Utskrapning (langt og detaljert) med litt annet.

[Picea abies]

De første minuttene etter at jeg våkner har jeg egentlig glemt gårsdagen.. jeg ligger og kjenner etter om jeg har noen smerter; instinktivt lurer jeg på hvor nærme jeg er ende på ting i dag.. men så går det opp for meg at alt er borte. Det er over. Og jeg fylles av en enorm lettelse.

 

Var inne til time 14.00 i går, og to leger konstanterte via ultralyd at det fremdeles var en missed abortion og at fosteret fortsatt lå der. Livmoren hadde trekt seg gaske mye sammen, fosteret hadde liksom falt ned mot åpningen. Så tydelig at krampene jeg har hatt har vært ett forsk på å kvitte seg med det. Legen sa at det nok var begynnende spontanabort, men at de ville foreta utskrapningen samme dag. Det er helt greit sa jeg, jeg vet hva som oregår der nede, jeg vet at det er dødt, og jeg har gått med det siden forrige uke, så jeg er klar.

 

Flaks for meg, hadde jeg ikke spiste noe omtrent hele dagen, og var klar for operasjon kl. 5 allerede. Jeg ytret ønske om å dra hjem først for å summe meg, og samboeren kjørte meg, og vi fikk også med oss mamma på vei tilbake til sykehuset. Hun har hatt utskraping selv.

Jeg hadde allerede falt sammen litt på vei ut av sykehuset, hadde så inderlig håpet at den skulle være ute..

 

Jeg fikk et eget rom å vente på, 3 kvalmestillende, 4 paracet á 500mg og da pleieren så at jeg gråt fikk jeg likesågodt beroligende. Jeg sa det smakte som en blanding av hostesaft og munnskyllevann, og det sikkert var placebo de gikk etter, men hun smilte lurte og sa at det var det ikke. Ca 10 minutter inn mista jeg litt fokus og ble svimmel. Da jeg måtte gå på do kjentes det som om beina var limt fast til gulvet samtidig som jeg følte meg litt full.

 

Standhaftigheten min om å ikke ligge under dyna som en pasient forsvant fort da trøttheten tok over. Min mor bestemte seg for å dra hjem og ta inn dyra og det var greit for meg. Da pleieren sa at de hadde fått inn et trauma og at ventetiden plutselig kunne bli 2 timer, la jeg meg likesågodt til å sove. Samboeren min bestemte seg for å gå en tur, men kom ikke lengre enn til heisen før jeg ringte og sa at de skulle ta meg inn nå likevel.

 

Av med klærne, på med de blå skjorta. Jeg hadde ikke sett en sånn siden jeg satt og våket over min døende oldemor en gang i februar. Jeg føle meg nesten litt i samme båt. Nervøsiteten, kvalmestillende, smertestillende, Allers i en haug av i hjørnet av rommet og de bekymrede øynene til noen du er glad i, når du trilles avgårde. Men hun skulle jo dø, jeg skulle bare fjerne noe som var dødt.

Jeg småsnakket litt med pleieren på vei ned, litt ute etter statistikk på aborter i løpet av en dag/uke. Ååå, det er mange sa pleieren, mange flere enn man tror. Men som oftest er det bare tilfeldigheter, og de allerfleste skjer før 12 uker.

 

Så kom jeg inn på opereasjonsstua. Wow, tenkte jeg med skrekk. Dette er jo veldig virkelig! Det er jo som på tv! Grønne fliser,grønne laken, benken og 4-5 mennesker som introduserte seg på rekke og rad, grønnkledde selvklart, og legen til slutt. Ei mild og varm jente på min egen alder. Jeg følte meg med ett så ung, naiv og stakkarslig. De måtte tatt ett blikk på meg og trodd jeg var 17 år.

 

Dermed begynte moroa. Armene mine blir lagt på egen sideklaffer, som er bra for da jeg lå der tenkte jeg at disse kommer til å falle ned så fort jeg sovner. Inn med sånn permanent nålegreie. Ikke der, men der. Aldri før har jeg kjent stikkene så godt, selv på 4 paracet og beroligende. Det var jo ikke fælt, men kjente det bedre enn før. På med en sånn pekefingerdutt som skal passe på hjertet mitt el. no. Dermed får jeg beskjed om at de skal gi meg litt oksygen, og maska blir satt på ansiktet. Dermed kommer sprøytelegen med en stor sprøyte fylt med no guff som skal settes inn i armen(i den nåla som sitter der). De spør om jeg er søvning, og jeg sier nja... kroppen kjennes veldig tung men det er alt. Sprøytedamen sier at dette vil stikke litt i armen, og jeg kjenner umiddelbart at hele armen verker. Hehe, ja den kjente jeg smiler jeg..Dermed kjenner jeg plutselig en slags metallisk lukt/smak som jeg også gjerne vil kommentere, men ..... da forsvinner jeg.

