Har du spontanabortert ca uke 8-12, men har nå en liten baby? God morgen Norge søker deg!

[Mammaglederseg]

Hei,

 

I God morgen Norge på TV 2 ønsker vi å ta opp temaet spontanabort med fokus på den sorgen man opplever i etterkant.

 

Har du spontanabortert og følt at møtet med helsevesenet var som om at du var på "samlebånd", fordi dette var "så vanlig"? Mens det for deg var alt annet enn vanlig, og heller et stort sjokk?

 

Vi søker deg som har vært igjennom en spontanabort for 1-2 år siden, og som nå har fått en baby i ettertid, eller som nå er høygravid.

Vi ønsker å komme i kontakt med kvinner som kunne tenke seg å fronte denne saken ved å snakke om egne opplevelser i studio.

 

Haster: Hvis du er interessert og kunne tenkt deg å stille opp, vær så snill å send en mail til [email protected] så raskt som mulig. Vi jobber med å få på saken allerede 2. septemer.

 

Med vennlig hilsen

Beate Sneve Larsen

God morgen, Norge

 

[Gry70]

Kjenner jeg blir litt provosert her jeg. Ja, jeg passer inn i denne beskrivelsen, men kjære vene.... dette ER jo vanlig. Hvis jeg hadde kommet inn og fått følelsen av at min case var veldig uvanlig og spesiell, ville jeg nok blitt alvorlig bekymret. Det finnes så mye annet å bruke ressursene på både i psykiatrien, eldreomsorgen, kreftbehandling etc. Hva slags behandling menes det at skulle gis? "Stakkars deg" og "dette var veldig trist" ville vel ikke akkurat hjulpet meg å komme meg igjennom aborten.

[Mamma til*2 jenter*]

Temaet spontanabort er noe som virket TABUlagt en periode både her inne og generelt...

I dag er det et mye mer åpent tema å omtrent hver førstegangsgravid har 1 Spontanabort men blir like fort gravid igjen..

 

Har selv 2 barn..en jente på 2 år å en datter på 4 mnd..

Mistet 1 gang før jeg ble gravid med min eldste å mistet 1 gang før jeg ble gravid med min yngste..

Begge gangene mistet jeg imellom 7-10 uken...

1 gangen var det verdens verste opplevelse å ikke noe koslig å kommepå sykehuset å ble behandlet som " normal å miste første gangen " pasient.

2 gangen var det bare helt greit siden jeg hadde hatt problemet før også..

 

Jeg ser på meg selv som verdens heldigste som har mine 2 friske å fine barn..

Jeg går heller å tenker på dem som ikke kan få barn å som går hver dag med depresjoner å tårer fordi de prøver å få barn selv men hver mnd blir testen negativ..

 

Hvorfor ikke heller fokusere på viktigere ting her i livet...

Spontanabort før uke 10 er ikke verdens undergang..

Da prøver man bare igjen!

Mye verre er det om man mister langt uti svangerskapet!!

[Påanigen :)]

Jeg er enig med Gry, men jeg blir ikke provosert. Jeg tror heller det kan være mer nyttig å se på dem som spontanaborterer senere enn i uke 12 - der har jeg hørt om flere som har fått dårlig behandling i helsevesenet i forbindelse med aborten.

 

Jeg er også i samme situasjon og spontanaborterte i uke 12 for et og et halvt år siden. Det er desverre vanlig at dette skjer og jeg følte meg ikke dårlig tatt vare på i helsevesenet. For meg hjalp det at dette var noe de hadde god rutine på, og det gjorde det lettere for meg å takle. Jeg må si at jeg hadde blitt overrasket dersom om jeg hadde blitt tilbudt psykolog og annen hjelp, det er det andre som hadde mer brukt for enn meg.

 

Lykke til.

[Sweet Amber]

Synes helsevesenet får ufortjent mye pepper for sin håndtering av spontanaborter. Jeg har opplevd å miste i uke 12 og jeg ble møtt med respekt og medfølelse. De tok min sorg over dette tapet på alvor, men så er ikke jeg mer urealistisk enn at jeg vet at dette er noe som skjer hver eneste dag. Det er helt normalt å miste, og det er helt normalt å bli skuffa og lei seg. Men man må komme over det også. Jeg synes ikke noe om at man skal dyrke sorgen og at det skal gjøres så normalt å velte seg i selvmedlidenhet i årevis etter en spontanabort. Livet må gå videre.

[Achieved my Everest79-♀2010]

Seriöst?? Jag tycker detta är ett väldigt viktigt tema som det borde sättas fokus på. Spontanaborter är fortfarande ett tabutema och många använder dessa forum för å få prata om det de upplever istället för att prata med de närmsta just pga att man nästan inte får lov å bli lessen då det är så normalt att man mister.

 

Jag är enig i att sjukhus inte skall se på en spontanabort som nått onormalt och att en spontanabort för dem är väldigt vanligt MEN för den som mister är detta inte nått som sker varje dag. Från den dagen testen visar positivt bygger man en framtid och när den drömmen helt plötsligt blir revet bort e det klart man blir förtvivlad. Det är lätt för de som sitter här inne med en liten bebis å dömma men vad med de som inte har ett barn och upplever missfall på missfall? Är det fortfarande helt normalt då? Bör inte sjukhuset visa lite medlidsamhet till dessa pasienter?

 

Jag tycker man helt klart har lov å dyrke sorgen efter ett missfall. Man har lov å va lessen, förtvivlad å arg. Det å ligga ensam, rädd å lessen i en säng på sjukhuset å vänta på sin tur är helt jävligt. Höra sjuksköterskorna säja: först är det säng 8 så e det säng 13 är allt annat än normalt.

 

jag säjer bara: flott god morgon norge att ni tar upp detta tema å sätter fokuset på pasientbehandling i en så förtvivlad situation!!!