Nårer det p tide å kaste inn handklede????

[comma]

Heisann.

Har ikke vært så aktiv her inne, men nå føler jeg for å lufte mine tanker.

Skal snart igang med vårt 11. forsøk. Fikk tvillinger på det 3. Ble også gravid på 5. og 6. og 9. forsøk. Men jeg mistet i uke 13, 16 og 20.

Klarer liksom ike slippe tanken på flere barn.

 

Er jeg en stor egoist?? Sikkert mangen som syns jeg burde være takknemlig for de 2 barna jeg har. Men ønsket om det 3. klarer liksom ikke slippe taket.

 

Så over til dillemaet. Hvorfor utsette kroppen for mer, siden det vel ikke går denne gangen heller.

 

Noen som kan komme med noen positive tanker??

Trenger det nå kjenner jeg.

[Mikkemafian]

Hei..

Jeg har også to barn. En vha ICSI og en på gamlemåten. Jeg må innrømme at jeg heller ikke klarer å slippe tanken på nestemann. Nå er minsten ikke 1 år ennå, men jeg er klar for å sette i gang fryseforsøk til nr 3 snart.. Mellom mine to små, mistet jeg 2 ganger, og behovet for søsken bare økte med hver abort..

 

Hvorfor utsette seg for det?

Klart man er takknemlig for de man har. Det er en selvfølge! Men når det er et tomrom i hjertet som bare venter på å bli fyllt, så har man lov til å gjøre alt man orker for å fylle det... Og etter 3 små engler som ikke fikk komme til verden, så vil jeg tro at tomrommet ditt er større enn de fleste.

 

Du har klart det før, så du kan klare det igjen. Gi opp når du evt er klar for det selv, når belastningen med forsøk ikke er verdt det lenger. Håper dere lykkes!!

[Gjest]

Hei! Jeg syns bare du er et godt eksempel på at ønsket om barn er noe som bare "ligger i en". Jeg har alltid ønsket meg fire barn. Første vår kom på naturmetoden, siden fulgte fire aborter, og derfor gikk vi for å prøve ivf. Dette gav oss en liten prins som i dag er 17 mnd og verdens deiligste. Men veien til to barn har vært tung, og jeg tenker som deg at kanskje vi bør være takknemlige for de to vi har fått. Jeg er uendelig glad i dem og evig takknemlig for at vi har vært så heldige å få to friske barn.

 

MEN ønsket om en liten til blir stadig større. Hadde egentlig tenkt at ønsket kanskje ville blekne ettersom tiden går.... Men for hver dag blir ønsket større!!!

 

Men så er jeg så redd for at noe skal være galt med barnet, så jeg veier for og i mot hele tiden. Men jeg tror nok at vi vil sette inn alt på å få en liten til, ellers er jeg redd jeg vil gå med et stort savn resten av mitt liv.

 

 

Når d gjelder den fysiske påkjenningen tror jeg kroppen klarer det- bare man holder seg ovenpå psykisk. Jeg tror at gjentatte aborter bare er med på å gjøre lengselen større og ønsket sterkere. Man har liksom gått med store forhåpninger om at det skulle komme et barn, men så blir gleden brutalt tatt fra en, gang på gang og erstattet med stor sorg og smerte, samt haugevis med frustrasjoner for hvorfor man mister igjen og igjen.

 

Som sagt så syns jeg du er et godt eksempel på at ønsket om barn, og antallet, er noe som ligger i en og som man kjemper for.

 

Ønsker deg alt godt, og håper at du får de barna dere ønsker. Vi er bare en del her som må jobbe knallhardt for å få drømmen oppfylt, mens andre får barn som perler på en snor. Jeg tror du kjenner det helt klart selv når eller hvis det er på tide og kaste inn håndkledet.

 

Lykke lykke til!

[MK73]

Hei, comma.

 

Trist å høre om abortene dine. Jeg vet at det er fryktelig vondt å gå gjennom, og du var også langt på vei, med alle tre. Det må ha vært, og er sikkert fortsatt, svært tøft. Jeg skjønner også at du ikke klarer å slippe tanken på flere barn.

 

Er det egoistisk å ønske seg (flere) barn? Ja. Men vi er vel i grunnen egostiske alle sammen, som ønsker oss barn. Det er jo for vår egen del av vi ønsker oss dette. Idag, i Norge, er det ikke så mange andre grunner til å ønske oss barn. Og hvorfor skulle vi ikke ønske oss det? Det er en av de mest grunnleggende driftene vi har. Om det betyr at vi er egoistiske, hva så??

 

Samtidig så må jeg også si at jeg synes at du og andre som har ett og til og med to barn burde være takknemlig for de dere har. Det tror jeg helt sikkert dere er også.

 

Sett fra mitt ståsted er dere likevel fryktelig heldige. Vi har prøvd å få barn i over seks år nå. På veien har vi hatt fryktelig mye prøving og mengder med utredning, 8 ordinære forsøk og ett frys, mistet tre foster, hatt mange, store kostnader, og opplevd alt det av skuffelse, smerter, sorg, problemer på jobben og andre vanskeligheter som ofte følger med. Vi er fortsatt barnløse. Ett barn, for ikke å snakke om to, ville gjøre oss overlykkelige.

 

Jeg ønsker meg flere barn, men jeg er blitt såpass gammel at jeg innser at om vi skulle være superheldige og klare å få ett, så er sannsynligheten for ett til ganske liten. Det må jeg akseptere. Tanken på ikke å få ett eneste barn selv må jeg også snart akseptere. Adopsjon blir nok veien videre for oss om en stund, men da tar det fort 3-4 år før vi får barnet, gitt at alt går greit med den (fæle) prosessen vi må gjennom også for å få barn på den måten.

