Ønsket om barn

[Picea abies]

Jeg har skrevet et ganske langt innlegg om utskraping under Ufrivillige aborter, men dette tenkte jeg å skåne 1. tri for, DERIMOT endte jeg som vanlig opp med filosofere over andre ting, så jeg valgte å copy/paste slutten av innlegget inn her, siden jeg syns dette er relevant for siden og sikkert noe flere tenker over. (pluss at denne siden frekventeres langt oftere ) Anyways hopper rett inn i det, om som sagt noen tør driste seg inn på ufrivillige aborter ligger hele der.

 

 

"Kjærsten min og jeg ligger og snakker litt etter at jeg har lagt meg, og han forteller meg at han ble vedlig redd for meg. Og at han ikke vil prøve å få barn igjen før jeg ikke har så mange baller i lufta, i tilfelle stresset setter igang noe lignende igjen. Jeg prøver å overtale han om jeg hadde jo styr på alt før jeg ble gravid, men at jeg ikke tok hensyn til graviditeten oppi det hele.. og det er jo fakta. Jeg tok ikke hensyn til at jeg ble mer sliten, at jeg ikke maktet alt på en gang. Jeg prøver å si at designfirmaet med det nye store prosjektet egentlig ikke er så slitsomt, men at det mer er en del av fritida mi, men at fulltidsjobben min derimot spiste seg innover meg med ufrivillig overtid, tunge løft og dårlige sjefer. Forsøket på å skjule at jeg var kvalm, at jeg var sliten, trøtt, hadde vondt. Samvittigheten som gjorde at jeg ikke gikk hjem når jeg burde og hvordan forsøkene mine på å ta meg fridager/sykedager ble avfeid med beskjed om at ingen kunne jobbe for meg og at jeg isåfall måtte jobbe det inn igjen. Hvordan jobber man inn igjen 8-16 timer, når man så vidt klarer én vanlig dag på jobb?

 

Ja, vi står midt i verdens verste gårdsoverdragelse med verdens kjipeste slektninger og advokatbrever. Ja, vi står midt oppi samværsnekt og potensielle barnevernsaker. Nei, vi er langt fra sikre på hvor vi bor om 9 måneder.

 

Er det egoistisk av meg å fremdeles ønske barn?

 

Jeg er snart 30 år, og jeg har ikke hatt ett stille, forutsigbart år siden jeg var 9. Jeg er lei av å vente på at nå skal det roe seg, nå skal det årne seg, nå skal jeg bli fornøyd med tingenes stillstand og føle det er riktig med ett barn. Jeg er lei av å fokusere på utdanning, karriere, jobb og meg selv.

Jeg er nyutdannet fotograf; med 5 års hovedfokus på kunst, bilder og filosofi orker jeg ikke en gang å løfte kameraet. Jeg vil avlyse utstillinger, slutte jobben og finne igjen min egen ... lyst? Lage nye klimakser, finne verdier som er mine og som kan følge meg mye lengre enn bildeanalyser og forbigående mestringsfølelser.

 

Er jeg egoist, eller er dette det oppriktige ønsket om ett barn?

Eller det sånn at man skal være jævla fornøyd og tilfreds, avbalansert i sikker jobb med god inntekt, for at man skal kunne optimalisere barnets behov for kjærlighet og trygghet? Mangler man ikke noe i livet sitt da også? Jeg nekter å la meg overbevise om at sistnevnte gruppe tar tilfeldige avgjørelser på bakgrunn av en behagelig livssituasjon, og at ikke ønsket om ett barn vokser like sterkt ut ifra samme grunnlag som mitt egentlig.

 

Det føles riktig. Ikke en sjel skal overbevise meg om at valget jeg tar er en flyktig utvei fra et liv jeg føler jeg mangler noe i, og at da dagen kommer og jeg sitter der med skrikerkrapylet ikke er stand til å gi det akkurat samme kjærlighet og oppvekst som hvilken som helst mor/kommende mor her inne.

 

Synspunkter, hvor i livet er dere?

