Sliten og gravid med arbeidstolthet

[Vietnamela]

Hei kjære gravide nettvenner Jeg begynner i uke 14 i morgen. Jeg jobber 100% turnus med voksne psykisk utviklingehemmede. Jeg syns d har vært veldig tungt å jobbe, både i forhold til kvalme, tretthet, liten tålmodighet og er sårbar for lukter. Men samtidig så har jeg en arbeidstolthet som bryter meg igjennom d. D går jo, men d er såååå slitsomt. Skal til legen min på Mandag er litt spent på hva hun sier, jeg vil ikke sykmld meg, men samtidg så er jeg så sliten også. Er det flere som føler d samme som meg?

[nordlyset med 1suprise + spire]

Jeg kastet inn håndkledet i dag. Er da 27 uker på vei.

Angrer faktisk litt på at jeg ikke gjorde det før. Da hadde jeg kanskje ikke blitt så dårlig som jeg er nå. Sånn er det når jeg liker jobben min og har arbeidestolthet.

 

Må si nå at jeg er stoltere av andre som faktisk lytter til kroppen sin og prioritere babyen og seg selv denne tiden!

 

Lykke til:)

[Mrs Smutt & Smilende]

Man går gravid en veldig kort periode sammenlignet med hvor lenge man lever. Hvorfor må man slite seg halvt fordervet fordi man har yrkesstolthet. Regner ikke med at stoltheten min forsvinner etter 9 måneder, eller etter permisjonen heller for den saks skyld:o)

 

Ta vare på dere selv, det er ingen som takker dere for innsatsen hvis det går for langt!

 

Jeg lot det gå for langt forrige svangerskap og akter ikke det igjen.

 

Hilsen 50% sykemeldt, men jobber så fort og effektivt jeg kan i tiden jeg faktisk er på jobb.

 

Lykke til!

[AO3]

Jeg lot det også gå altfor langt i starten av mitt første svangerskap. Denne gangen har jeg en vilter nesten-toåring å ta vare på etter jobb i tillegg. Nå har jeg funnet ut at jeg må ta litt mer vare på meg selv, jeg må ha overskudd til knotten når han kommer hjem fra barnehagen - det fortjener han. Det er bare jeg som kan være mammaen hans, men jobb er faktisk bare jobb.

 

Sjefen min pleier å si at "ingen er uunnværlig" - og hun mener ikke det i den forstand at alle kan sies opp - men at man faktisk skal være hjemme hvis man er dårlig.

 

Nå jobber jeg 50%, og jeg får gjort mye på den tiden. Sikkert like mye som om jeg skulle jobbet 100% men vært så utslitt at jeg ikke så land i det hele tatt.

[Mother Hen]

Det er nok slik vi kvinner er dessverre. Vi vil ikke sykmelde oss for det er jo trivlig på jobb og vi får dårlig samvittighet fordi det belaster andre på jobb osv...Selvpåført ubehag.. ikke sant? Det er feil tankegang, og slik må vi ikke tenke!

 

Jeg var\ er også sånn som deg...

Var kvalm fra uke 5- ikke lett å jobbe netter når man er trøtt, sliten og ikke minst kvalm! Gikk ned 2.5 kg i første trimester. I uke 13 fortalte jeg gynekologen min hvordan jeg hadde det, og hadde innsett at aktiv sykmelding (sm) var en ide. Han mente jeg skulle sm 100% i 2 uker. Jeg gikk etterhvert med på dette (må innrømme at det var litt deilig at noen fortalte meg hva jeg skulle gjøre, for jeg følte meg litt "lost"). Må si det var deilig å kunne få tid til å slappe av, hvile når det passet meg, spise når det passet meg osv.. Kvalme avtok noe (dog den er ikke borte helt enda..)- det var deilig! Følte meg som den gamle jeg!

Det var godt å endelig kunne lytte til kroppens signaler og jeg innså at det er sånn det må fungere fra nå av- du må lytte til kroppen din.. og husk det kommer en tid etter svangerskapet også hvor du trenger energi!

 

Nå er jeg tilbake på jobb i aktiv sm, men tatt ut av kveld og natt vakter. Om jeg har en morgen hvor jeg er sliten, kvalm e.l kommer jeg på jobb litt senere.. fungerer bra.

 

Håper dette hjalp og at ting blir bedre. Men ikke tenk på alle andre nå, tenk på deg og din baby! ) Lykke til og god bedring!

[morgenrøde]

Hei!

 

Jeg er omtrent like langt på vei som deg, og hadde ikke noe valg, jeg måtte sykemelde meg. Jeg er kvalm stortsett hele dagen, kaster opp og blir sliten bare av å gå ut på kjøkkenet Legen min forstod ikke helt dette, så jeg følte at jeg måtte krangle meg til en sykemelding, forsvare hvor dårlig jeg faktisk var. Det var ikke noe særlig når alt jeg vil er å jobbe, men klarer det ikke. Er lærer, og lange dager med 24 elever tar på. Fikk heldigvis til slutt sykemelding i to uker, så jeg håper formen er bedre snart slik at jeg kan komme meg tilbake på jobb.

