Fødelsdepresjon?? vær så snill, hjelp...

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn på snart 5 måneder. Da han ble født og de første månedene var alt bare bra og jeg var lykkelig og glad. Men fra han var ca 4 måneder til nå har jeg bare blitt mer og mer nedstemt og deprimert. Og det er så utrolig vondt, for jeg elsker virkelig sønnen min mer enn jeg trodde var mulig å elske noe eller noen og det gjør det ekstremt vanskelig for meg å takle depresjonen. Jeg føler jeg er helt tom og ikke har noe å gi, verken til kjæresten min eller sønnen vår. Og jeg tør ikke snakke med noen om det. Er så redd de skal stemple meg som en dårlig mor, som jeg jo føler at jeg er når jeg føler det som jeg gjør. Er det normalt å få en fødselsdepresjon så sent?? Har tidligere lidd av depresjoner, men trodde det var et tilbakelagt kapittel av livet mitt. Var så utrolig lykkelig den første tiden med vår lille skatt, så jeg fatter ikke hva det er som har skjedd. Han er overhodet ikke noe vanskelig barn, og han har ikke lidd av kolikk eller andre ting som har ført til unormalt mye skriking osv. Likevel har jeg møtt veggen og føler meg fullstendig ubrukelig og mislykket. Når han gråter har jeg bare lyst til å gråte selv, og når han er glad så er jeg bare redd for at han skal slå seg vrang og begynne med skrikingen igjen. Jeg får ikke sove om nettene selv om jeg er utslitt etter nattevåk med sønnen hver kveld. Jeg sover i gjennomsnitt kanskje 4-5 timer om natten til sammen, men aldri mer enn 2-3 timer sammenhengende. Jeg har ikke lyst til noen ting og jeg gleder meg ikke til ting jeg tidligere gledet meg til. Jeg vil ikke være sammen med vennene mine og gruer meg til jeg skal møte dem, men gjør det likevel for jeg er redd for å miste dem hvis jeg skal avlyse avtaler hele tiden. Ofte skulle jeg til og med ønske jeg havnet i en ulykke, så jeg kunne ligge på sykehus en stund og bare få være i fred, og jeg syns det er helt forferdelig og egoistisk å tenke dette, så jeg føler meg helt elendig av det. Tankene jeg har ødelegger hverdagen min fullstendig og kjæresten min begynner å bli bekymret for han merker godt at noe er galt selv om jeg ikke vil innrømme det. Jeg føler meg så fullstendig mislykket som venn, kjæreste og aller mest mor. Og det eneste jeg egentlig vil er å være den ”perfekte” moren som jeg vet jeg kan være, for det skylder jeg det lille barnet jeg har fått til verden. I det minste føler jeg glede når min lille skatt smiler sitt vakre smil til meg, men det er vel så godt som det eneste lyspunktet jeg klarer å glede meg over… Er det noen som har vært i lignende situasjon?

[Celeste85]

Kjenner meg igjen i mye av det du sier, men snakk med helsesøster! Veldig viktig slik at du får vært der for sønnen din når han trenger deg!

SOv på dagen når han sover og få mannen din til å hjelpe til hjemme. Det har funka bra for meg

[lykkelig med2 gutter]

jeg fikk diagnosen 1 !!!år etter fødsel... bare samtaler og fotsoneterapi som hjalp. gikk en mnd på antidep, men ble skremt over effekten, at det var mulig bli så påvirket liksom, så jeg droppet dem etter en mnd!

[Gjest]

Hei! KJenner meg veldig igjen.

 

Vær såå snill å få hjelp før du møter vggen fulstendig. Jeg gjorde ikke det første gagnen og det tok laaaang tid.

 

Nå med nr to har jeg fått hjelp når hun var ca 5 mnd og det som hjelper medt er å få sove ut noen netter.

 

Mange blir deprimerte grunnet søvnmangel, det er veldig veldig vanlig. Prøv å få noen til å avlaste deg så du får sovet ut noen netter. Om du ikke har noen i nettverket ditt så ta kontakt med helsestasjon eller barnevern. Ikke for at du er en dårlig mor. Men for at du er en god mor som forstår at du må hente deg inn litt for å fortsette å være en god mor;-)

Vet at det er ubehagelig å be om hjelp, men keg ser sånn på det at det er de som er resurssterke som ber om hjelp når de trenger det istedenfor å være for stolt til det.

