta vare på deg selv, gjør det som er riktig for deg!

Ingen opplever alt likt, og det er viktig at du har det godt og klarer å se fremover igjen.

 

Lykke til, håper vi begge kommer i lykkelige omstendigheter igjen snart:-))

[Rime]

Mistet selv i juni og syntes det var utrooolig tungt. Men jeg har på en måte bestemt meg for å legge det bak meg og prøve å se fremmover, og det funker for meg. Klart jeg blir lei meg inn i mellom, men jeg er fast bestemt på å ikke dvele ved det, jeg føler jeg har sørget nok og er klar for å bli gravid igjen. Vi prøver igjen no og jeg bare gleder meg, er faktisk ikke nervøs engang og føler faktisk at jeg er mer avslappet denne gangen.

Det var mange som viste at jeg mistet, og har snakket mye med venner, familie og samboeren min og jeg har både grått, ledd og snakket. Tror virkelig det har hjulpet. Vet ikke hvilke råd jeg skal gi annet enn at du må forsøke å legge det bak deg og la det gjøre deg sterkere og forsøke å se fremover!

Håper det vil gå bedre etter hvert og sender deg varme tanker!!

 

Hyl ut om det kan hjelpe, det gjorde jeg, av full hals og i sinne og frustrasjon, det hjalp også og det var godt, hehe!

 

Lykke til kjære deg!!

[gulda]

Tusen takk, begge to!

 

Har ei venninne som er akkurat litt lenger på vei enn jeg skulle vært, og jeg synes det er så vansklig å bare føle glede over hennes situasjon, da det hele tiden minner meg på hvor jeg skulle vært. Vet det er fælt, for jeg ønsker henne virkelig alt godt og er glad på hennes vegne. Men jeg tror ikke hun har den fjerneste idè om hvor vondt det er å miste.

 

Vi føler oss også klare til å prøve igjen. Håper vi alle tre får noe stort å glede oss over snart! )

 

Ønsker virkelig å bare legge dette bak meg, så litt frustrerende at det sitter så i. Men der foran må det jo vente noe fantastisk godt, eller hva? ;o)

[kosemæ]

Sender mange varme tanker til deg, gulda, og takker for invitasjonen inn hit fra 1. tri. Nå er jeg bare inne i mitt andre døgn etter den triste beskjeden, og venter fortsatt på å bli helt ferdig med det sånn rent medisinsk sett. Håper framtida bringer myyyye godt for oss alle. Alle sorger vil blekne med tiden uansett, men skjønner at du er utålmodig og frustrert. Lykke til med videre vei!

[Gjest jegogfrøetjegmistet]

Tror kanskje ikke helt det er meningen at man skal komme helt over tapet.

Det var jo tross alt en veldig stor del av hverdagen mens det varte.

Er ti uker siden jeg fikk beskjed om at de ikke fant hjerteslag nå.

Det går for det meste greit, men hver syklus når mensen kommer er jeg like nedpå som rett etter.

Dette inntreffer litt før mensen så er sikkert hormoner i tillegg til skuffelsen over at det må prøves på nytt igjen.

Regner med det blir lettere etterhvert, og at når jeg blir gravid og kommer meg forbi uke 10 der jeg mistet så vil angsten for at det skal gjenta seg avta.

Når det gjelder folk som trøster med å si at det var nok for det beste så trur jeg ikke helt de vet hva de snakker om jeg hadde i hvertfall aldri tenkt på noe annet enn en frisk baby. Synes det er så rart at alle andre glemmer så fort. Tilogmed min kjære virker som at han helt har glemt at jeg skulle vært synlig gravid nå. Er det ikke rart at folk kan glemme noe de gledet seg til så mye.

 

http://spirenogdenjegmistet.blogspot.com/

 

[gulda]

Min kjøre kom også fort over det. Han klarte å slå seg med ro med at ting ikke var som det skulle. Han sørget veldig i 4-5, tenker jeg. Hatt noe litt tunge øyeblikk etter det også, men han fikk nok aldri samme relasjon til det som meg.