 

[Vietnamela]

Takk for gode ord. D er en uvanlig situasjon for meg siden jeg er gravid for 1 gang. D går mye på samvittighet for min kollegaer og sjef. Men som dere sier er babyn i magen viktigst. Skal snakke med legen min på Mandag, så får vi se hvordan d blir. Men d er ikke så lett når kjærringer i 50 åra forteller at graviditet ikke er en sykdom og at før i tia jobba de fra en til kveld uten å klage. Huff blir litt smågal av d preike. Jeg tok min første egenmld på jobben idag, å ble hjemme med do skåla. men likevell dårlig samvittighet for kollegaene mine. Huff huff, jeg må skjærpe meg.

[nordlyset med 1suprise + spire]

skjønner hvordan det er. Jeg jobber bare med menn! Heldigvis så husker de "viktigste" at konene deres var dårlig, så jeg får forståelse. Prøv å ikke bry deg om dem. Noen har et supert svangerskap uten noen form for plager, mens andre får en del og mye plager.

Det er viktig for deg og babyen din at du får nok hvile (lettere å si en praktisere) Men jeg håper du får bein nok i nesa til å tørre å gjøre det som er best for DEG og BABYEN og ikke vente for lenge.

 

Vi er mye mer opplyste nå ang ytre påvirkninger enn de var for 20 år siden.

Mange da som røykte, drakk, malte med giftig maling osv

De gjorde ting ut fra sin kunnskap.

Nå må vi handle ut fra vår kunnskap

 

(ikke meningen å tråkke røykeren på tærne)

[Sussi_med_nr.2]

Hei! Kan trygt si at du ikke er alene. Jeg er snart 18 uker på vei, jobber 100% og har en liten gutt på 16 mnd. Min mann er helgependler så han bare hjemme i helgene (prøver å få seg jobb her vi bor til neste kommer da!) Hadde svangerskapsisjas i forrige sv.skap og har det nå også, så noen dager har jeg j****g vondt i ryggen. Er sååå sliten etter jobb, og får da dårlig samvittighet ovenfor lillegutten min som fortjener en opplagt mamma!

[HeidiHelen]

Er i uke 21 og akk blitt 80% sykemeldt.Har vært 50% allerede i 2mnd..Og når jeg ringer for å fortelle sjefen min dette,spørr han hvorfor jeg ikke fikk 100%!! Er ikke det litt frekt?! Skjønner at det blir lettere for han, men hva med meg som faktisk vil jobbe..Men legen sa det var bra for meg å ha noe å gå til hverdag. Selv om det blir to timers dager..Får se hvordan det går seg til..

[Gjest]

Syns det er fantastisk bra at det fortsatt finnes folk med arbeidsstolthet, MEN barnas helse, babyens helse og egen helse MÅ alltid komme først !!

 

(Har ikke mye bruk for arbeidsstolthet den dagen man klapper sammen, hverken du eller arb.giver...)

[mamma til blå -08 og rosa -11]

Huff, under graviditet er egentlig arbeidsstolthet en fryktelig dårlig egenskap å ha.. Iallefall hvis man er veldig dårlig, og alt man egentlig ønsker er å fungere som vanlig. Men synes virkelig ikke du skal ha dårlig samvittighet om du velger å sykemelde deg helt eller delvis. Forrige svangerskap slet jeg med enorm tretthet HELE svangerskapet. Jobbet da 100 % som sykepleier, og klarte dette fram til 12. uke. Da ble jeg helt sykemeldt i 2 uker fordi jeg var helt tappet for krefter. Begynte å jobbe 50 % igjen et par uker, og gikk tilbake til 75% etter hvert, og klarte det resten av svangerskapet. Men hadde absolutt ikke krefter til å gjøre andre ting, det var kun jobben jeg orket.

 

Denne gangen har jeg bestemt meg for å kaste inn håndkle mye tidligere om det blir nødvendig. Ønsker å ha et liv utenom jobben. Har en liten pjokk på snart 2 år som krever sitt, og en mann som reiser mye i jobben, så jeg blir nødt til å ha overskudd utenom jobb også. Heldigvis er formen MYE bedre denne gangen, er nesten ikke trett, og kvalmen og svimmelhet ga seg rundt uke 10. Svangerskap er så forskjellige også, lukk ørene for de som snakker om at de var så spreke og jobba hele svangerskapet og mere til når de var gravide..

[Galskapens overhode]

Jeg er lærer i småskolen med noen fysisk utagerende elever. Og ette r kun 1 uke med elevene er jeg utmattet og klarer nesten ikek å ta meg av min egen familie på kvelden. Nå til uka starter mannen min ¨å kveldsstudier, så da er jeg alene fra kl 17 til 22.

 

Jeg har begynt åslite med svimmelhet og mye hodepine. Samt krangler bekkenet noe fryktelig. Det går sakte, men jeg klarer å gå enda når kvelden kommer.

 

Skal ta dette opp med legen på mandag. I første svangerskap holdt jeg ut alt for lenge. Da klarte jeg ikek å gå opp trappa hjemme en gang. Måtte krype, fordi bekkenet sviktet helt etter en hel arbeidsdag (stod i resepsjon og serverte)