1.gangs:hvordan går samlivet?

[gulterkult]

Nysgjerrig på hvordan andre førstegangs takler overgangen jeg?

 

Vi krangler masse syns jeg, begge er slitne osv...

Det går jo i perioder, men når man plutselig står og krangler om hvem som skal legge ungen, og man føler at det er en "jobb", da blir jeg litt trist.

Det er jo en stor overgang fra å være bare to, og jeg vet ting vil bli bedre, men noen ganger får jeg helt panikk altså...

 

heldigvis kan vi le av enkelte ting i etterkant, men jeg føler at vi slenger så mye dritt om dagen.

Uff, litt syting fra meg bare...

[♥ Vinterbarnet ♥]

Vi har det like bra nå, hvis ikke bedre. Vi har vært sammen i 16 år:) Her er det heldigvis ingen krangling. Men det skjer at vi er uenige:) Vår sønn er 9 måneder.

[Gjest JuniGull2010]

Tror alle har det litt sånn jeg. Men så lenge begge er klar over det, så går det vel bedre etterhvert!

 

Det er søvnen som har vært problemet her. Nå har vi vært foreldre i snart 9 uker, så vi begynner å få litt rutine på ting, men fyttirakken så slitsomme de første ukene var! Jeg er evig takknemlig for at min jordmor hadde samtaler om barselstiden med oss, når vi begge var på kontroll. Ellers ville jeg flydd på veggen... (slet litt med barselstårer de første to ukene og..). Her har vi slengt mest dritt til hverandre om natta og våknet opp dagen etterpå og sakt unnskyld... Gutten vår har hatt noen skriketokter hvor vi har vært veldig frustrerte... Da merker jeg det er lett å klage på den andre og si "ikke gjør sånn, men sånn.."

 

Smilene vi får av sønnen vår, gjør at vi fort glemmer hvorfor vi er irriterte på hverandre. Heldigvis.. I natt f.eks. lå jeg og ammet i halvsøvne, jeg spurte mannen min om han kunne ta bleia (han har ferie, så får hjelp til et skift om natta!), jeg fikk bare noen grynt tilbake, så tittet jeg ned på sønnen min og der lå han med store øyne og smilte til meg! Da glemte jeg fort at jeg var dødtrøtt og jeg tok bleia selv :-)

 

Det vil nok gå seg til for de fleste etterhvert, men selv er jeg mest nervøs for barneoppdragelsen fremover. Vi er jo enig om de viktigste verdiene, men det er jo alltid noe man er uenige om også. Det eneste rådet jeg vil gi videre til alle førstegangsforeldre, er å aldri slutte å snakke sammen, ta opp ting FØR de blir et problem, ikke ETTER. Og en ting til: Slutt aldri å gi hverandre en klem! Det var det jordmora mi sa til meg på 6-ukerskontrollen. Møt mannen din, gi han er raskt klem hver dag, det tar bare noen sekunder! :-) Og alle klarer å gi en liten klem, uansett hvor trøtt og sliten man er!

[*Frøken Lykkelig med ♂*]

Føler det går litt i perioder. Samme som deg HI. Syns det er mye drittkasting om dagen.. Uff, jeg prøver å være flink å ta med i å ikke kaste dritt, men er sliten og overgangen har vært stor! Mini er 4 mnd nå, men vi har vært alene ,kun oss to, i over 3 år...Så da tar overgangen tid.

Men vi er begge klar over det så da går det bra... Vi har ingen, absolutt ingen, planer om å gå fra hverandre i allefall:) Og når vi har det bra, så har vi det skikkelig bra!

[Tigerlise&Anton prøver igjen]

Det går stort sett bra, men vet med meg selv at jeg slenger litt for mye dritt. Har vel følt litt på at "alt" har falt på meg, og med en skrikebaby har jeg knapt sovet på snart 9 mnd. Heldigvis er gubben tålmodig og forståelsesfull når jeg smeller, så det har ikke vært noe krangling. En annen ting er at søvnløse netter ikke akkurat fremmer sengshyggen, da...

[gulterkult]

Jeg prøver å tenke at det går over og at de fleste krangler litt.

Det går jo selvfølgelig på for lite søvn og at begge er slitne.

Kranglet nå igjen her, jeg blir bare så lei meg, føler vi ikke samarbeider, men DELEGERER ARBEID!

og det er dumt.

 

dessuten er det jo så mye jeg er usikker på, føler noen ganger at jeg er flinkest når det bare er jeg og ungen min alene, for da må jeg ta egne avgjørelser og slipper da hvertfall å havne i en stor diskusjon.

 

har heldigvis venninner jeg kan prate med, men ønsker jo helst å kunne snakke saklig med samboer om dette da.

oppdragelse ja, uff, det skulle du ikke minnet meg på.

det blir en annen vals!

