Moren min...

[Anonym bruker]

Moren min er en saks. Hun klipper inn i meg på vei

forbi. Lukter på jakken min, ser gjennom skittentøyet

mitt, leter gjennom lommene. Uansett hvor fort jeg

løper, er det ikke fort nok. Uansett hvor langt jeg

løper, kommer jeg alltid tilbake til kveldsmat.

 

 

 

 

Slangene vokser opp av jorden det moren min går.

Hun eter seg inn i hodet mitt gjennom øynene mine.

Suger tankene mine ut med sugerør. Jeg tier med to

tunger. Fingrenes reptiler på armen min.

 

 

 

 

La meg gå. La meg slippe. Kan rosene synge, så

synger de om luft og kjærlighet. Kan de hviske, så

hvisker de om solen. Kan de rope, roper de på nytt

vann i vasen. Nytt vann i vasen, for faen!

 

 

 

 

Kranglene vokser ut av hodebunnen og ligger og

venter i håret. Jeg øver meg på å stikke moren min

med pinner og nåler. De brede leggene hennes. De

tunge overarmene. Når hun spør meg hva jeg tenker

på, kysser jeg henne.

 

 

 

 

Moren min lærer meg å lyve. Og jeg løser meg opp i

unnskyldninger. Snarveier gjennom krattet. Omveier

gjennom skogen. Foran speilet lurer jeg også meg selv.

Ingen merker noen forskjell.

 

 

 

 

Moren min står foran meg med gråten på seg som et

forkle. Da går jeg gjennom henne. Da går jeg tvers

gjennom livmoren hennes. Ingen annen utvei enn ut.

 

 

 

 

Ikke vent på meg, Mamma. Ikke sitt ved vinduet i

nattkjolen med golfjakken over skuldrene. Jeg

kommer ikke hjem, Mamma. Slå meg. Slå meg. Jeg er

utro mot deg.

 

[Anonym bruker]

Så veldig trist og så flott skrevet.

[Anonym bruker]

Er det du som har skrevet dette er du sinnsykt talentfull:)

[Anonym bruker]

Psyyyyyychooooo

[Anonym bruker]

Nei. Dette er et kjent dikt av Gro Dahle.