trøblete svangerskap og ks (lang)

[Gjest]

Etter ett par uker med følelse av å være gravid tok vi endelig mot til oss og kjøpte gaviditetstest og mistankene ble bekreftet ganske fort, fikk litt blandede følelser iogmed av vi begge er unge og fortsatt gikk skole. Dro på helsestationen for å få graviditeten bekreftet og for å vite litt hvordan ting skulle skje fremover. Vi bestemte oss for å fortelle våre foreldre det ganske kjapt så de kunne hadde litt tid på å venne seg til tanken. Min far og stemor var på ferie på det tidspunktet vi fikk vite det men siden vi skulle reise nedover en liten uke etterpå bestemte vi oss for å fortelle det når vi kom dit istede for på telefonen. nervepirrende som det var tok de det utrolig bra, de hadde da en liten jente på 6mnd og syntes tanke på at hun skulle bli tante rett etter sin første bursdag var litt morro. I det landet vi ferierte (der min stemor kommer fra) hadde vi muligheten for å ta en tidlig UL så i uke 8 fikk vi se vår lille prinsesse for første gang.

 

Begynnelsen av svangerskapet foreløp som normalt, litt kvalme og ubehag måtte jeg jo regne med. jeg bestemte meg for at jeg skulle fullføre skoleåret siden vi ikke hadde termin før på våren. vår andre Ul i uke 18 fikk vi vite at vi hadde frisk liten jente og at hun kunne ventes 21 mars, gleden var stor. Skolen gikk veldig fint og medelever var veldig spente å spurte hele tiden hvor lenge det var igjen og alt mulig rundt svangerskapet.

 