 

 

Stemmer i det fjerne. Ligger litt sånn, uvillig til å våkne helt. Men blir omsider sugd tilbake til bevisst tilstand. Lokalet jeg ligger i er rolig og halvmørkt. Foran meg er en glassboks og jeg ser pleierne sitte i telefon der inne. De triller inn en eldre dame forbi og jeg smiler til henne og pleieren hennes. Den eldre pleieren kommer fort bort til meg, varm og mild hun også. Jeg kjenner jeg vil ta på det lyse hvite håret hennes, og lurer ett sekund på om hun er den samme legen fra i stad, bare 30 år eldre. Men det er hun ikke (jeg spør). Jeg holder meg fra å si "åj, nå så du mye eldre ut gitt!".

Hun sier jeg har vært der i ca. 20 minutter og jeg er overrasket.

Så oppdager jeg at jeg ligger i en stor dam med blod. Jeg har litt blod her greier jeg å si, -åja men det er helt vanlig.. så løfter jeg på teppet og hun skjønner at det ikke bare er litt og hjelper meg med å fjerne den gaml paden og gi meg en ... buhu.. bleie. Jeg som jeg ikke setter på meg, men bare ligger på.

De triller meg straks opp på rommet mitt, der kjæresten min venter.

 

Jeg må så på do sier jeg, kjennes ut som jeg har holdt meg evigheter. En slags vanlig følelse. Mannen min følger meg til doen, men jeg kommer ikke lengre enn til at han får lukket døra til blodet renner nedover bena mine og jeg begynner å gråte. Det går plutselig opp for meg hva som har foregått, og jeg gråter fordi jeg føler meg så svak og stakkarslig. Jeg vil ikke at kjæresten min skal måtte tørke opp etter meg. Jeg velger å gå på do alene, men han kommer inn igjen etterpå.

Stakkars mann, jeg vet ikke hvor mye han har sett av den "kvinnelige verden" før (han har jo en datter), men dette tror jeg setter en støkk i han. Jeg må vaske bena mine, toalettringen, gulvet på badet, og også en dråpe inne på selve rommet. Toalettetskåla er helt rød, og blodet har også satt flekker på skjorta mi. Men han stiller opp, ikke tenk på det sier han, bare legg deg ned igjen.

For meg er det greit.. jeg er så vant til å blø, men mer på kontrollert basis kan man si.

 

Jeg får ett par brødskiver og litt juice og guuuuud jeg er så sulten. Eneste jeg har spist hele dagen er en halv bolle havrefras, for 8 timer siden..... Deretter kommer legen min innom og sier at alt gikk så fint, og at ting bare skulle årne seg litt så måtte vi gjerne prøve igjen:)

 

Dermed min mor og på veien får jeg en burger, og hjemme greys anatomy og ett glass vin.

 

Kjærsten min og jeg ligger og snakker litt etter at jeg har lagt meg, og han forteller meg at han ble vedlig redd for meg. Og at han ikke vil prøve å få barn igjen før jeg ikke har så mange baller i lufta, i tilfelle stresset setter igang noe lignende igjen. Jeg prøver å overtale han om jeg hadde jo styr på alt før jeg ble gravid, men at jeg ikke tok hensyn til graviditeten oppi det hele.. og det er jo fakta. Jeg tok ikke hensyn til at jeg ble mer sliten, at jeg ikke maktet alt på en gang. Jeg prøver å si at designfirmaet med det nye store prosjektet egentlig ikke er så slitsomt, men at det mer er en del av fritida mi, men at fulltidsjobben min derimot spiste seg innover meg med ufrivillig overtid, tunge løft og dårlige sjefer. Forsøket på å skjule at jeg var kvalm, at jeg var sliten, trøtt, hadde vondt. Samvittigheten som gjorde at jeg ikke gikk hjem når jeg burde og hvordan forsøkene mine på å ta meg fridager/sykedager ble avfeid med beskjed om at ingen kunne jobbe for meg og at jeg isåfall måtte jobbe det inn igjen. Hvordan jobber man inn igjen 8-16 timer, når man så vidt klarer én vanlig dag på jobb?

