Når fikk dere morsfølelsen for barnet deres?

[Gjest JuniGull2010]

Jeg vet det er individuelt. Noen får det bare ved å se en positiv graviditetstest, andre når de kjenner magen vokser eller når de får ungen ved brystet...

 

Her har iallefall morsfølelsen kommet for fult nå (kom ikke før etter fødsel)! Jeg kjenner en sånn sterk kjærlighet når jeg ser gutten vår og nå gleder jeg meg vanvittig til å gå hjemme med han! Jeg skal gå hjemme i tilsammen 14 mnd, så føler meg voldsomt heldig. Ingenting er som å se et de små babyansiktene altså! Sønnen min har iallfall smeltet hjertet mitt! Man blir litt ekstra følsom når man blir mor, men det er en sterk opplevelse!

[Formerly known as Tina]

Signerer denne:-) Jeg fikk den overveldende kjærligheten for jenta mi da hun ble lagt inntil meg for første gang. Jeg likte ikke spesielt å gå gravid selv om jeg gledet meg veldig til jenta mi ble født. Det er en følelse som tar over alt annet. Jeg lå mye våken i begynnelsen fordi jeg plutselig da begynte å få angst for alt som kan skje. Jeg sjekket stikkontaket ol mange ganger hver kveld før vi la oss. hehe

[bitthen]

Jeg elsket å gå gravid, og syntes det var fantastisk å treffe lille minien min Tror nok morskjærligheten kom allerede etter fødsel her og. Men den har vokst stadig mer fram etter hvert som jeg blir kjent med han og vendt meg til morsrollen. Nå er jeg heeeelt på tuppa :-)

[olebrum30_05&09&13]

Den kom nok umiddelbart når jeg så han ligge på senga i det han kom ut.. lille nøstet mitt.. han var barn nr 2 og slet hele svangerskapet med angst for hvordan det var mulig å elske ett annet barn like høyt som jeg elsker jenta mi.. men det er faktisk mulig og dele hjertet opp slik at man elsker barna like mye.. er heldig som har den morsfølelsen.. syns så forferdelig synd på mor og barn som ikke får oppleve den lykkelige og herlige følelsen morsfølelsen er..

 

 

[Hanna30]

Den kom litt etter litt de første ukene, og nå etter to måneder er jeg sånn at ejg kan sitte og se på ham i evigheter og er stolt når jeg har ham med rundt og folk vil se på ham:) Syntes det var koselig fra han var født, men hadde ikke noen skikkelig lykkefølelse eller morsfølelse med en gang. Jeg hadde et tøft svangerskap og han var ikke planlagt (men veldig velkommen da jeg oppdaget at jeg var gravid likevel!), så det var nok grunnen til at jeg måtte bruke noen uker på å liksom venne meg til at jeg er mor, og føle at han er verdens skjønneste baby:)

[Pooh]

Fra første sekund!! )

[Gjest Kira06]

Må ærlig innrømme at det tok litt tid for meg. Den første tiden var jeg nesten for sliten til å nyte noe som helst. Vesla hadde kolikk, og vi gikk konstant å bar på henne... både natt og dag!!! Følte også at jeg var en dårlig mor som ikke fikk barnet mitt til å slutte og gråte, så slet litt de første mnd. I tillegg har hun vært et utrolig krevende barn, som skulle ha oppmerksomhet hvert sekund.

 

Nå er vesla 11 mnd, og jeg kjenner at jeg blir mer og mer og mer glad i henne for hver dag som går. Hadde ikke trodd at jeg kunne bli mer glad i henne enn hva jeg var for noen uker siden, men det er akkurat som om kjærligheten til henne blir større for hver dag. Vi er jo også inne i en morsom tid nå, hvor det er en eksplosjon i utviklingen. Og kjenner at jeg blir like stolt som henne for hver nye ting hun klarer. I tillegg er det ganske forferdelig å sende henne i bhg nå når jeg endelig kan kose meg skikkelig sammen med henne.

[ett til!]

fikk morsfølelsene da jeg fikk dem på brystet for første gang,et så bittelite fjes tett inntil mitt!og tanken at "ver det DEG som lå der inne hele den lange tiden?" var veldig spesiell!

 

jeg er av den realistiske typen som ikke hopper i taket når jeg blir gravid for man vet aldri hva som kan gå galt i de 9 mnd man skal vokse frem et lit.jeg tar mine forbehold selv om jeg er veldig glad for å være gravid,men blir ikke 100% avslappa og lykkelig før de kommer ut friske og sprellende!

[lillepersille80]

Den kom dagen etter at jeg fant ut at jeg var gravid...merkelig egentlig fordi det var ikke planlagt i det hele tatt og jeg hadde fornektet at jeg var gravid ganske lenge (nesten 8 uker på vei).

Men ingenting slår følelsen da han kom ut;det var overveldende og jeg (vi) levde i en boble de 2 første ukene. Heldigvis så "landet" jeg litt da, for jeg hadde ikke tid og energi til annet enn min nye kjærlighet, og det kunne gått hardt ut over samlivet til meg og min samboer Men jeg ser på meg selv som heldig, jeg har flere venninner som slet litt i beg. og der disse følelsene kom senere, jeg tok det aldri for gitt!

[Gjest eelis+kian]

Jeg elsker sønnen min over alt på jord og han er den vakreste skapningen i hele verden. Hver dag lurer jeg på hvordan jeg klarte å lage en så nydelig baby. Men jeg har ikke egentlig fått den der overveldende morsfølelsen som alle snakker om, i hvert fall ikke enda (eller kanskje den er oppskrytt?). Noen ganger tar jeg meg selv i å vente på at foreldrene hans skal komme og hente han, haha. Det er enda ganske rart at jeg er mammaen hans, jeg lurer nesten på om det noen gang kommer til å gå opp for meg.

 

Han er 10,5 mnd.