[magica fra tryll]

Jeg ble veldig rørt av innlegget ditt, og hadde behov for å svare av en eller annen grunn. Det jeg ble mest fokusert på var dine filosofier over et dilemma jeg kjenner godt. -Hvordan ta vare på seg selv i dette livet, å klare å ta valg som gir glede og overskudd. Jeg forstår godt at du ønsker deg barn,-det er for meg et grunnleggende behov de fleste kjenner på uavhengig av livssituasjon. Men jeg ble mer grepet av hvordan du beskriver å ha et liv hvor så mange ting tapper deg for energi og gjør deg sliten. Skal det være sånn? Du klarer helt sikkert å ta deg av et barn, men er livet sånn at du kan nyte det? Graviditeten og hele prosessen. Jeg har fått barn siden jeg var 25 og er nå 44 ved termin. Når jeg var 25 levde jeg hektisk, og trodde det måtte være sånn. Jeg ser idag at jeg ved å leve mye enklere og mer fokusert, er mye mer tilstede i det som skjer. Jeg lever ikke "trygt" og "forutsigbart" med sikker jobb, men har tid og overskudd til livet. Mindre penger og mindre stress. Dette passer for oss,-et valg vi har tatt. Men for meg går det ikke med utdanning,karriere osv 100% og 100% familie. Jeg har tatt noen valg,-som kanskje endrer seg om noen år når barna blir større. Det viktige er vel at vi finner en livsstil der vi opplever glede og en følelse av å leve et liv vi selv har valgt og trives med....Kunne skrevet en hel bok tror jeg:) men gir meg her...Lykke til, kjære du!

[funder]

Hei du, jeg leste også innlegget ditt på "ufrivillige aborter" (ville gjerne høre hvordan det gikk med deg). Ergelig at kroppen ikke hadde ordnet opp på egenhånd, men at du måtte igjennom en runde på sykehuset også. Men nå er du ferdig med det, nå kan du se fremover. Selv var jeg på sykehuset for ultralyd i dag, med hjertet i halsen - og fikk se et bankende hjerte og et foster som var akkurat så stort som det skulle være. Utrolig lettelse, jeg storgråt! Og kanskje også en oppmuntrende historie for deg, siden jeg var akkurat der du var for under et halvt år siden.

 

Og hvor i livet er jeg? Jeg er mer enn ti år eldre enn deg, 41 år. Dette blir mitt fjerde barn, jeg har to store tenåringer og en som snart blir tre. Det er mange ting i livet mitt som er annerledes enn det var for ti år siden, men jeg vil ikke nødvendigvis si at det får meg til å føle meg mer beredt, eller at dette er et riktigere tidspunkt for meg. Jeg har selvsagt tenkt en del på alderen min. Jeg tror nok at jeg vil være i stand til å bevare både energi og vitalitet selv om jeg blir en "gammel" mor, men jeg kjenner klart at det å gå gravid og ha et lite barn sliter mer på kroppen min nå enn da jeg var i 20-åra. Jobben min er en annen grunn til at det er litt skummelt å bli gravid nå. Jeg er i dag leder med ansvar for 45 mennesker, og jeg vet med meg selv at jeg neppe vil være i stand til å stå i denne jobben svangerskapet ut. Jeg er også i veldig tvil om jeg i det hele tatt vil ønske å komme tilbake til en slik jobb etter permisjon, fordi jeg vet at jeg blir nødt til å gjøre så mange kompromisser både i forhold til jobb og familie. Da de eldste barna var små var det aldri snakk om redusert arbeidstid eller lavere ambisjoner, jeg var midt i en bratt yrkeskarriere. Når jeg nå merker at jeg tenker i litt andre baner er det ikke så lett for meg å si hva det egentlig er jeg kjenner på; om det er det at jeg har fått et annet syn på hvordan jeg vil legge opp livet mitt med små barn, eller om det er jeg selv som har kommet i en "midtlivskrise" og ønsker å trappe ned av den grunn. Uansett ser det ut til at valget mitt om å få et barn til også indirekte blir et valg for mitt videre yrkesliv. Det er en ganske stor og vanskelig tanke som jeg nok har skjøvet litt til side. Det har jo konsekvenser på flere områder, blant annet økonomisk. Og det er jo ikke sånn at alt blir på stell av seg selv bare man blir eldre, det er fremdeles slik at en stor bilreparasjon eller en rotfylling (bare vent til du blir 40!) virkelig setter spor etter seg.