[Tyren78-09+12]

Føler det også av og til som deg.. sambo er ikke den flinkeste til å hjelpe til..må BE han om å gjøre alt, og da blir det liskom til at jeg heller gjør det selv..lettere IRRITERT.. Vi hadde kolikkunge..så første 6 mnd var slitsomme med stor S...meget lite søvn..og med vond rygg og det hele, så holdt jeg på å klikke til tider. Men det går jo bedre nå. Pappaen ble flinkere med gutten når han ble eldre, og de kunne "leke" litt på gulvet. Men fremdeles må jeg be han om å gjøre det meste. KJenner det bobler inni meg av og til..hehe..men det går over som regel Er jo evig takknemlig for at vi fikk akkurat VÅR gutt også da :=) han er jo så skjønn og god(slik alle sier om sine?) Sengehygge er det ikke så mye å skryte av akkurat..hehe..men det kommer seg vel når energien en gang kommer tilbake håper jeg.

[abella]

De 2 første månedene var helt grusomme. Jeg hadde så mye ammeproblemer og alt som følger med det, at jeg holdt på å gå helt i kjelleren. Da funket vel forholdet heller dårlig... Men heldigvis var vi klar over at det ville gå over etter hvert, så ingen av oss som la så mye i alle de sure kommentarene og uenighetene. Enig i at det har mye å si om man er opplagt og føler man får sove nok.

 

Nå nærmer Knerten seg 9 måneder og jeg synes egentlig alt går veldig greit! Får sove nok, har overskudd i hverdagen, vi er litt mer tilbake på 'normalen' med aktiviteter vi pleier å gjøre i helger og lignende. Og da funker forholdet også mye bedre! Plutselig er det mye lettere å være enig, ta sin del av alt som skal gjøres, snakke ordentlig sammen og ha det moro sammen.

 

Begynner faktisk å tenke at en baby til slett ikke vil være så veldig slitsomt... He, he...

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Jeg vet hvor lenge siden du fødte?

I starten ble det litt amper stemning hos oss. Jeg har en tendens til å bli utrolig sur og gretten når jeg ikke får nok søvn og når jeg sliten, noe jeg var de første par-tre månedene naturlig nok. I tillegg var det en helt ny hverdag og et nytt liv på en måte, noe jeg kanskje ble litt "skremt" av. Følte at jeg hadde mistet fullstendig kontroll på tilværelelsen der jeg satt i ammetåka. Jeg var til tider veldig nebbete mot mannen min, og det ble litt krangling ut av det. Men det gikk seg til ettehvert. Vi har begge forståelsen av at alle kan ha litt dårlige perioder, men at man bare må komme seg igjennom det sammen. Nå er det 10 mnd siden fødsel, jeg er gravid på nytt og vi har det VELDIG bra sammen Livet er heerrrlig!

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

"Jeg vet IKKE " skulle det stå i første setning der

[Julelita]

Det er litt opp og ned her i huset, men mest ned. Vi krangler utrolig mye, hver dag. I starten handlet det vel mye om at man var slitne og slikt, men etter hvert har det kommet fram mer og mer at vi har et utrolig forskjellig syn på hva det innebærer å være en familie, verdier, syn på barneoppdragelse osv. Vi snakker VELDIG forskjellig, og dette skaper mye krangler her i huset. Jeg trodde vi hadde snakket mye før snuppa kom, men det viser seg at det har vi ikke. Samboer er av den gammeldagse typen og er opptatt av at babyen ikke skal være for avhengige av oss (begynte å snakke om egen seng og eget rom før hun var en uke gammel), mens jeg er totalt motsatt. Jeg føler at han dytter barnet fra oss for å gjøre henne mer selvstendig, mens jeg trykker henne inntil meg for å gi henne nærhet og trygghet, sånn billedlig sagt. Vi er også uenig om prioritering av oppgaver. Jeg mener at barnet går foran alt og slipper alt jeg har i hendene om hun trenger meg, mens pappan er mer opptatt av å fullføre det han holder på med. Dersom han f.eks holder på å ta ut av oppvaskmaskinen og barnet begynner å gråte, gjør han seg ferdig før han går og ser til henne. Dette krangler vi mye om.

 

Snuppa vår er 9 mnd, og vi krangler fortsatt like hardt som i starten, men nå har vi også korte perioder hvor vi ikke krangler. Vi er ikke enige, vi bare ikke krangler.

[Fuego]

Her går det over all forventning faktisk. Gutten vår er bare 12uker da, men foreløpig er alt bare lykke Jeg har hele tiden vært så bevisst på at baby ikke skal ha sinte stemmer og negativitet rundt seg, så jeg har derfor lært meg å si i fra med vanlig stemme om det er noe som irriterer meg. Noe som gjør at kjæresten min faktisk lytter til det jeg har å si og gjør noe med det. Helt utrolig! Før jeg ble gravid så kranglet vi, mens nå snakker vi. Håper virkelig dette varer

[Fuego]

Det skal sies at vi har en utrolig snill og rolig sønn da, som gråter sjelden. Det har vel ganske mye å si