Aldri mere barn!ALDRI!

[Anonym bruker]

Ikke nok med att jeg sliter å få jenta mi hjem,hun slår meg å skriker så alle må tro jeg misshandler henne!Så storesøster som må mases på utallige ganger.Jeg blir sprø!Aldri fred å få!Hver eneste dag må det skriker,mases å alt.Det er ett ork!Å jeg er alene om alt hver dag omtrent!Å jeg som ikke er alenemor,vell det føles slik ut.Lurer hvor lenge jeg holder ut.Det er en svakhet å be om hjelp det sier jo bare sitt.Å hva skjer etter det?Man kan aldri føle seg trygg hvem som stepper opp på trappa.Dere skjønner hva jeg sikter til?

Det er som hunder som hele tiden må ha aktivitet ellers så blir dem grinette å masette.Å ikke nok med det så sliter jeg med dårlig samvittighet vist jeg ikke finner på noe med dem som om dem ikke kunne gjøre noe selv.Kan ikke gå på besøk å ha besøk hver eneste dag bare for att både ungene å jeg skal ha god samvittighet.

[*gurimallaika*]

Ikke vær redd for å be om hjelp! Det viser bare styke hvis du klarer. Hvis du er redd for at Barnevernet skal komme hvis du ber om hjelp, så må det være mer som er i veien enn at du er utslitt og lei pga at ungene ikke hører.

 

Bernevernet er der for å hjelpe familier som sliter og ikke ødelegge familiene, med mindre noe er riv ruskende galt.

 

Du kan jo ta kontakt med Familievernkontoret der du bor. Kan være at det ikke skal så mye til for å endre på situasjonen deres. Kanskje bare få den andre foreldren mer på banen..?

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hvor gamle er barna?

 

Husk at alt går i faser. :-)

[Puddingmama]

Jeg vil også si at det å be om hjelp viser en styrke. Det høres også ut som om dere er kommet inn på et skeivt spor som kanskje ikke er så lett å komme seg ut av. Barn skal kunne leke selv og de skal ikke ha bruk for mye besøk og mye ekstra stimuli om de har vært i barnehagen på dagen.

 

Barna utnytter lett voksnes "svakheter". Dersom de oppdager at vi blir styrt av våre følelser (f.eks sinne, fortvilelse, oppgitthet, dårlig samvittighet) så bruker de det gjerne mot oss og tar overtaket. Mens hvis vi klarer å handle rasjonelt (tankestyrt) så har vi overtaket på dem. Hvis dine barn krever at du aktiviserer dem hele dagen, slår, skriker og maser så har de tatt over kontrollen i familien og du må vinne tilbake kontrollen. Det kan hende det er vanskelig å snu dette helt alene, men med noen gode råd og litt veiledning så er det på ingen måte umulig. Prøv å finne noen du stoler på som kan hjelpe deg på veien, lykke til!

[Anonym bruker]

Hei.

Er veldig synd vi skal ha denne oppfatningen av "småbarnsperioden".

Jeg skjønner akkurat hva du går gjennom for jeg slet med dette selv en periode.

Kan fortelle deg at jeg har en gutt som var slik. Han skreik,sparket,slo,ja, var faktisk en liten periode han faktisk spyttet (ikke på meg,men på bakken for å vise frustrasjon).

 

Han var utrolig aktiv og skulle ha meg med overalt! Ble bare så trøtt og sliten for hver dag som gikk og lurte jo selvfølgelig på når dette kom til å ta slutt.

 

Men jeg bestemte meg en dag for å være konsekvent. Måtte bare blir et lite hakk strengere. Og han testet meg ofte. Jeg begynte å gi han "time-out" HVER gang han ikke hørte etter.

Det var utrolig slitsomt psykisk for det er jo i grunn ikke det man vil gjøre som mor.

Men han lærte Jeg begynte også med å telle når jeg kjente jeg ble sint.

Jeg sa til han at om han ikke hørte etter,så fikk han time-out. Og jeg begynte.....: 1............2...........

Da skjønte han jeg kom tilå ta denne time-outen og han skjerpet seg med eneste gang!

 

Det er jo det å ikke bruke denne metoden heeeleee tiden, men et par ganger, så de vet at her er det vi som bestemmer...

 

Det var en lang prosess, og etter han fikk begynt på stor avd.ble alt forandret! Ikke trasser han,slår,dytter,sparker,absolutt ingenting

 

Ønsker deg lykke til