 

Du har et poeng i det du sier, sikkert ikke meningen at en skal komme helt over det. Takk, godt å tenke på det slik, på en måte. Har jo vært gjennom noe tøft, og kommer til å huske på fødselsdatoen som aldri kom resten av livet. Synes på en måte det er fint å tenke på at den ufødte også skal ha en liten plass i hjertet mitt.. )

 

En god nyhet er at jeg har blitt gravid igjen! Nettopp funnet det ut. Livredd og glad på samme tid, og tør ikke tenke lenger frem enn en dag av gangen.

 

Kunne ønske jeg hadde alle dere gode jenter her så jeg kunne klemt dere skikkelig, grått sammen når vi trengte det, pratet ut og muntret hverandre opp. Litt vanskelig gjennom tastaturet av og til..

 

Ønsker dere alt godt!!!

[Gjest jegogfrøetjegmistet]

Gratulere så mye.

Håper du får et fint svangerskap

[kosemæ]

Gratulerer så kjempemasse gulda! Ønsker deg alt godt videre:)

[gulda]

Tusen takk! Fikk lit blod på papiret i natt, så nå er jeg bare redd, og venter bare på mere blod. Huff, hater det her! Skal på tidlig UL om 3,5 uke, så får virkelig håpe at ting står bra til da! For en berg-og-dal bane dette er.. (

[gravidia]

Måtte bare svare på dette innlegget. Er så godt å vite at det er flere i samme situasjon som meg og at vi omtrent sitter med de samme følelsene inni oss. Mistet i mai i år og var da ca 12 uker på vei. Hadde blødd i over en uke og var på tur inn på ultralyd da alt bare kom ut av seg selv inne på toalettet på en bensinstasjon (beklager detaljene). Det var en helt forferdelig opplevelse og all livsgnisten forlot meg den dagen. Høres kanskje litt rart ut, men det var sånn det føltes. Er snart 35 år og har tre friske gutter fra før - var egentlig ikke så planlagt å få nr 4, men vi var begynt å glede oss skikkelig!! Problemet er at jeg også føler at klokka tikker ifra meg... Tenker på tapet av denne babyen hver dag - enda det er et halvt år siden nå - klarer nesten ikke å se eller høre om små babyer før tårene tar overhånd - trodde at det skulle gå over og at livet kom til å gå videre, men jeg tenker på det å være gravid hver time på døgnet og gråter meg i søvn nesten hver natt. Mannen min har ikke nevnt det som skjedde med en eneste setning etterpå - noe som gir meg en følelse av at han ikke husker det engang....Hver gang jeg kjenner disse mensmurringene og får mensen igjen, faller humøret og skuffelsen stiger med flere hundre prosent. Aner ikke hvordan jeg skal komme over dette.....gruer meg mest til 14 desember - min egentlige termindato....håper at alt blir lettere etter den datoen....

Huff - dette ble mye og rotete skrevet, men det er vel sånn jeg føler at livet mitt også er...følte bare for å få det ut liksom!! Håper bare at vi alle får oppleve gleden av det å ha en voksende mage og etterhvert et friskt lite barn i våre armer

 

[me5]

heisann.....

føyer meg inn her jeg også......

Jeg fikk beskjed om min MA på onsdag.... men for min del var det litt spesielt... jeg har hatt den følelen lenge... i begynnelsen var jeg kjempegla for positiv test.... men etter hvert som tiden gikk merket jeg at jeg ikke helt klarte å forrholde meg til at det faktisk var et barn.... følte noe var feil... har 2 barn fra før.... og jeg nyter å gå gravid.... på kvelden og sitte å "kose" med magen og tenke hvordan alt skal bli.... og når man legger seg om kvelden ligger man ei stund strekk ut for å endelig kjenne de første bevegelsene..... Men denne gangen var det ikke slik..... en gang tenkte jeg om jeg ikke hadde fått noe morsfølelse..... eller hva kunne være galt.... jeg ville heller ikke si det til ungene før jeg hadde vært på UL.... men fikk høre av andre at det bare var fordi jeg er 3. gans gravid og da er man mer hysterisk visst nok... slo meg litt me ro med dette! Fikk bestill privat UL til uke 12 + jeg sa til meg selv at etter UL da kan jeg begynne å "leve"

