Er så mye bekymret

[J -76]

Endelig er jeg 12+1. Til tross for at jeg er i 2 trim og har fått flere bevis på at babyen utvikler seg som den skal via UL, slipper ikke angsten taket. Jeg sliter med fordøyelsen særlig etter middag. I går hadde jeg så kraftige luftsmerter at jeg trodde var i gang med å abortere. Kjenner meg så ukonsentrert og utafor, negative følelser fortrenger den intense lykken jeg innerst inne kjenner. VI har ventet så lenge på denne babyen og det kjennes så sårbart.....

 

Klem fra meg som er litt uttafor i dag....

[Nurket1 - prøver 2010]

Kjære deg...

Slik har jeg også hatt det...

jeg har vært stiv av skrekk...har ikke grått engang...bare vært sikker på at dette kommer aldri til å gå bra...har ikke turt å bli glad fordi da var det bare enda tristere når det gikk galt....osv

 

men sakte men sikkert han vektskålen bikket...nå planlegger jeg, gleder meg og begynner virkelig å tro på dette...men det har tatt nesten 30 uker...

 

Aksepter følelsene dine...ikke tenk at de er gale..forklar babyen at slik føler mamma fordi dette har vært så tøfft....det jeg gjør når jeg er bekymret...da sier jeg"Hør her baby...spark litt da...jeg trenger å vite at alt er bra..." og ofte sparker hun!!!

 

Det blir bedre når du kjenner liv...

 

men angsten må du alltid leve med...den er der...det gjelder bare å greie å håndtere den slik at den blir så liten som mulig..

 

Finn en god jordmor å snakke med og si gjerne at du trenger litt flere samtaler...jeg gråt som en foss ved første treff...sist lo vi en time....

 

Lykke til...følelesene er der...aksepter dem...så blir de lettere å leve med :-)

 

Klem

[J -76]

Tusen takk for svar og fine ord nurket! Du beskrev det så "godt stiv av skrekk" - det er akkurat det jeg er. Kjenner det til og med på pusten, jeg puster oppi brystet, ikke i magen som vanlig. Jeg har time hos fastlegen neste mandag, det blir godt å snakke med henne å få satt opp videre kontroller hos henne og jordmor. Jeg skal prøve å være mer snill med meg selv og akseptere de vonde følelsene, enig med deg! Det man ikke aksepterer blir som regel verre, men kan være utfordrende å få til noen ganger. Tusen takk igjen!

 

Klem

[gravid.på.ny]

Hei!

Føler nok ganske det samme som deg.. Jeg og har kraftige luftsmerter til tider, og føler det kan minne noe om at det er en abort på veg. Det er akkuratt som om magen strammer seg, og da tror jeg at NÅ skjer det noe. Men det går over igjen etter man har slappet av litt, eller "glemmer" det litt. Men som du sier har du fulgt opp bra og fått bekreftelser på at det står bra til der inne. Det må jo bare gå bra!!

 

Lykke til videre i 2. trimester, og håper angsten snart slipper taket!

 

Klem

[J -76]

Takk gravid på ny - godt å høre at vi er flere i samme båt! Stor klem

[Mamma`n til Ole Kristian]

Hei igjen kjære deg:)

 

Jeg kjenner meg så godt igjen i alt du skriver og hvordan bu beskriver dine følelser. Går bare og venter på at de verste bekymringen skal slippe taket....

 

Men Nurket1 beskrev det så fint, så jeg føyer meg bare inn i rekken av hva den kloke kvinnen skrev:) Nå går også jeg bare og venter på at lille Sprell skal bli større og sparke skikkelig ifra:) Selv om jeg kjenner liv ofte nå, så vil man på en måte alltid kjenne mer.......

 

Tror ikke jeg hadde overlevet, iallfall ikke med sinnet i nogen lunde godt behold, hadde det ikke vært for forumet her inne og alle de herlige menneskene man møter her:)

 

Varm klem fra meg til alle:)

[J -76]

Hei kjære Tirilgirl takk for at du tenker på meg og sender meg litt trøst. Helt enig med deg! Det er veldig godt å ha dette forumet og ja mye herlige damer her :-) Klemmer

[Skaubinna]

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver!!! Og så får jeg så vondt av deg samtidig.