 

Men hva er det egentlig jeg forsøker å si? Det er vel at jeg for min del sjelden har gjort opp noen store regnestykker for meg selv og eget liv før jeg har gått i gang med et svangerskap. De justeringene og endringene som eventuelt vil måtte skje i livet kommer på sett og vis av seg selv, selv om det noen ganger nødvendigvis må skje større endringer. Hvis vi alltid skulle hatt alt under kontroll, med økonomi, jobb, konflikter etc før vi tillot oss selv å gjøre noe så fantastisk som å få barn, så er det vel kanskje ikke så mange som hadde blitt gravide. Vi som er så heldige å bo i Norge kan stort sett legge til grunn at ting vil ordne seg. Fortrinnsvis med egen hjelp, men går ting skikkelig skeis, kan vi føle oss ganske trygg på at vi har et sikkerhetsnett i form av velferdssamfunnet vårt.

 

Og jeg vet av erfaring at det ikke er slik at morskjærlighet og evne til å gi et trygt og godt hjem henger sammen med at livet for øvrig er "helt på stell". Det er ikke noen kobling her. Ditt ønske om å få barn er akkurat like legitimt som alle andres. Men det er heller ikke sånn at det å få et barn gjør at alle andre ting "ordner seg". Mye av den indre uroen vi har med oss blir kanskje midlertidig avløst av det store som skjer når vi får et barn, men så begynner spørsmålene igjen - hva vil jeg egentlig med livet mitt, er jeg på riktig hylle, hvordan kan jeg realisere drømmene mine og meg selv? Hver utfordring må få sin egen løsning.

 

Lykke til med tankeprosessen. Og husk at det er noen spørsmål man aldri klarer å svare på gjennom å gruble. Som en tidligere hopptrener en gang sa: "Tenk mindre, hopp mer".

[Fleur Delacour]

Hei!

 

Min situasjon er faktisk ikkje så reint ulik din, men det er nok litt "rolegare" hjå meg. Eg er utdanna biletkunstnar og jobbar som illustratør, og har jobba fulltid som sjølvstendig næringsdrivande i eit par år no - før det måtte eg ha deltidsjobb for å få det til å gå rundt. Eg vert ikkje rik av det eg gjer, men er så heldig å ha ein mann med relativt godt betalt jobb og han er også brennande interessert i det eg gjer, og at eg skal fortsetja med det. Me skal også ta over ein gard, men også her ser det ut til at me har det "lettare" enn dykk - våre slektningar er veldig positive til overtakinga.

 

Det er haugevis med argumenter for at me burde venta med born. Me skulle hatt ein betre økonomi, me skulle ha venta til garden er overtatt, me skulle venta til oppussinga er ferdig. Men veit du kva? Når den tid kjem at "alt" er klart, hadde me sikkert kome på fjorten nye argumenter for å venta. Eg vert ikkje yngre, og mi evne til å elska eit lite born og ta meg av det vert ikkje mindre berre fordi eg ikkje kan kjøpa dei dyraste merkekleda til det eller at kjøkenet ikkje er nyoppussa med dei siste "uunværlege" kjøkenmaskiner for damping og mosing av babymat.

 

Som sjølvstendig næringsdrivande kan eg heller ikkje ha "vikar". Det vil seie at eg må ha gjort unna arbeid for eit halvt år FØR eg går ut i permisjon. Dermed får mine kundar det dei skal ha, medan eg kan konsentrera meg om amming og kosing i eit heilt halvår før mannen min tek over permisjonen. Men det betyr at eg må jobba dobbelt så hardt no, medan eg er gravid, for at det skal gå bra. Og kva om eg vert skikkeleg dårleg i svangerskapet? Slikt må ein berre gamble på. Ein kan ikkje vita slikt på førehand.

 

Vert ein nokon gong heilt klar for å få born? Ikkje i mitt tilfelle i alle fall. Me venta akkurat så lenge at me var sikre på at livet framover er stabilt i forhold til kor me bur, og så kasta me oss i det. Og i april vert liva våre snudd opp ned, uansett om me er klare eller ikkje. Men eg er heilt overtydd om at me ikkje kjem til å angra eitt sekund.