Rett etter jul begynte jeg å føle meg veldig dårlig, slapp, uvell og at ikke alt var som det skulle siden jeg ikke kjente så mye liv. fortalte dette til jordmor og jeg begynte å gå til jevne kontroller for noen av prøvene kunne vise mistanke om svangerskapsforgiftning. En kveld rundt 21.00 skled jeg på snøen ned trappen og slo meg litt i ryggen, jeg kjente hele tiden etter liv og det var det men rundt 23.00 fikk jeg helt forferdelige konstante smerter nederst i magen, kjæresten min ringte da min tante som skulle være med på fødselen å spurte hva vi skulle gjøre og om det var slik riene skulle være, hun anbefalte oss å ringe etter ambulanse siden det tar ca 1-1,5 time og kjøre til nærmeste sykehus på glatte, svingete veier. etter mye om og men kom ambulansen og de trodde også jeg hadde rier. Da vi ankom sykehuset kunne de fortelle at jeg hadde 3min mellom hver ri og de varte i ca 1 min. da var kl 01.00. Riene dabbet av etterhvert men siden kl var så mange og jeg hadde fortalt at det ikke var så mye liv tidligere fikk vi ligge over natten, jeg var så og si hele tiden koblet til ctg maskinen for å kontrollere bevegelsene og hjerterytmen til prinsessen vår. dagen etter fikk vi beskjed om at det var litt lite liv så de ville sende oss til st.olavs i tr.heim på doppler undersøkelse (sjekker blodkar og tilførselse mellom meg, morkaken og babyen) de kunne fortelle at det var en innsnevring på mine blodkar så de ville følge med meg. Dette var starten på en veldig tung periode. jeg skulle sjekkes med ctg og blodprøver nesten hver 2dag og med doppler etter en uke. Som 19åring og førstegangs fødende var dette en veldig vanskelig tid. jeg fikk ikke ligge på sykehuset så måtte bo til en venninne og reise til og fra sykehuset mange ganger i uken. nesten hver gang fikk vi beskjed om at alt var som det skulle men at de ville fortsette å undersøke meg så ofte, dette var da i begynnelsen på februar. ved den ene undersøkelsen sank hjerterytmen til prinsessen, fikk da beskjed om å vente litt i nærheten for å så komme tilbake for en ny ctg noen timer etter, denne var da normal. på denne tiden var jeg blitt godt kjent med apparatene og fulgte nøye med selv, så da det begynte å lyse rødt å pipe spurte jeg jordmor om dette var normal for sikkerhetskyld. hun sa bare ''ja, nå kan du kle på deg å dra, vi har mange fødsler her'' . fikk nesten sjokk av den brutale avvisningen, og følte meg ikke så veldig godt ivaretatt. etter nesten en mnd med dette fikk vi beskjed om at vi kunne bare dra hjem til hjemplassen vår for å så komme tilbake til en ny doppler en uke senere, det var en stor lettelse å kunne dra hjem til sin egen seng å ikke være nødt til å dra til undersøkelse hver 2 dag. Den uken gikk veldig for og det var klart for å dra til sykehuset enda engang, jeg var da i uke 38 så det var ingen fare hvis babyen skulle komme. Min svigermor skulle til tr.heim samme dag så jeg slapp henne av og reiste til sykehuset med min svigersøster som skulle få se prinsessen for første gang på ul/doppler. De kunne da fortelle at de hadde oppdaget innsnevring på navlestrengen som vil si at jenta ikke fikk nok næring osv, de sendte meg videre for ny ctg og undersøkelse med lege, der det var lite bevegelse og jeg hadde alt for høyt blodtrykk. Det endte med innleggelse og beskjed om at de ville prøve å sette i gang fødselen samme dag eller dagen etter, denne nyheten kom litt som et sjokk selv om jeg var veldig klar for å få den lille. så da måtte vi informere barnefar og svigermor som ikke viste sine armeråd siden jeg hadde bilden og fikk overhode ikke lov til å kjøre bil med mitt blodtrykk. Når jeg hadde fått samlet meg måtte jeg informere mine foreldre og min tante som skulle være med på fødselen om dette var mulig. Besluttningen ble tatt senere den dagen at fødselen skulle settes igang neste morgen. Etter en natt alene på sykehuset med lite søvn og mye nerver ble jeg ført inn på en fødestue, jeg var helt alene siden barnefar, min far og tante enda ikke hadde rukket seg til sykehuset siden det var en 2 timers kjøretur. Jeg ble satt på riefremkallende drypp og ctg ca rundt 11.00, 4.mars, jeg kjente nesten ikke riene så de prøvde å øke de to ganger, da legen kom inn for å se på ctg registreringene fortalte de at prinsessen ikke tålte riene og at det ville bli utført ks rundt 14.00. Like etter kom mine hjelpere, barnefar var veldig spendt og nervøs. Litt over 14.00 ble jeg trillet på operasjons salen, det hele gikk veldig fort og Prinsessen kom til verden 4.mars 14.35, hun var 2070g og 43cm. hun ble tatt med for veiing og måling mens de sydde meg og trillet meg på overvåkningen, jeg fikk se henne i ca 15 min før de tok henne med til intensiven. Siden hun var veldig liten til 38uker å være ville de ha henne under observasjon en liten stund, alt var som det skulle så de kunne ikke eksakt si hvorfor hun var så liten som hun var.

 

Det var en tung men veldig fin stund etterpå, pleierne på intensiven var veldig snille og hjelpsomme og jeg fikk gode svar på mine spørsmål. Etter fem dager kunne vi enderlig dra hjem å nyte det hele etter en vanskelig å stressende periode. Prinsessen er i dag nesten 6mnd gammel og følger sin egen kurve helt perfekt. Hun ruller rundt og ler og vi koser oss hvert eneste minutt vi er sammen med henne. Hun er vår solstråle. Neste svangerskap er jeg låvet tetter oppfølging noe jeg er veldig glad for, men kjenner at jeg er veldig nervøs og føler litt ubehag over tanken på å vær igjennom det samme igjen, noe de sier er ganske sannsynlig..