Flere enn meg som synes det blir verre og verre`???

[trønderpia85]

Hei.

 

Mistet min lille spire 29.mai i en SA.. Var da nesten 9 uker på vei.. Hadde vært på ul 3 dager tidligere da jeg hadde litt blødninger. På skjermen fikk jeg da se et bankende hjerte og legen sa at alt så normalt ut og at hun ikke hadde noen forklaring på hvorfor jeg blødde. Men at noen blødde under hele svangerskapet... Følte meg 10 kg lettere da jeg kom ut for jeg var sikker på at jeg hadde mistet min lille..

 

Men så skjer d ufattelige.. Altså 3 dager senere våkner jeg opp kjempe tidlig på morgenen med helt syke smerter i magen, og går på do å mister min lille spire.. Dro på sykehuset samme dagen for å få d bekreftet.. Slapp heldigvis utskrapning da kroppen hadde fått ut alt på egenhånd.. Var selvfølgelig helt knust, men etter noen dager gikk d bedre...

 

Men nå i de siste ukene så har tankene rundt d blusset opp igjen, og jeg synes d bare blir verre og verre for hver dag som går.. Sliter skikkelig når jeg ser gravide og nyfødte... Tenker på at jeg skulle vært 21 uker på vei idag =(

 

Vet liksom ikke hvordan jeg skal komme meg over dette....

[♥ Notie♥]

Jeg skjønner følelsen veldig godt! Min historie er ganske lik din, jeg hadde en liten blødning i uke 7 og var på UL etter det, da så alt fint ut. Men i uke 10 begynte jeg å blø ordentlig og UL viste at spiren hadde dødd kort tid etter forrige UL. DE første ukene var veldig tøffe, men så begynte det å gå bedre og jeg trodde jeg var over det verste. Men da jeg begynte på jobb etter ferien kom alt tilbake, tror det hadde sammenheng med at jeg hadde sett for meg å komme tilbake med litt synlig mage og fortelle gladnyheten til de jeg ikke hadde truffet på noen uker.. dessuten har jeg et par stykker i min omgangskrets som har termin i samme tid som jeg opprinnelig hadde og det begynner å vises på dem nå, det hjalp jo ikke akkurat.

Jeg begynte å grave meg litt ned i de negative følelsene igjen så jeg måtte ta meg selv i nakken og bestemte meg for å slutte å fokusere på hvordan ting kunne ha vært - tross alt kunne jeg jo faktisk ikke ha vært 20 uker på vei, for da hadde jeg jo vært det nå! Ehm, skjønte du logikken i det? Det var visst ikke meningen at jeg skulle få et januarbarn i 2011, men det kommer flere sjanser og når jeg endelig får den babyen jeg skal ha kommer jeg til å være veldig glad for det og ikke ønske meg noen annen baby i det hele tatt! Jeg prøver også å fokusere på andre ting; jobb, studier, trening og ikke minst min flotte 1,5-åring og min kjekke mann;) En liten pause fra BiM hjalp også, jeg trengte å få litt avstand til det hele. Men nå er jeg ved godt mot igjen og kan godt være her inne - og jeg prøver å kose meg med spenningen som ligger i det å prøve å bli gravid.

Håper du finner litt støtte og kanskje noen gode råd i dette, jeg håper ting ordner seg for deg og at du snart ser lysere på ting!

[Therese:):)]

Hei trønderpia85

 

Håper det går noenlunde bra med deg. Jeg føler med deg, og vet det går an å bli skikkelig deprimert av abort. Jeg har hatt tre, men har også to herlige barn.

 

Mitt beste råd er: Snakk om det, enten med noen du kjenner godt eller med alle. Jeg fant ganske fort ut at det sitter mange rundt omkring som har hatt spontanaborter, men som ikke snakker så mye om det. Men når jeg nevner min(e), sier de det, og jeg har hatt mange gode og støttende samtaler med damer jeg egentlig ikke kjente så godt før.

 

Sist jeg aborterte var jeg mer forberedt på at det kunne skje og da lot jeg med selv få lov til å deppe ei god stund. Så greide jeg å fokusere på det positive i livet og samle motivasjon til å prøve igjen.

 

Lykke til!

 

[Vårbarnet med to små]

Jeg husker vi var på 1.trim på likt. Så vi er i nesten samme båt.

Jeg fikk beskjed om at det var helt normalt å blø, så noen ultralyd var ikke nødvendig. Men, til rutineultralyden (juli) fikk vi vite at fosteret hadde vært dødt siden jeg begynte å blø i mai, så jeg ble sendt på utskraping.

Ettersom jeg hadde blødd så lenge, så var vi forberedt på det. Og jeg har hele tiden vært klar på at det ikke er noen selvfølge at et svangerskap skal gå bra.

Tiden etter utskrapingen gikk fint, vi hadde ikke mistet et barn, vi hadde bare mistet noe som fortsatt så ut som et rumpetroll. Det var ikke noe galt med oss, det var kroppens måte å ordne opp.

To måneder senere begynner jeg å merke at jeg skulle jo egentlig hatt kulemage nå. Jeg skulle egentlig kunne besøkt venninnene mine og deres nyfødte med et smil og stor mage. Nå må jeg psyke meg opp for å i det hele tatt sende melding til de.

Jeg vil ikke si at jeg er misunnelig, for jeg unner de all lykke og de fantastiske barna de har. Men føler meg bare så tom. Det var ikke slik det skulle være!

 

Alt jeg tenker på er; Når blir jeg gravid igjen???????????