Har du spontanabortert uke ca 8-12, men har nå fått barn? Vi søker deg til TV-program.

[Anonym bruker]

Hei,

 

I God morgen Norge på TV 2 ønsker vi å ta opp temaet spontanabort med fokus på den sorgen man opplever i etterkant.

 

Har du spontanabortert og følt at møtet med helsevesenet var som om at du var på "samlebånd", fordi dette var "så vanlig"? Mens det for deg var alt annet enn vanlig, og heller et stort sjokk?

 

Vi søker deg som har vært igjennom en spontanabort for 1-2 år siden, og som nå har fått en baby i ettertid, eller som nå er høygravid.

Vi ønsker å komme i kontakt med kvinner som kunne tenke seg å fronte denne saken ved å snakke om egne opplevelser i studio.

 

Haster: Hvis du er interessert og kunne tenkt deg å stille opp, vær så snill å send en mail til [email protected] så raskt som mulig. Vi jobber med å få på saken allerede 2. septemer.

 

Med vennlig hilsen

Beate Sneve Larsen

God morgen, Norge

 

[Anonym bruker]

Kjenner jeg blir litt provosert her nå. så dere har planer om å fremstille det som om at alle blir møtt på denne måten siden det kun er det dere spør etter? Jeg har spontanabotert 3 ganger og alle gangene har jeg blitt møtt av varme fantastiske mennesker. Men det er kanskje ikke så interessant for dere? Snakk om å selv skape sannheten!

[Anonym bruker]

Flott at du har møtt varme og fantastiske mennesker under dine spontanaborter, men det er dessverre ikke alle det skjer med. Jeg hadde en spontanbort i uke 6 og en i uke 9, og begge gangene ble jeg møtt med null forståelse og uttalelser om at "jaja, det er sånn som skjer". Var på UL hos legen mens jeg fortsatt blødde litt etter den i uke 9, bare for å stadfeste at det meste var kommet ut. Og hva gjorde legen der jeg lå og spriket med beina og var lei meg, han tok en telefon som ringte og ble snakkende i mange minutter.

[Anonym bruker]

Flott at de setter fokus på saken! Jeg hadde selv blødninger f.o.m. uke 11 med andremann, og ble bare møtt på sykehuset med kommentaren "du er nok iferd med å abortere,ja"... Ultralyd dagen etter viste et sprell levende friskt foster og er min andre av tre gullgutter. Har nesten bare hørt negative historeier fra sykehusene fra venninner som har opplevd blødninger med friskt foster eller SA.

[Anonym bruker]

hei.

 

jeg har aldri spontanabortert, men har hatt en ma i uke 7. jeg vet hvor vanskelig det kan være. jeg viste at det var godt galt, men ble møtt med at det er vanlig å blø i starten og det er vanlig å miste. for meg så var det ikke det. jeg ønsket meg et barn så sterkt at skuffelsen var enorm. jeg fikk tilbud om blodprøver over noen dager som skulle vise meg om jeg enda var gravid eller ikke. for meg var ikke dette godt nok. jeg måtte vite nå. kranglet meg til en time på en privat klinikk, slik at jeg kunne få svar. der ble det endelig bekreftet av en veldig forståelsesfull lege som sendte meg til utskraping dagen etter. der ble jeg også møtt av en utrolig sykepleier som tok hånd om meg før operasjonen. så egentlig har jeg blitt møtt med mye forståelse. Har nå en skjønn liten stor gutt som nærmer seg 2 år. men mye sorg får jeg endelig trodde det skulle være sant. bra at dere tar opp tema.

[Nagilimia]

Synes det er flott dere vil ta opp dette

[mummydummy]

Jeg hadde en SA i uke 7 og legen på Ullevål var veldig kald og ufølsom. "Her er det ingenting" og "Det er helt tomt her" var korte kommentarer under UL, og da jeg forsiktig og trist spurte om det var sant og om han var helt sikker, ble han veldig hånlig og arrogant. Lite forståelse, og heller irritasjon over at jeg kunne betvile ham. Men jeg var jo bare dypt ulykkelig og prøvde å finne et halmstrå å klamre meg til.

Måtte ha en utskrapning på samme sykehus etter dette, og det var en helt annen opplevelse, veldig hyggelige og snille folk.

 

Ble heldigvis gravid kort tid etterpå og har nå en frisk flott gutt:-)

[Anonym bruker]

Kjempe bra og ta opp dette!!

 

Jeg har ikke mistet, men holdt på å miste hvis man kan si det slik. Jeg var på ul på sykehuset 4 ganger av en periode mellom uke 4-9 i svangerskapet. Det var 100% sikre på at jeg kom til å miste så hver gang jeg kom sa de: Ja har du mistet siden sist, tenk å si noe sånt!! og etter hun hadde sjekket meg hver gang sa hun; ja, du kommer nok til å miste før du kommer neste gang. Jeg gikk jo bare rundt å tenkte ja jeg kommer til å miste snart og det er ingen god følelse.

Men siste gangen jeg var på ul var jeg i uke 9 og da hadde gutten min hjerte, armer og bein <3 og de sa at nå var alt bra og jeg ikke kom til å miste likevel. Og da kom tårene!!!

 

Syns dette var en trist opplevelse av de første mnd av svangerskapet mitt!!