 

Har hatt det akkurat sånn som deg!!! Jeg tror det er ganske vanlig når man har prøvd lenge....hvor lenge har du prøvd? Jeg var sliter i 2 lange, fryktelige år før den endelig satt. På hjemmelaget vis til og med...vel.....hadde en lap operasjon rett før og hadde fått hormonsprøytene....og da syns lissom kroppen at den like så greit kunne fikse det selv....teite kroppen;-)

 

Det jeg følte for å dele med deg, som jeg har fått kjent litt på, er at jeg tror jeg glemte eller kanskje mistet mye av gleden og forventningene på veien. Alt ble et mas om el, pliktsex, pp, stress og mas. Og så, da jeg endelig ble gravid....ja.....så var mer nummen og kald enn glad. Merkelige greier...ville ikke snakke om det til andre, ble stille og full av bekymringer.

 

Tenkte hele tiden at den sikkert døde inni der og alt annet forferdelig. Det verste var at jeg ikke klarte å glede meg over dette jeg hadde prøvd så hardt å oppnå - så jeg ble deppa av det også.

 

Vi bestilte ul i uke 12 privat. Det hjalp ganske mye! Å se en mini mini baby som danset rundt inni der og alt så fint ut, var en stor hjelp for meg i alle fall og noe jeg absolutt ville anbefalt deg å gjøre:-)

Vi fikk med masse bilder og videosnutter og masse info, fosteret så friskt også, og jeg syns det ble litt lettere.

 

Fremdeles har jeg dager hvor jeg er full av angst og panikk, krisemaksimerer og grubler. Og jeg er nå over 22 uker på vei.

 

Jeg har en Angelsound - den bruker jeg når jeg trenger å kjenne babyen, for jeg kjenner lite ennå pga morkake foran (det fikk jeg vite i uke 12, noe som også var betryggende med tanke på første bevegelser etc)

 

Skal ikke skrive stil her, men jeg vil bare si at jeg tror dette er vanlig blant oss slitere. Fallhøyden er så stor, vi har prøvd så lenge, det er så sårbart og dyrebart og vi er kjemperedde for å knytte oss til den i magen i fall noe skal gå galt.

Men vet du, det går faktisk som regel bra, tenk alle som fødes hver dag, man hører jo kun om triste og fæle ting. Du har jo kommet deg til uke 12, tenk det. Dette her kommer til å gå så fint!!!!

 

Kom deg til en jordmor og tøm deg litt, vurder en tidlig ul som kan gjøre det både mer realistisk og betryggende og venn deg til tanken om at denne gangen er det faktisk din tur. Ikke alle andres, men din tur. Du skal bli mamma, bare å venne deg til det:-)

 

Klem

[J -76]

Tusen takk Skaubinna for at du tok deg tid til å skrive til meg, ble rørt av innlegget ditt. Vi har brukt i underkant av 2 år på å få til denne babyen, inkl MA i uke 11 i 2009. Var litt på vei å gi opp hele prosjektet og være takknemmelig for jenta vi har, men vips så var jeg gravid. Jeg tror nok redselen er veldig forsterket av at det tok så lang tid å bli gravid denne gangen og at det ikke kommer lett for oss. Det var også skremmende å oppleve MA og at en ikke alltid kan stole på egen kropp.

 

Det er jo bare en uke siden jeg var på UL og alt var vell, så nå skal jeg forsøke å slå meg til ro med det frem til jeg får ny UL hos gyn rundt uke 15. I dag har jeg luket i hagen og forsøkt å tenke litt på andre ting, det gjorde godt, dette skal jo egentlig være en gledenstid, men akkurat i dag føles det ikke slik, men som en så vakkert skrev her en må akseptere alle følelser også de negative, da tror jeg de lettere forsvinner etterhvert også. Tusen takk igjen! stor klem J

 

 

[Skaubinna]

Ja helt enig...det at det ikke kommer så lett til en er noe av det som gjør fallhøyden så stor tror jeg.

 

Så bra at du har hatt en bedre fortsettelse på dagen:-) og at du har fin oppfølging.

 

Skal titte litt etter deg med jevne mellomrom, og det å skrive at det er greit å ha litt dårlige dager, syns jeg var godt å lese også.

 

Veldig godt å skrive med "likesinnede" som forstår.

 

Klem igjen og riktig god søndag videre!

 

[J -76]

Tusen takk igjen, veldig godt å skrive med deg! Vi snakkes :-)