3 MA på to år

[Raggy]

Har hatt to MA og for ei uke siden da jeg trodde jeg var 7+3 (tidlig UL pga de to andre MA) fant de bare ett lite embryo på 5 mm og ingen hjertelyd. Enten så var fosteret yngre enn forventet eller så var det enda en MA. Tok hcg prøve som viste 42000 og fikk beskjed om å komme til ny UL om ei uke.

Denne uken har mildt sagt vært ett grusomt mareritt. Jeg har vært i denne værdenen men det er bare utenpå. Har trekt meg inn i meg selv med tusen millioner tanker og følt meg helt udugelig. Kan jeg virkelig ikke gi oss ett etterlengtet barn...vet det er dumme tanker med de kommer uansett. Følt meg helt ensom og alene på denne jorden selv om min kjæreste har prøvd alt han har kunnet for å snakke sammen og gjøre hverdagen enkel for meg. Ligget i sengen med symptomer så sterke på å være gravid. Stor kvalme, utrolig ømme bryst osv osv. Har lest alt og søkt på alt som har med embryo som har tatt en pause for å "trøste" meg selv og håpe at det var det som hadde skjedd. Håpet at de fant liv i spiren og at vi endelig skulle få ett barn sammen. (Vi har barn men ikke felles barn).

Denne uken unner jeg INGEN.

 

Dommedagen kom og jeg møtte fastende. Og fikk så den grusomme beskjeden. Fosteret var nå minsket til 3,5 mm og ingen hjerteaktivitet...dødt. Jeg tok det bra der og da og sa "jaja, da skjedde det igjen". Legen spurte om vi ønsket utredning etter disse tre MA noe vi takket ja til og skulle få time om 6 uker. Kroppen trenger vist de ukene for å bli kvitt alle gravidhormonene.

 

Fikk så to tbl kl 09 som skulle mykgjøre livmoren og de måtte virke i to timer. Fikk så komme opp på dagkirurisk avdeling og forlangte ett rom der jeg og min kjære kunne være sammen. Ikke et 4 mans rom der han måtte vente i gangen. De var hyggelige og vi fikk selvfølgelig et rom for oss selv. Den tiden under ventingen er veldig viktig for oss da vi kan snakke ut om det som venter. Vi hadde gjennomgått dette to ganger før og viste hva vi hadde i vente. Ventetiden på å få komme seg til operasjonsstua er uendelig og utrolig vond for begge. Kl 12.15 kommer sykepleier inn og skal hente meg. Jeg forteller som jeg gjorde de to første gangene at jeg ønsker at min kjære skal være med inn på operasjonstua og være der til jeg får narkosen. De er ikke vant med å få slike spørsmål tror jeg, men har fått ønsket mitt oppfylt alle disse tre gangene. Vi har våre rettigheter som jeg også vet da jeg selv er sykepleier. Operasjonssykepleieren var litt sur da hun måtte si ja til dette men jeg så henne bare inn i øynene og sa at jeg ønsket det slik for at jeg skulle få det best mulig. Det er jo det som er det viktigste i en slik situasjon. Overlatt til ett sterilt rom med 4 fremmede som vimser rundt og gjør sine oppgaver mens du ligger der og vet at de skal ta bort det vi har ønsket så sterkt og som nå er død..... De forberedte alt på forhånd med å legge bena til rette og feste de, satt inn en kanyle for innsovningsmedisinen og da de begynte å vaske meg nedentil skjønte jeg at nå er blir det ett faktum at jeg ikke lenger bærer noe liv der nede. Jeg begynte å gråte..gråte og gråte.. Anestesilegen ga meg litt av innsovningsmedisinen og jeg ble liketil og sløvet...gråten slutten etter 15 sek. Min kjære satt ved siden av meg hele tiden og holdt meg i hånden og tørket mine tårer. Er utrolig tøft og sterkt gjort av han å sitte der og se en han elsker ligge der hjelpesløs og vite at nå skjer det! Han satt der helt til legen fikk på seg hanskene og sa at nå skulle jeg få sove.