 

Send gjerne pm om det er noe.

 

Håper du får det bedre snart. Stor klem fra meg som har vært veldig deprimert noen måneder etter begge fødslene.

[litengutt-april2010:)]

Tusen takk for svarene deres, betyr mye å vite at jeg ikke er alene midt oppi det hele.

Hater virkelig å føle det som jeg gjør, men jeg klarer ikke få meg til å be om hjelp av profesjonelle, selv om jeg vet det er det jeg trenger. Vil jo egentlig ikke at noen i det hele tatt skal vite om det jeg føler, skammer meg så utrolig over det. Jeg elsker sønnen min så høyt og syns det er så forferdelig urettferdig ovenfor ham å ha disse tankene. Han har jo aldri bedt om å bli født og han fortjener så mye bedre.

 

For et par år tilbake var jeg deprimert grunnet diverse problemer. Fikk da veldig dårlige erfaringer med det psykiske hjelpeapparet.. Men kan jo hende de er flinkere med mer konkrete depresjonsårsaker som fødselsdepresjoner? Noen erfaringer med dette?

[Gjest]

Heisann

 

Jeg skjønner så godt følelsene av både skam og utilstrekkelighet.

Dette er følelser som ofte ikke står i forhold til hvordan vi egentlig er. Det blir vel litt sånn som for de med anorexi som ser en stor elefant i speilet, mens egentlig er det langt fra sannheten.

 

Det med å tenke på at barnet egentlig fortjener bedre kjenner jeg meg sånn igjen i, det er utrolig vondt og sårt.

 

Jeg har og som deg dårlige erfaringer med hjelpeapparatet, men har denne gangen valgt å svelge noen kameler å prøve å ha den instillingen at jeg vil ikke ha det sånn som dette lenger, og jeg må da ha hjelp for å få det bedre.

 

Litt av problemet mitt der er at jeg føler egentlig at jeg er en resurssterk person og er redd for å bli kategorisert og sammenlignet med en gruppe jeg egentlig ikke hører til.

 

Hun jeg går og snakker med er helt nyutdannet og det synes jeg er greit. Hun er litt sånn som følger "boken" litt vel mye, men det får jeg heller tåle for vi har ellers en veldig god tone og hun lytter virkelig til meg.

Jeg går og prater med henne 2 dager i uken, og så prøver jeg og jobbe med en ting mellom hver gang. Sånn at det ikke blir for mye og jeg opplever det som enda et nederlag..

 

MEN husk at det tar utrolig på å gå rundt uten ordentlig søvn og hvile. Jeg personlig tror det viktigste er å få avlastning sånn at du får hvilt skikkelig ut, for alt er så mye værre når du er i underskudd på søvn. Tenk deg de som sitter i fengsler der det bgrukes tortur. Der er jo dette med uavbruttt søvn og mangel på søvn noe av det mest effektive de gjør for å "knekke" fangene...Selv den sterkeste person kan gå på en smell da;-)

 

Tenk positive tanker og si positive ord. Omgi deg med positive mennesker, og få nok søvn, så skal du se det positive atter gror :-)

[litengutt-april2010:)]

Takk igjen for fint svar.

 

Den rasjonelle personen i meg vet jo at tankene mine ikke gjenspeiler virkeligheten. Når man er deprimert er det som om det sitter en liten djevel i hodet ditt som forteller deg at du er dårligere enn du er og at ting ser mørkere ut enn de gjør.

Hvile er nok utrolig viktig ja, kjæresten min er flink til å la meg sove mer nå og merker det hjelper å ha litt mer overskudd. De nettene jeg sover ekstremt lite har de verste påfølgende dagene.

 

Har det samme problemet som deg. Jeg mener også selv at jeg er en resurssterk person og er også veldig redd for å bli "satt" i en gruppe jeg ikke hører hjemme i. Men får prøve å svelge noen kameler selv og få hjelp på et eller annet vis. Kan ikke gå rundt som dette, det er altfor slitsomt og gagner ingen..