 

Ja, vi står midt i verdens verste gårdsoverdragelse med verdens kjipeste slektninger og advokatbrever. Ja, vi står midt oppi samværsnekt og potensielle barnevernsaker. Nei, vi er langt fra sikre på hvor vi bor om 9 måneder.

 

Er det egoistisk av meg å fremdeles ønske barn?

 

Jeg er snart 30 år, og jeg har ikke hatt ett stille, forutsigbart år siden jeg var 9. Jeg er lei av å vente på at nå skal det roe seg, nå skal det årne seg, nå skal jeg bli fornøyd med tingenes stillstand og føle det er riktig med ett barn. Jeg er lei av å fokusere på utdanning, karriere, jobb og meg selv.

Jeg er nyutdannet fotograf; med 5 års hovedfokus på kunst, bilder og filosofi orker jeg ikke en gang å løfte kameraet. Jeg vil avlyse utstillinger, slutte jobben og finne igjen min egen ... lyst? Lage nye klimakser, finne verdier som er mine og som kan følge meg mye lengre enn bildeanalyser og forbigående mestringsfølelser.

 

Er jeg egoist, eller er dette det oppriktige ønsket om ett barn?

Eller det sånn at man skal være jævla fornøyd og tilfreds, avbalansert i sikker jobb med god inntekt, for at man skal kunne optimalisere barnets behov for kjærlighet og trygghet? Mangler man ikke noe i livet sitt da også? Jeg nekter å la meg overbevise om at sistnevnte gruppe tar tilfeldige avgjørelser på bakgrunn av en behagelig livssituasjon, og at ikke ønsket om ett barn vokser like sterkt ut ifra samme grunnlag som mitt egentlig.

 

Det føles riktig. Ikke en sjel skal overbevise meg om at valget jeg tar er en flyktig utvei fra et liv jeg føler jeg mangler noe i, og at da dagen kommer og jeg sitter der med skrikerkrapylet ikke er stand til å gi det akkurat samme kjærlighet og oppvekst som hvilken som helst mor her inne.

 

Synspunkter, hvor i livet er dere?

[Picea abies]

Glemte forøvrig å si at formen i dag er fin

 

Både psykisk og fysisk

 

 

[Freba - jente08+termin 04/11]

Hei du!

 

Jeg måtte lese hele inlegget ditt - så deler av det på 1.tri. Nei det er ikke egostisk av deg å ønske å få barn. Som hun som svarte deg på 1 tri er jeg også eldre enn deg og venter nå mitt andre barn. Er bare 5 uker på vei, men håper det går bra.

 

Jeg er vel også en av de som du kategoriserer som "har ting på stell", med hus, bil, god jobb osv osv., men det betyr ikke på noen som helst måte at jeg er en bedre mor enn alle andre. Men det jeg vil dele med deg er at jeg har tatt endel valg i livet mitt for å komme hit jeg er. Jeg har kuttet ut flere venner ("gjort det slutt" som jeg tuller med av og til) som tappet meg for energi, og har også blitt flink til å si nei. Har forstått at jeg ikke kan bli med på alt - selv om dette er noe jeg inderlig vil..... Det hjelper ikke noen å gå på akkord med seg selv, og spesielt ikke om du planlegger å få flere inn i din lille familie.

 

Det å få barn er det største som har skjedd i mitt liv. Jenta mi på to år er verdens skjønneste og morsomte lille galing. Men jeg er den første til å si at det å få barn er ikke noen høydare for forholdet og det tar mye tid og energi. Spesielt det første året følte jeg meg helt tom mang en dag pga. ammeproblemer og lite søvn. Når jeg begynte på jobb igjen var vi på full fart inn i tidsklemma - jeg stressa meg selv og ungen rundt - men fant heldigvis ut at en sånn mor ville jeg ikke bli. Nå prøver jeg å nyte hvert minutt og vil hun danse i 5 min før vi drar til barnehagen - og jeg kommer da 5 min senere på jobb - ja så gjør vi det. Man må ta vare på livet. Ikke stresse seg gjennom hvert minutt.

 

Du vil bli en fabelaktig mor! Noen av valgene dine vil komme av seg selv når du får den lille ihus. Da vil du fort merke at noen av ballene du har i luften bare må falle på bakken.