[Anonym bruker]

Til anonym over her som ble litt provosert over innlegget. Først og fremst må jeg si at det er utrolig bra at du i din sorg over spontanabortene har møtt helsevesenet på en positiv måte, så må jeg si at jeg tror du er unntaket. Mitt inntrykk er at mange får sorgen sin forsterket av en bagatellisering og en slags "normalisering" i sitt møte med helsevesenet. Og for all del, helsepersonell er like forskjellige som alle oss andre, noen er rett frem, andre pakker inn sannheten. Og, det vi trenger å høre i en så sårbar situasjon er kanskje også veldig forskjellig. Noen vil kanskje ha klar beskjed, mens andre gjerne vil ha en forsiktig sannhet... Selv skulle jeg ønsket å høre at det desverre ikke var noe hjerteslag å se, mens det jeg fikk var "helt klart en spontanabort!" Jeg var utrolig trist, og skulle gjerne hatt lit medfølelse der jeg lå med sprikende ben og hørte blodet dryppe mens tårene trillet, alt jeg fikk var en kald skulder... Men,vi er så forskjellige ! Og jeg tror ikke målet med reportasjen er å svartmale helsevesnet, men å minne dem på at denne dagen slett ikke er hverdagsli for den som opplever den ! Men det er min mening...

[Anonym bruker]

flott at dere tar dette opp. Jeg hadde en MA i ca uke 10-11, men det ble ikke oppdaget før uke 15. Da først fikk jeg blødninger. Dermed trodde vi at alt var i orden og de kritiske første 12 ukene var over og vi hadde endelig fortalt det til hele familien og alle venner. Det var min første graviditet og ville vært første barnebarnet i begge familiene. jeg har også en bror som da var 12 år som gledet seg helt enormt. Så får jeg plutselig magesmerter og begynner å blø. På sykehuset blir det tatt ultralyd og de konstanterer at fosteret er død og antagelig har vært det i flere uker. Jeg kommer aldri til å glemme synet av den bittelille helt stille kroppen på skjermen. Jeg og mannen min var fullstendig knust. vi var jo forberedt på at det ofte kan skje en SA de første tre mnd i svangerskapet, men var ikke forberedet på å oppdage det først i uke 15, etter alle hadde fått den glade beskjeden. Vi gråt og sørget lenge over dette. Jeg sluttet å blø og måtte ha utskraping, og husker at jeg våknet av narkosen i krampegråt. Legen som konstanterte at det ikke var liv, var svært ufølsom og prøvde hardt å overbevise oss om at det ikke var noe å bry seg om. Det var bare en sykepleier som viste noe empati, og hun fulgte meg fra utskrapingen til rommet mitt. Jeg så hun var berørt av de sterke følelsene jeg og mannen min hadde, og det føltes godt. Jeg og mannen min sørget lenge og det var nok mange andre i familien som gråt etter denne beskjeden. Det var utrolig tøft å fortelle til alle som spurte hvordan det gikk med babyen, at vi hadde mistet den i flere måneder etterpå.

 

Nå har vi en frisk datter på snart 2 år. Da jeg ble gravid med henne, krevde jeg ultralyd rundt uke 12 for å sjekke at det var liv før vi torde å fortelle det til noen. Jeg var nok også ekstra var for signaler og dro nok oftere til lege og jordmor for sjekk enn andre. Jeg oppdaget at det var mange tegn på graviditeten som hadde uteblitt første gang, så hvis vi skal ha flere barn, vil jeg nok være tryggere på å tolke egen kropp.

 

Av og til tenker jeg på den lille kroppen jeg hadde i magen den gangen. Jeg har også i ettertid tenkt på at de nok kastet den rett i søpla, og det synes jeg er litt leit. For meg var det en person.

[Anonym bruker]

jeg har hadd 2 SA, en i uke 5 og en i uke 9. begge gangene ble jeg møtt av en lege som satt å prekte om at jeg skulle være glad får at kroppen ordnet opp selv, ble sendt hjem med store blødninger og et halvt foster i uke 9 og blødde i 3 mnd den gang, fikk ikke hjelp til å stoppe blødningene heller. legen sa at alt ville ordne seg selv. ingen og null fårståelse å følte også at ingen viste respekt får meg. lykke til neste gang var det jeg fikk beskjed om. jeg gråt og gråt på måndesvis. med mitt første barn tok det 7 års prøving, nå har jeg prøvd i 1,5 år inkl 2 spontanaborter, ikke sendt til utredning. bestandig bare lykke til og NULL fårståelse. MØKKA helsevesen.

[lilleanna]

Jeg er veldig interessert i dette tema siden jeg har spontanabortert tre ganger tidligere, den andre var en exu (extra-uterint svangerskap) og den tredje var like etter at hjerteslagene ble sett på ultralyd. Den siste var i mai 2008. Nå har jeg en datter på 1 år og fire måneder.

Dette er et veldig spennende tema og jeg har mine egne opplevelser og oppfatninger av hvorfor det kan skje.

Legene sa lenge at det ikke hadde noe og si om man drakk alkohol i ukene FØR man forsøkte å bli gravid. Jeg drakk vin som vanlig og tenkte ikke på å trappe ned før etter at jeg mistenkte graviditet. Jeg hadde altså en exu og etter 6 måndeder en spontanabort.

MEN så leste jeg en artikkel om at hvis man forsøkte å bli gravid så måtte man avstå fra alkohol totalt, spesielt fra den siste menstruasjonen, gjennom eggløsning og eventuell befruktning. Dette er viktigere jo eldre man blir.

Altså at det er viktig å være uten alkohol fra egget utvikles og løsner (eggløsning), og selvfølgelig til man vet at man alikevel ikke er gravid.

 

Jeg forsøkte dette. Fra FØRSTE menstruasjonsdag drakk jeg ikke en dråpe med vin og ved neste eggløsning ble jeg gravid med min nå lille englebass på 16 måneder.

 

Ellers ble disse spontanabortene og meg selv behandlet som samlebånd, ja.