Mine følelser i dag....

[Raggy]

Har hatt to MA og for ei uke siden da jeg trodde jeg var 7+3 (tidlig UL pga de to andre MA) fant de bare ett lite embryo på 5 mm og ingen hjertelyd. Enten så var fosteret yngre enn forventet eller så var det enda en MA. Tok hcg prøve som viste 42000 og fikk beskjed om å komme til ny UL om ei uke.

Denne uken har mildt sagt vært ett grusomt mareritt. Jeg har vært i denne værdenen men det er bare utenpå. Har trekt meg inn i meg selv med tusen millioner tanker og følt meg helt udugelig. Kan jeg virkelig ikke gi oss ett etterlengtet barn...vet det er dumme tanker med de kommer uansett. Følt meg helt ensom og alene på denne jorden selv om min kjæreste har prøvd alt han har kunnet for å snakke sammen og gjøre hverdagen enkel for meg. Ligget i sengen med symptomer så sterke på å være gravid. Stor kvalme, utrolig ømme bryst osv osv. Har lest alt og søkt på alt som har med embryo som har tatt en pause for å "trøste" meg selv og håpe at det var det som hadde skjedd. Håpet at de fant liv i spiren og at vi endelig skulle få ett barn sammen. (Vi har barn men ikke felles barn).

Denne uken unner jeg INGEN.

 

Dommedagen kom og jeg møtte fastende. Og fikk så den grusomme beskjeden. Fosteret var nå minsket til 3,5 mm og ingen hjerteaktivitet...dødt. Jeg tok det bra der og da og sa "jaja, da skjedde det igjen". Legen spurte om vi ønsket utredning etter disse tre MA noe vi takket ja til og skulle få time om 6 uker. Kroppen trenger vist de ukene for å bli kvitt alle gravidhormonene.

 

Fikk så to tbl kl 09 som skulle mykgjøre livmoren og de måtte virke i to timer. Fikk så komme opp på dagkirurisk avdeling og forlangte ett rom der jeg og min kjære kunne være sammen. Ikke et 4 mans rom der han måtte vente i gangen. De var hyggelige og vi fikk selvfølgelig et rom for oss selv. Den tiden under ventingen er veldig viktig for oss da vi kan snakke ut om det som venter. Vi hadde gjennomgått dette to ganger før og viste hva vi hadde i vente. Ventetiden på å få komme seg til operasjonsstua er uendelig og utrolig vond for begge. Kl 12.15 kommer sykepleier inn og skal hente meg. Jeg forteller som jeg gjorde de to første gangene at jeg ønsker at min kjære skal være med inn på operasjonstua og være der til jeg får narkosen. De er ikke vant med å få slike spørsmål tror jeg, men har fått ønsket mitt oppfylt alle disse tre gangene. Vi har våre rettigheter som jeg også vet da jeg selv er sykepleier. Operasjonssykepleieren var litt sur da hun måtte si ja til dette men jeg så henne bare inn i øynene og sa at jeg ønsket det slik for at jeg skulle få det best mulig. Det er jo det som er det viktigste i en slik situasjon. Overlatt til ett sterilt rom med 4 fremmede som vimser rundt og gjør sine oppgaver mens du ligger der og vet at de skal ta bort det vi har ønsket så sterkt og som nå er død..... De forberedte alt på forhånd med å legge bena til rette og feste de, satt inn en kanyle for innsovningsmedisinen og da de begynte å vaske meg nedentil skjønte jeg at nå er blir det ett faktum at jeg ikke lenger bærer noe liv der nede. Jeg begynte å gråte..gråte og gråte.. Anestesilegen ga meg litt av innsovningsmedisinen og jeg ble liketil og sløvet...gråten slutten etter 15 sek. Min kjære satt ved siden av meg hele tiden og holdt meg i hånden og tørket mine tårer. Er utrolig tøft og sterkt gjort av han å sitte der og se en han elsker ligge der hjelpesløs og vite at nå skjer det! Han satt der helt til legen fikk på seg hanskene og sa at nå skulle jeg få sove.

 

Våknet 15 min etterpå og hadde da kraftige smerter nedentil .Fikk smertestillende og ble trillet på rommet vi hadde. Ble mer og mer våken og ønsket å dra hjem etter en time men det fikk vi ikke. Måtte vente minst to timer etter inngrepet. Legen kom da etter to timer og fikk en lang samtale med han. Vi skal til utredinig om 6 uker og det er mye de kan finne ut men det er samtidig bare 50/50 prosent at de kan finne ut noe. Uansett er det jo en trøst å få satt igang en prosess og se om det er noe som KAN gjøres.

 

I dag sitter jeg her ..dagen etter og kjenner at kvalmen er mer eller mindre borte, brystene er ømme men ikke så ømme og former er bedre enn på mange uker. Kjenner jeg er lettet etter en uke i ett mareitt og at vi nå kan gå videre. Har ikke fortalt noen av mine veninner at jeg har vært gravid så har ikke hatt noen å snakke med ang dette og da er det godt å få skrevet ned mine følelser her inne. Dele mine opplevelser og tanker. Ble ett langt innlegg...kunne skrevet mye mer men dette er nok mer enn nok.

*Har lagt inn dette innlegget to plasser men så ikke denne siden som passer meg før nå*.

 

 

[Håpet ble virkelighet!]

Vil bare sende deg en klem og masse omtanke jeg - en grusom opplevelse for oss alle som må gjennom det - og så flere ganger på rad da, føles fullstendig hjerterått og urettferdig!

 

Ta vare på deg selv og kroppen, de vonde tankene og følelsene blir lettere å taakle ettersom dagene går, men borte blir de jo ikke. Lykke til med utredningen og påfølgende hjelp - fortjener lykke dere nå!

 

Klem

[Stolt mamma!]

Kjenner meg så alt for godt igjen i det du skriver!

Sender deg stor klem!!

Har selv vært gjennom 4 aborter før jeg fikk en nydelig gutt for snart 2 år siden. Nå venter jeg tvillinger om 6uker!

Så for all del - ikke gi opp!!

Ta vare på deg selv og lykke til videre!!