Natten før Ul sov jeg ingenting jeg gruet meg kjempe masse..... Hadde ringt UL dama og sagt min bekjumring... så hun trodde jeg var førstegangs gravid..... siden jeg var så stressa.... men da hun sa: det er ikke uten grunn du er bekjumret....... Da gikk luften helt ut av meg!!!!!!!! jeg kunne bare si at jeg visste det..... jeg har tutet masse vært kjempe lei meg snakket med mangen..... men jeg er ikke tom innvendig... jeg tror at jeg psykisk hadde forbredt kroppen på hva som skulle skje .... det ble på en måte en lettelse å få det bekreftet.... jeg tror det er viktig å gå inn i seg selv å jobbe med det man føler.... og da vil man merke roen når en på en måte har akseptert det..... jeg griner innimellom og er lei meg og det skal bare være sånn.....

 

det er jo sant det folk sier om at det ikke er levedyktig osv...... men det vet vi jo alle men jeg føler selv at det som er så utrolig er jo det med oss damer.... at vi så snart tenker fremover... planlegger .... liksom allerede har tenkt hvordan det skal være fremover og med ett knips i fingeren så vips var det over......

 

men twi twi jenter holde motet oppe og prate om følelsene og er det barnet man mister man tenker på eller er det planene som var lagt er det viktig å prate om det.... for noen kan det også være bra å det ut i ett forum som detter der vi er flere i samme situvasjon og som kan støtte opp om hverandre.....

 

Våre bedre halvdeler de vet ikke bedre...... men de har nok en del tanker i hodet de også... men på en måte er det litt godt å ha en som står STERK med vår side.....

 

Da jeg var på sjukehuset var vi to i samme situvasjon og mannen til hun andre sto på gangen å gråt flere ganger..... vet ikke om det hadde vært bedre det heller.....

 

klems jenter

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[TONEbabe]

Mannen min er helt fantastisk, jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart dette uten han.

 

Han satt ved siden av meg hele torsdagen da jeg hadde tatt abort-pillene, og bare var der. Han kjøpte elektrisk varmepute til meg som jeg kunne ha på magen. Han sa han var glad i meg og at dette skulle vi klare sammen.

 

For meg var det lov å sørge, jeg fikk lov å være lei meg. Han var lei seg han også, men ikke på samme måte som meg (han viser det i hvertfall ikke på samme måte). Han er sterkere enn meg, men samtidig rakk han ikke få det samme forholdet til det, for han så jo aldri noe levende...

 

Nå er det verste over, så nå ser vi fremover. Håper jeg blir gravid igjen ganske raskt!

[gulda]

Gravidia: Så trist at du sliter sånn med det som har skjedd! Det er tøft. Du sier at mannen din ikke har nevnt det som har skjedd. Men har du snakket ut med ham om hva du føler og hvordan duhar det? Min mann tok heller ikke initiativ til å snakke om det, men han er ikke den typen som må bearbeide ting gjennom å snakke om det, slik som meg. Han kunne jobbe seg ferdig på innsiden i taushet. Han kom fortere over det enn meg da, men så er det jo også vi som kjenner det på kroppen og ikke kan la være å tenke på det! Men jeg synes du skal lette hjertet ditt skikkelig for mannen din! Og trenger du mer hjelp, så spør legen om det er noen du kan prate med. For jeg synes at du fortjener at de mørkeste skyene letter litt nå, og at du kan få lov til å glede deg over det du har og se fremover.

 

Ønsker deg masse lykke til!!! Og håper førjulstiden som ligger foran oss kan bli lys sammen med familien din. Stor klem.