 

Lykke til!!!!!!!! En klem til deg og takk for at du deler så mye av deg selv! Det er viktig å sette ord på ting.

[helixxx]

Kjære deg;

 

Eg blir heilt matt av å lese dette, fordi du setter så godt ord på tinga, og eg føler at 3/4 kunne vere mine ord. Alt du føler og seier er også det eg tenker og føler. Din abortsituasjon og erfaringar vedrørande utskrapinga er så å seie identisk med min, og dine tankar rundt mannen midt oppi dette er også dei same som mine.

 

Så bra at du og sambuar snakka litt om utskrapinga den same dagen! Helixxx-mannen var heilt enormt superflink på sjølve dagen når aborten skjedde, og ved utskrapinga ....og var fantastisk støtte lenge etter aborten, men eg har endå ikkje tørd å spørre han om kva han faktisk tenker om alt blodet, alle mine hormonturar (eg har mista 3 gangar no) og alt stresset og mine "vondtar" og min uro. Eg er så redd at han ikkje vil prøve meir....derfor tør eg ikkje spørre.....

 

Anngåande andre ting i livet: Eg er høgt utdanna og har ein superduper jobb som eg elskar og som eg sikkert brukar for mykje tid på (jobbar 120%). Skal samtidig prøve å vere supermamma for mine to barn (ja, eg er så heldig å ha 2 barn frå før; abortane har komt no i 2009/2010), og eg er sjølvsagt med i alle komiteer, utvalg eg kan + trenar aktivt. Men det er slikt eg likar. Eg likar å vere stressa og vere "den som har ting på stell" og som "klarar alt". Men.........eg tenker som deg. Eg manglar noko. Eg har mista litt av min "livsglede" og mitt mål med livet.

 

I oktober i fjor fekk eg endeleg overtalt helixxx-mannen til å prøve å få eit til barn. Frøet satt etter 2 mnd og 28des testa eg positivt. SA i veke 7.......fant ut at dette sikkert var det beste, for som biolog tenkte eg at det sikkert var noko galt med barnet. Så då er det jo bra at kroppen er så fantastisk at den ryddar opp sjølv. Men vart endå meir oppsatt på å få barn. Spiren satt utan å få mensen igjen....og enda i SA etter 7 veker. No vart eg redd! Samtidig hadde eg sagt ja til ein ny jobbstilling, som dei var villige til å utsette starten av til babyen vart født + 9 månader fram. Alt var liksom perfekt. Verda datt i grus etter denne SAen, og eg vart overbevist om at noko var gale med meg. Hadde intense magesmerter og var kjemperedd lenge etter aborten (dvs 3 veker). Men ville jo ikkje gje meg. Etter 1 mens satt spiren igjen.....og det vart funne liv i veke 8. Jippi! Alt var perfekt igjen, og i denne graviditeten roa eg heilt ned; jobba mindre, var meir med mine barn og sa nei til ALT anna! Dette enda alltså i MA i veke 16....min baby hadde slutta å vekse ca i veke 12. Igen falt verda i grus og eg var langt nede.....i 1 dag. Slutta å blø 5 dagar etter utskrapinga, men så kom smertene....og eg datt ned igjen......og så kom nye blødningar...og eg datt endå lengre. Etter 18 dagar slutta det å blø, og idag trur eg er første dagen utan smerter og blod. OG DET ER SÅ GODT!!!! Endeleg kan eg bli meg sjølv igjen og komme vidare!!!!!

No er eg glad igjen, og eg trur mannen min er glad for å sleppe å ha "ein halv meg" i hus.

 

No ser eg fram imot oppfølging på sjukehuset for habituell abort, og deretter må eg tenke litt på når eg vil begynne å prøve igjen. FOR DET MÅ EG!!!! Håpar berre at ikkje helixxx-mannen har fått angst. Og.....må jo ta litt hensyn til den nye jobben; egentleg vil eg sette i gang å prøve igjen så snart som mogeleg, men .....

 

Anngåande dine "følelsar" for kameraet og fotografering; gleden kjem sikkert tilbake snart!

 

Og den biologiske klokka tikkar også fort.....

 

Dette vart mykje og oppstykka. Har så mykje å seie, men føler at det kjem feil ut i skreven tekst...........

