Ekstremt påståelig kjæreste!

[Anonym bruker]

Hva er som regel feilen dersom noen er ekstremt påståelig? Min kjæreste kommer det de rareste påstander når det gjelder MEG og mine rutiner.

 

F.eks i dag:

Han: oi, her fant jeg den røde negllakken din, har du ikke savnet den?

Jeg: eh, nei, den bruker jeg aldri. Kjøpte den en gang for mange år siden når jeg skulle kle meg ut, men har da aldri brukt den. Den har bare ligget i sminkepungen min, helt til jeg mistet den i bilen (der han fant den).

Han: jo, jeg husker da at du brukte den hver dag før.

Jeg: nei, jeg hadde vel husket det selv. Jeg kan jo prøve å ta den på meg, så får du se at det virkelig ikke kler meg.

Han: men jeg husker da at du brukte den hele tiden før, jeg har da ikke innbilt meg det.

Jeg: herregud, tror du jeg lyver om det? Men jeg husker at eksen din pleide å bruke rød neglelakk, kanskje du blander?

Han: nei, jeg har sittet og sett på at du har tatt den på deg!!

 

Jeg måtte bare avslutte med at han fikk tro hva han ville.

 

Det var bare ett eksempel. Jeg har mange, mange fler. Jeg har en over gjennomsnittet god hukommelse, og jeg glemmer nesten ingen detaljer etc. Han har kjempedårlig humkommelse, innrømte det selv en gang at min er helt syk i forhold til hans.

 

Så hvorfor gidder han å være så påståelig?!

[Anonym bruker]

Tipper han gjør det bare for å terge. Om du jatter med så slutter han nok etterhvert

[Anonym bruker]

Trodde det i begynnelsen jeg også, det var rett og slett for teit til å være seriøst.

 

Men han mener det seriøst, derfor lurer jeg på hva problemet hans kan være?

 

 

 

 

Anyone?

 

HI

[Anonym bruker]

Han høres utrolig irriterende ut!!!!! Jammen glad det ikke er jeg som bor sammen med ham!

 

[Anonym bruker]

et eksempel til fra i dag:

 

Diskusjon angående oppdragelse etter å ha sett et tv-program.

 

Jeg: det er så utrolig umodent når foreldre ler dersom barnet raper, promper osv fordi de synes det er søtt. Skjønner de ikke at det er destruktivt for videre oppdragelse eller?

 

Han: ja, helt enig.

 

Jeg: Er glad for at du endelig har skjønt det.

men husker du for et par år siden når du prompet høyt med vilje foran sønnen vår, og fikk han til å synes det var kult?

 

han: nei, da må du ha misforstått eller glemt det. Det var han som gjorde det mot meg.

 

Helt syke ting, som han er for sta til å innrømme, så han vrir heller hele situasjonen til å få meg til å virke som en løgner.

 

hi

[Anonym bruker]

Det du må gjøre med sånne er å være ignorant eller interessert. Det verste du kan gjøre er å begynne å argumentere, da vil han bare begynne å argumentere tilbake.

Det du må gjøre er å svare noe så likegyldig som:

 

...mulig det

 

...hva enn du sier....

 

....ok

 

Hvis det er sånne små filleting, så trenger man faktisk ikke diskutere det. Da kan du bare la ham tro han har rett. Velg dine kamper med omhu.

[Anonym bruker]

Huff, hadde det bare vært så enkelt.

 

Jeg blir ekstremt provosert når mennesker påstår ting om meg, som jeg VET er feil. Særlig siden min hukommelsesjeldent har sviktet meg, men hans har sviktet opptil flere ganger (og han har innrømmet det de gangene vi har fått bevist svart på hvitt at han tar feil).

 

hi