 

Våknet 15 min etterpå og hadde da kraftige smerter nedentil .Fikk smertestillende og ble trillet på rommet vi hadde. Ble mer og mer våken og ønsket å dra hjem etter en time men det fikk vi ikke. Måtte vente minst to timer etter inngrepet. Legen kom da etter to timer og fikk en lang samtale med han. Vi skal til utredinig om 6 uker og det er mye de kan finne ut men det er samtidig bare 50/50 prosent at de kan finne ut noe. Uansett er det jo en trøst å få satt igang en prosess og se om det er noe som KAN gjøres.

 

I dag sitter jeg her ..dagen etter og kjenner at kvalmen er mer eller mindre borte, brystene er ømme men ikke så ømme og former er bedre enn på mange uker. Kjenner jeg er lettet etter en uke i ett mareitt og at vi nå kan gå videre. Har ikke fortalt noen av mine veninner at jeg har vært gravid så har ikke hatt noen å snakke med ang dette og da er det godt å få skrevet ned mine følelser her inne. Dele mine opplevelser og tanker. Ble ett langt innlegg...kunne skrevet mye mer men dette er nok mer enn nok.

[♥ Notie♥]

Kjære Raggy - dette var et sterkt innlegg og jeg føler så veldig med deg! Jeg har selv hatt en MA i juni i år, men meg har det bare skjedd en gang med og jeg og mannen min har ei flott lita jente på 1,5 år sammen fra før, så jeg skjønner veldig godt at dette må være ekstra tungt for deg. Godt at du nå får komme til utredning, det blir vel uansett greit å få en avklaring på om noe er grunnleggende galt eller om du bare har vært ekstremt uheldig. Hvis det er noen trøst har jeg ei i min nærmeste omgangskrets som også har opplevd dette tre ganger, men som akkurat har født en frisk og sunn baby, så det kan fremdeles gå bra for deg! Jeg håper du kommer deg raskt til hektene igjen og at det går bedre for dere fremover - det høres ut som om du har en støttende og fin mann/samboer iallefall, bruk ham for det han er verdt og prat mye med ham! For min del fikk jeg mye støtte ved å fortelle hva som hadde skjedd til noen av de rundt meg også, tror ikke jeg ville ha kommet meg videre så fort hvis jeg ikke hadde gjort det, men dette er jo selvfølgelig individuelt.

Jeg håper virkelig det ordner seg for dere - tenker på deg!

[Raggy]

Takk for innlegget ditt og trøstende ord:)

 

Skulle nok ha hatt noen venninner å snakke med, men har valgt å ikke fortelle noen om vår graviditet denne gangen da vi hadde mistet to ganger tidligere. Kan jo hende jeg gjør det litt senere men ønsker ikke å fortelle noen om dette nå.

Min kjæreste prøver så godt han kan å få meg til å snakke om mine følelser og de kommer stykkevis og delt.

 

Håper vi ikke får noe negative svar på utredningen når den tid kommer og at vi kan fortsette å prøve.

[Marianne73]

Huff, jeg føler virkelig med deg. Har bare opplevd å miste én gang selv (uke11), og syntes det var ille nok. Men du skriver at du ikke har noen å snakke med om dette. Vet du; jeg fortalte ikke så mange at jeg var gravid, men jeg fortalte ganske mange at jeg hadde mistet. Og jeg fikk så utrolig mye støtte og omsorg av dem rundt meg, og det viste seg at flere i omgangskretsen som hadde mistet både en og to ganger uten å fortelle om det til noen.

Så du kan jo prøve å snakke med et par av dine nærmeste venninner?

 

Og så håper jeg inderlig du lykkes neste gang og krysser fingrene for at utredning hjelper!

 

Klem til deg

[Kronesis]

Kjære deg!!

 

Det er en ting jeg har skjønt i dette livet. Og det er at ingenting går etter rettferdighet.

Da jeg begynte å prøve å få barn visste jeg ikke hvor vanlig det er å miste.

Jeg gjennomgikk medisinsk abort i går etter MA nr 2. Forrige var for nøyaktig et år siden. Jeg har nå skjønt at det ikke er uvanlig å miste flere ganger.

 

Det gir ingen trøst å vite at noe er vanlig når man er midt opp i vonde ting selv, men jeg vil at du skal vite at et annet sted i landet sitter jeg akkurat nå og kjenner på mange av de samme vonde følelsene som deg.

Håper dere får hjelp på utredning og at dere finner ut av det.

 

Lykke til!!