 

Eg veit ikkje om dette hjalp deg eller ikkje, men dette er i alle fall min situasjon. Lukka til!

 

Klem

[noegodtivente]

hei jeg venter barn nr to og livet mitt er vel forholdsvis rolig samenlignet med det du beskriver. Men det spiller vel ingen rolle, det viktigste er vel at du ønsker deg ett barn.

 

Jeg kunne vel kommet med ti gode grunner til deg hvorfor jeg selv burde vente med dette barnet jeg nå venter, enda mitt liv er rolig. Det store argumente som avfeier grunner til å vente er, jeg ønsker et barn til.

 

Viss du ønsker deg ett barn så lager du tid, du sykemelder deg viss det blir nødvendig og lar sjefen seile sin egen sjø, karrieren venter og slitsome familiemedlemmer brøler til døve ører.

 

Barn vokser opp i alle land om det er krig eller fred, store famiier eller små, fattig eller rik, det viktigste er at de er ønsket:)

 

Lykke til med valget.....

[Picea abies]

Så mange fine svar å lese! Jeg syns det er veldig generøst å slippe meg litt inn i deres hverdag også, og spennende! (og grats med velykket UL funder, håper å komme dit på et tidspunkt;))

 

Dessuten er svarene ca i min gate, og jeg plukker opp litt råd, trøst og tips her og der

 

Jeg tror nok også at brikker faller på plass etterhvert, og at man mer eller mindre tilater seg å gjøre riktige og viktige prioriteringer.

Livet tar vel de jafsene det kan av deg, så lenge du står lagelig til.

 

Med alle siste ukers begivenheter merket jeg i dag at presset tårnet seg opp og jeg...... eksploderte. Ett slags følelsesmessig klimaks og lengsel etter opprenskning lå i luften, og jeg ender dagen med nok ett glass vin og klapp på skuldra fra en masse mennesker. Nokså uventet egentlig.

 

Jeg har (i kjølevannet av gårsdagens fysiske utrenskning):

Søkt ny jobb.

Jeg har kjefta min farfar huden full -hadde dere vært der, hadde dere skjønt det. Han fortjente hver dråpe.

Deretter dro jeg til min farmor -og strigråt. Så mye at hun gråt også og ga meg sin fulle støtte.

Jeg ga meg ikke. Videre gikk ferden til tante og onkel hvor jeg rensket luften for alt som måtte finnes. Nå er det nok sa jeg -her er sannheten og den ber jeg dere videreformidle.

 

Så kjørte jeg hjemover. Jeg ringte legen, og forbredte han på at jeg kom til å be om en ny sykemelding. Så ringte jeg jobben og sa at jeg ikke var i stand til å jobbe neste uke, så de fikk finne noen andre.

 

Til sist sendte jeg 5 meldinger til mannen min på facebook:

Jeg trenger deg

farfarhelvete

jævla gamle gubbe

jeg tok vekk alle familiebildene

nå skal jeg spise og dø

 

Og han kom hjem, og vi plukket kantareller. Min far er stolt av meg. Min mor er stolt av meg. Hennes venninner er stolte av meg.

Og hennes sunnmørske rappkjefta venninne ble sitert; Det e fan me sånn det ska vere. Då ej hadde mi utskraping, renska ej opp i all den andre skjiten mæ!!!

 

Jeg tror det skal gå greit jeg dere, for alle.

Selv uten magiske, fantastiske babymosere (babyMATmoserekanskje).

 

Og i dag... funka hopp-strategien utmerket.

 

Dere har svart mye og klokt, tusen takk for masse god lesing )

 

[funder]

Du er kul. Stå på.

[magica fra tryll]

Hærlig:) Høres ut som en skikkelig bra storrengjøring! Ta deg en stor jafs av livet selv! Og lykke til!!

[noegodtivente]

Så flott! Ta en stor bit av livet, før livet spiser deg:)

[Peispå!]

Du er dritbra til å skrive!

Nesten så jeg blir i godt humør her jeg ligger å synes synd på meg selv!!