 

Jeg tror dere orker å holde på så lenge dere synes alternativet er verre. Så lenge ønsket er stort nok, og kroppen, psyken og lommeboka holder, så kan man velge å fortsette. Så må man på et eller annet tidspunkt sette punktum. Når det blir, er en helt individuell avgjørelse. Jeg håper det ordner seg for dere, at dere får det dere ønsker! Hvis ikke, så håper jeg dere finner en måte å leve godt med alternativet.

 

Det ble langt dette.. Jeg beklager hvis jeg ikke sier det du vil høre. Men jeg tror dette blant annet handler om perspektiv. Selvsagt hjelper det ikke å tenke at det er andre som har det verre. Det er alltid andre som har det verre. Men av og til må man akseptere at man ikke får det man vil ha. I deres tilfelle mener jeg at det slett ikke er den verste situasjonen å akseptere. Dere har tross alt to barn.

 

Lykke til!

 

 

 

 

[Søskenhåp adopterer]

Jeg må si meg enig med MK73 faktisk..... om du er en egoist eller ikke er helt uvesentlig, men jeg tror for deg kanskje som mange (inkludert meg selv) at dette har blitt "en besettelse" dette med at man absolutt skal få flere barn, du ønsker deg attpåtil nr 3 - du har 2 fra før, så dette kan av svært mange slitere sees på som litt av et luksusproblem. Jeg har en fra før (også ivf), har siden han var 1 år forsøkt på nr 2 og har 9 mislykkede innsett på søsken bak meg derav 2 aborter. Jeg har gått en laaaaang runde med meg selv for å venne med til tanken på at han kanskje blir enebarn (har alltid ønsket meg 2 barn), og da fant jeg ut at det faktisk ikke akkurat er verdens undergang. Vi har søkt om adopsjon og håper dette blir noe innen et 4 års perspektiv, mulig vi tar et privatforsøk i ventetiden hvis det viser seg adopsjonskøa blir lenger enn nå. Spør deg selv om følgende: hvorfor vil livet ditt bli så mye mere "perfekt" med 3 barn enn 2? Er ikke dette noe du rett og slett har "hengt deg opp i"? Er det deg selv eller er det det at "alle andre har 3" som er utslagsgivende? Er det andre ting i livet ditt som kanskje er problematisk men du tror et 3dje barn vil fikse det? Prøv å erkjenne situasjonen som den er og aksepter at du er 2 barnsmor og at dette er en fantastisk gave. Nyt heller det du har i steden for det du aldri fikk. Kast ikke bort mere tid, penger og krefter på ivf men lev i nået - tida du har nå med dine 2 barn vil du aldri få igjen hvis du kaster den bort med å stadig tenke på nr 3..... Som vanlig litt harde ord fra meg håper du tar det som det er ment, som en konstruktiv kritikk slik at du kan komme deg videre.

[Mazza**]

må nok si meg litt enig med de over her, vi har tilsammen hatt 10 forsøk ( ruger nå), fikk barn på 2 forsøket ,men er igang med 8 søskenforsøk. Har mista de to siste gangene. Etter dette FER forsøket har vi 4 igjen på frys. De skal brukes opp, og går det ikke da, har vi bestemt oss for å stoppe. Vi er storfornøyd med at vi har fått han vi har, eneste grunnen til at vi holder på igjen er fordi vi mener at han har godt av å få søsken. Vi gjør det faktisk ikke fordi vi inderlig ønsker oss fler, men fordi vi begge er oppvokst med søsken og vet hvor viktig det er.

 

Lykke til

[Søskenhåp adopterer]

Ja det er vår motivasjon også, jeg er enebarn så vil gjerne han får et søsken for HANS del....

[Gjest]

Jeg er også så heldig å ha fått 2 IVF barn. Og jeg husker den tiden vi strevde med nummer 1 at jeg også kunne reagere litt krast på liknende innlegg. Men jeg skjønner HI veldig godt nå! Jeg har 2 nydelige små gutter, og er evig takknemlig for at jeg fikk oppleve det. Men allikevel ønsker jeg meg flere barn! Får jeg det ikke, nei da er det ikke verdens undergang, men jeg kommer allikevel til å få en sorg over det barnet vi ønsker men ikke fikk. Jeg forstår virkelig Hi sitt ønske, og alle abortene har garantert vært med på å gjøre ønsket enda sterkere. Man blir gravid, planlegger det nye barnet og hvordan livet skal bli. Så mister man og den drømmen blir knust.

 

Vi som har vært så heldige å få 2 barn, klart vi er supertakknemlige og veien for mange av oss har også vært lang og vond.

Min mann og jeg har sagt at vi nok ikke kommer til å slite oss helt ut psykisk for å få 3. mann, men vi vet jo ikke før vi er der og kommer igang med forsøk hvor mye en faktisk er villig til å prøve for å få et barn til.

 

HI, jeg syntes du skal kaste inn håndkledet når du selv føler det er nok. Når du rett og slett føler at du ikke orker mere, både av hensyn til deg selv og familien. Hvis du er forberedt på flere forsøk og det ikke går veldig negativt ut over de barna du har, så fortsetter du. Hvis ikke vil du nok angre. Jeg tror selv en kommer til et punkt hvor nok er nok!

 

Dere kan jo begynne å vurdere alternativer, adopsjon eller kanskje fosterbarn.

 

Lykke til, håper dere får 3.mann:-)