Er eg egoistisk?

[snart40]

Det er ikke sikkert at alle synes dette er et tema som hører til her inne, men jeg prøver likevel.

 

Som gravid har jeg mange tanker i hodet. Spesielt om tiden framover og hva som venter oss etter at gutten vår er født.

 

Jeg har en syk mor. Hun er veldig krevende og jeg synes det er fryktelig tungt. Alle samtaler ender feks opp i krangel, diskusjon og kverulering.

 

Jeg har sagt til mannen min at jeg vet ikke om jeg orker et nytt svangerskap til tett etter dette svangerskapet dersom det skal bli på samme måten som nå. Da har jeg i tillegg et lite spebarn å ta meg av også.

 

Jeg er snart 40 år og kan ikke vente for lenge.

 

Synes dere jeg er egoistisk som tenker sånn?

[AO3]

Nå vet jeg ikke hva din mor lider av, men generelt - nei, det synes jeg ikke. Du må selv finne ut hvor dine grenser går, og hva du orker. Det ER slitsomt å ha en baby, og det ER slitsomt med to tette. Det er også veldig slitsomt å ha foreldre som, i stedet for å gi hjelp og støtte, som de fleste foreldre gjør, fører til at du sliter deg ut. Noen må bryte kontakten med sine foreldre, eller begrense kontakten veldig, fordi de rett og slett ikke orker mer.

 

Jeg har en venninne med en psykisk syk mor, som opplever at må sette enda klarere grenser nå som hun selv har blitt mor enn hun gjorde før. F.eks. at hennes mor ikke får treffe barnebarnet hvis hun ikke tar medisinene sine, og går til psykiatrisk sykepleier som avtalt. Dette gjør hun for å beskytte både seg selv og babyen sin, men også sin mor. Hun begrenser også kontakten slik at besøk ikke varer altfor lenge, så bestemoren girer seg opp etc.

 

Jeg vil også legge til at du nå er gravid og hormonell, og da kan problemer fortone seg som enda større enn det de virkelig er. Det er en del av det å være gravid. Ikke vær redd for å ta opp disse tingene med jordmor, forresten. Det er greit at den som følger deg opp vet litt om hvordan du har det, også på denne fronten. Tenk over hvor du vil sette grensene dine. Og ikke ta avgjørelsen om en nr 2 riktig enda, ta ting som de kommer. Det er fint at du kan snakke med mannen din, han vil sannsynligvis være din beste støtte i dette. Lykke til! *klem*

[Snøfnugg75]

Ut frå deg du skriv er det jo mor di som er "problemet" meir enn det å få barn. Eg ville heller tenkt på alternativ, kan du få avlastning til di mor? Vaskehjelp heime? Au pair? Osb. Tenk på at ditt barn blir åleine med deg når du blir gamal (kjip tanke, men likevel) - hadde det ikkje vore lettare med to syskjen?

 

Eg ville ha tenkt meg nøye om før eg lot "babytoget" gå.

 

[snart40]

For det første: Min mor har svulst på hjerna. Hun har skiftet personlighet fullstendig. Det er mulig hun ikke lever så veldig lenge men det vet vi ikke.

 

Min mor bor hjemme. Pappa og hjemmesykepleier steller henne. Hun nekter plent å reise på avlastning. Da ringer hun heller byda rundt og spør om noen kan "passe" henne i to uker mens pappa må reise hjemmefra for å slappe av.

 

Min mann er enebarn og han vet akkurat hvordan det er. Dersom jeg ikke klarer å gjennomføre et svangerskap til med alle opp og nedturer, stell av et spebarn og en syk mor tror jeg nok at han forstår det. Selv om både han og jeg blir skuffet og lei oss.

[Sannali]

Nå er du jo allerede gravid, så dere vil jo ha ett barn. Det er jo ikke alle forundt bare det.

 

I og med at du allerede er i en alder hvor det kan bli vanskelig å få barn, samt at det er større risiko forbundet med dette ville jeg ikke stusset om du sa at det holdt med dette barnet.

 

At moren din er syk er en tillegsbelasning, som du på en eller annen måte må klare å balansere opp mot det du går i gjennom både som gravid og videre som spedbarn- og småbarnsmamma.

 

Tror det viktigste du kan gjøre for deg selv og din mann er å slappe av og nyte graviditeten og babyen som kommer, så får evt. planer om nr 2 komme i andre rekke. Mye kan ha endret seg bare innen babyen er født...

 

Ønsker deg lykke til!

[Snøfnugg75]

Det å få barn kan jo vere annleis enn ein trur (om dette er ditt første) - og med ei så alvorleg diagnose, så kan ting endre seg for di mor.

 

Eg ville ikkje ha bestemt meg no, men venta til barnet er født.

 

Lukke til, til både deg og mammaen din:)