[Picea abies]

Jeg har nå i det siste begynt å si nei. Min pådriver og medsammensvoren i designfirmaet spammer meg med utstillinger og events jevnlig og for ca 3 uker siden sa jeg... NEI. Det blir for mye. Så på mandag gikk han på møte alene. Jeg ville jo gjerne, men hadde da fremdeles mye smerter og var mentalt ... ute.

 

Og han tok det fint

 

Tidsklemma er litt skrekken min også, det er vel litt derfor jeg prøver desperat å bytte jobbbeite, enten gå fulltid med design eller foto(bare komme over fotosperra). Ikke fordi jeg tror det blir mindre jobb, men fordi jeg ser for meg at det er lettere å hente overskudd fra noe en trives med.

 

Jeg har den siste uken også gledelig oppdaget at de få venninnene jeg har valgt å holde kontakten med, er de jeg trenger. Jeg er så glad for at jeg delte hemmeligheten med dem, så de kunne sende meg masse trøstende meldinger og bekymringer når ting gikk galt. En klok forumvenn rådet meg til å ikke være redd for å fortelle om graviditeten, for om noe skulle gå galt... så hadde man noen stasjoner å hente styrke fra i ettertid. Når man ligger der med hovne øyer på andre døgnet gjør tekstmeldinger fra venner veldig godt, særlig fra de som sier at de ikke trenger noe tilbake, men de vil bare at jeg skal vite at de tenker på meg. Gull.

 

Tusen takk for svaret ditt, freba

og lykke til med dansingen

[Picea abies]

Tusen takk!!!!!

 

Jeg må bare si noe fort før jeg begynner å snakke om andre ting:

Dere burde leie dere ei hytte ved vannet. Der burde dere bo og slappe av i 3 måneder minst! Sånn som du skriver det, så virker det som om ett barn til -er på lista over ting som DU SKAL klare.. sammen med alt det andre. Og jeg tenker litt mer... hva med mr. helixxx? Skal dere ikke klare det sammen? Har du med deg vinnerteamet ditt når du sikter mot finaleplassen?

 

Tilgi meg om jeg bommer fullstendig helixxx, dette har du bedre rede på enn meg. Men det var hvertfall mine første tanker

 

Mannen er viktig for meg hvertfall. Og jeg har brukt noe av det overskuddet jeg har til å spørre han hvordan HAN har det. Og det må bare til, min man er en "tenker", og går han for lenge i fred.. ja så går han for lenge. Han har vært en enorm støtte for meg, og jeg vet med meg selv at jeg ikke på langt nær er like flink til å utøve samme tålmodighet. Jeg ER så utålmodig!! Jeg står heller opp for å lage frokost til han, selv om jeg ikke må på jobb, fordi jeg syns han vaser for mye rundt på morningen og ikke rekker å spise

 

Vente på hverandre har blitt et viktig stikkord i det siste og sist brukt i dag på sopptur (jeg har en uregjerlig tendens til å gå straka vegen mot målet, mens han dilter bak og tar inn inntrykk, noe som ofte leder til.. vel frustrasjon) Vettu hva sa jeg; jeg er jo litt skral nå, så i dag blir det i ditt tempo, dermed for å korrigere meg selv kjapt: VÅRT tempo.

Ja, smilte han... vårt tempo.

 

Vi er kanskje litt like?

 

Tempoet skal funke. For alle. Med deg på veien skal du ha med alle disse viktige menneskene! Noen dilter, noen vokser, noen tenker..

Om man ender opp med å storme mot målet, kan man plutselig oppdage at man er helt alene, og da spiller det ingen rolle om mållinja er der. Du har tapt.

 

En skogtur i sakte tempo er bedre enn ingen skogtur alls. Det finnes en drøss med andre ting jeg kan kontrollere og styre tempoet på, og det får holde.

 

Side jeg har vært så jævla flink i dag, har jeg åpna en vinflaske(første glass). Kan legge til at før jeg forlot min trøtte kjæreste til fordel for den, og forum.. hadde vi vår første sex(så nærme som går) på kanskje over to uker. Det er jo en side av saken det også Ikke greit med alt som skal klaffe!

 

Lykke til med oppfølgingen, pust dypt og nyt din nye smertefri hverdag og mann

 

Picea

[Freba - jente08+termin 04/11]

Ja vi skal danse og forhåpentligvis kommer det en til og er med oss snart. Du kommer til å ha en liten å danse med snart du også!!!! Imens faar du kose deg med vin (misunnelig....) og kanskje ta en svingom med grisen? ;-)