Should I stay or should I go?

[Anonym bruker]

Kjæresten min har holdt på med hasj siden han var 10-11 år og sluttet i april når jeg var lagt inn på sykehuset for UVI. Nå er det fem dager igjen til termin og han begynte å røyke for nesten en måned siden. Han er så dum at han lyver til meg. Sier hele tiden at han er trett, sliten og at han ikke har kjøpt noe som helst. Til jeg maser sannheten ut av han eller sjekker ut mobiltelefonen. Jeg føler meg som en idiot og vil for all del ikke utsette barnet for å vokse opp i et hjem med rus. Min far røkte han også og jeg klarer ikke å utsette min sønn for det samme.

 

Jeg har vært så idiot å truet med å dra flere ganger. Han har forsøkt (om jeg i det hele tatt kan kalle det for det) å slutte noen ganger. Men røyker ca. annen hver dag. Hvor han sier han hadde litt igjen fra gårsdagen og dette vil være det siste. Jeg elsker kjæresten min veldig høyt og er livredd for å være alene. Men jeg føler på meg at jeg kanskje burde bite tennene sammen å komme meg ut. Dessverre er det kanskje for sent å få det gjort før barnet kommer, men etterpå. Jeg har selvfølgelig lyst til å klore meg fast i barnefar og bare bli der. Samtidig som jeg ikke vil ha den jævla hasjånden i tryne mer.

 

Er det rett av meg å dra? Har noen flere der ute opplevd noe lignende? Hvordan komme seg alene gjennom noe sånt? Vi har det helt perfekt forutenom akkurat dette. Jeg er redd for at om jeg drar vil det også bety slutten på alt sammen... og for barnet's mulighet til å vokse opp med pappa.

[Anonym bruker]

Jeg var i akkurat samme situasjon som deg:-( Min kjæreste hadde lovet meg ti tusen ganger at han skulle slutte! Det skjedde aldri! Han har gjorde som din , sluttet en periode og så var det på´n igjen. Jeg trodde at han skulle forandre seg da han fikk vite at han skulle bli pappa, men NEI! Han røyker fremdeles! Han sa til og med at , om han hadde visst at jeg kom til å mase så mye og lage livet hans til et helvete, så hadde han funnet en annen for lenge siden!

 

Jeg orket ikke mer jeg. Jeg ville ikke at barnet vårt skulle vokse opp med en far som røyker og en ulykkelig mor. Jeg har aldri røyket selv og tenkte da vi ble sammen, at han kom til å slutte med det tullet. Vi var sammen i 7 år og ingenting forandret seg. Jeg må si at jeg var og er veldig sinna på meg selv , som har godtok situasjonen ALT for lenge.....Jeg var ung og dum og trodde virkelig at røykingen var en "ungdomsrampestrek", som han ville slutte med. Jeg tenkte aldri at han var såå avhengig, som han egentlig var og er!

Det er mange som sier at man ikke kan bli avhengig av hasj. Det er IKKE sant! Alle som røyker blir psykologisk avhengig , om de røker hver dag.

Jeg er som deg , enormt glad i han. Jeg elsker han og vi hadde jo tross alt vært sammen veldig lenge. Han har vært "alt" for meg i en veeeldig lang tid! Jeg var enormt trist , lei og sinna! Jeg ville ikke fortsette å leve med en person som er avhengig av rus.

Nå i dag tenker jeg på hva som er best for meg og barnet! Ikke på hva som er best for meg og han. Vi har gjordt det slutt og bor hver for oss. Det var og er den beste avgjørelsen jeg har tatt på veldig lenge! Vi har faktisk ett mye bedre forhold nå som alt er litt på avstand. Han er en veldig god far og engasjerer seg slik som fedre burde gjøre.

 

Jeg har også vært veldig redd for å være alene, men jeg er jo faktisk ikke alene! Har jo meg selv, barnet,familie og venner.

Man skal ikke være redd for å være alene. Hva er det du er redd for engentlig?

Mitt råd er , tenk på hva som er best for DEG og for BARNET!

Om barnefaren nekter å gjøre noe med problemet sitt , så er det hans tap. Det er han som mister dere. Jeg er sikker på at du kommer til å ha det mye bedre "alene" enn å leve med en person som driver med rus. Det er ihvertfall min mening , jeg håper at du finner ut hva som er best for dere og at du blir lykkelig. Det er ingen som fortjener å være ulykkelig , hvertfall ikke når den beste "gaven" snart kommer til verden!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! Ting ser ut til å gå verre og verre med meg og han nå. Hadde termin igår og det glemte han av. Så han valgte å ruse seg igjen. Jeg har gitt opp og leter etter leilighet. Familien min støtter meg i saken og det blir nok bedre når jeg har fullført det. Blir et helvete å komme meg ut der i fra, men bedre etterhvert, det er jeg sikker på. Han bryr seg så lite at jeg blir kvalm rett og slett. Du har rett i hva du sier. Det finnes en slags avhengighet av faenskapet. Bare trist at han skal overføre alt på barnet. La det gå ut over hele muligheten til å være en familie.

 

Er veldig takknemmelig for at du giddet å svare meg. Har føltes vanskelig å ha forestillingen av å være alene. Så igjen, tusen takk!